Klengete ettåring

[AnonymBruker]

Jentungen er 16 mnd og er for tiden veldig klengete. Hun har ikke vært slik hele tiden, så dette er litt nytt for meg. Før har hun leket og holdt mye på med sitt eget. Nå vil hun sjelden leke uten at jeg sitter på gulvet. Dersom jeg gjør husarbeid så henger hun i bena mine eller vil sitte på armen. Samtidig har hun blitt veldig skeptisk ovenfor andre, selv besteforeldene som hun ser ofte.

Jeg kjenner at jeg noen ganger kan bli irritert over dette nærhetsbehovet. Men så tar jeg meg i å tenke, at dersom jeg dekker behovet hennes for nærhet nå så får hun en visshet om at mamma alltid vil være der for henne. Hun er jo fortsatt liten, og selv om hun skjønner mye så er det vanskelig for henne å forstå at "mamma skal bare" også kan jeg ta meg av henne etterpå. Der virker som om hun trenger at behovene blir dekket med en gang, det være seg kos, drikke, mat osv.

Så enn så lenge så skal jeg etterkomme hennes behov for nærhet. Ha henne på fanget, og i armene, og utsette husarbeid jeg ikke får gjort med henne til etter hun har lagt seg.

Men jeg lurer på en ting, når skal/kan man begynne å lære barna at de må vente litt før behovene blir dekket? At mamma "bare skal" før hun kan komme til unnsetning. For jeg anser at det er en viktig ting å lære her i livet at alt kan ikke skje med en gang, og noen ganger må man bare vente.

Jeg føler som sagt at det er for tidlig nå. For når datteren min har det nærhetsbehovet så virker hun nesten engstelig dersom hun ikke får det dekket.

Andres erfaringer tas i mot med takk

Anonym poster: b681f408f92ef8aa9aaf6b02f3815837

[Gjest Magdalene]

Har hun begynt i bhg?

[AnonymBruker]

Har hun begynt i bhg?

Hun begynte i barnehagen da hun var 10 mnd

Anonym poster: b681f408f92ef8aa9aaf6b02f3815837

[Vera Vinge]

Jeg mener at barn i den alderen godt kan vente litt før mor kommer til unnsetning. Men, når det gjelder hvor aktivt man skal trene på dette, tenker jeg at det er forskjell på om barnet alltid forventer at foreldrene slipper alt eller om det kun er en periode. Jeg kjenner et barn som er litt eldre enn ditt ts, og hun er vant til at foreldrene er på pletten umiddelbart eller nesten før hun har rukket å formidle et behov. Jeg mener hun med fordel kan aktivt læres å vente, også fordi jeg syns hun en del ganger virker nærmest å manipulere foreldrene sine (trenger ikke si mer om akkurat det her). Men om man har et barn som vanligvis er rolig og selvstendig, ville jeg vært mest mulig til stede og dekket nærhetsbehovene, om det har en usikker periode. Da tenker jeg at det handler om et reelt behov, kanskje fordi verden føles stor og utrygg en periode, framfor at det er en slags "dårlig vane".

Jeg har selv gjort det på den måten med mitt barn, som er litt yngre enn ditt barn, og jeg syns han virker å bli veldig betrygget av det, for så etter noen dager eller så, gå tilbake og leke mer for seg selv igjen. Men det skal sies, jeg lar ikke være å gjøre husarbeid mens han er våken av den grunn, men jeg gjør meg enda mer tilgjengelig enn vanlig.

[Teriyaki]

Nå er sønnen min stort sett ganske "flink" til å leke og aktivisere seg selv, og klenger ikke så veldig mye. Men hvis han gjør det og jeg har armene fulle, så sier jeg "vent litt Odin, mamma må bare ta ut resten av koppene fra oppvaskmaskinen" (hvis det er det jeg holder på med da). Når jeg er ferdig, som kanskje er 30 sekund senere, så plukker jeg han opp. Det hender han begynner å gråte når han må vente, men da gjentar jeg meg bare i en rolig og fin tone. Så fort jeg plukker han opp og han får en klem så er han i godt humør igjen.

Tror overhode ikke han tar skade av dette. Derimot lærer han nok etter hvert at av og til må han vente, og at det går faktisk helt bra å vente litt også.

[Gjest RockOn]

Er ikke aldere for den "verste" seperasjonsangsten hos barn?

[AnonymBruker]

Takk for tips, tanker og råd dere deler, har selv et barn noen mnd eldre enn TS og vi sitter i det samme. Jeg er så streng på at vi BURDE ha trent på dette, men er så irriterende bløt i slike situasjoner. Føler meg ikke som en forelder, men en oppvarter. Og det er noe av det verste jeg vet foreldre gjør mot sine barn (sett i oppdragelses-perspektiv selvfølgelig).

Skulle ønske min mor var her(hehe), de var mye mer konsekvente og avbalanserte på dette- og det merker jeg vi som var deres barn lærte mye av. Jeg er i full fart inn i denne generasjonen hvor vi skal oppvarte barna for hver minste ting, for hvis ikke blir det jo meldt inn til BV.. Satt helt på spissen.

Anonym poster: 3f9f777cd361fc5f6bae2eb5c5bc5336

[AnonymBruker]

Men ja, det å gjøre ting med barna i denne alderen- gi oppmerksomhet og kjærlighet er veldig viktig. Men en dose at ikke alt kan skje på samme sekundet som barnet ønsker- om foreldrene gjør litt voksenting som husarbeid, så kan man inkludere barnet i dette istedenfor.

Anonym poster: 3f9f777cd361fc5f6bae2eb5c5bc5336

[AnonymBruker]

Og der kalte jeg husarbeid for voksenting. Bommert. Husarbeid fra små alder trenger ikke være voksenting Men nå ble det mye poster på kort tid fra meg.

Anonym poster: 3f9f777cd361fc5f6bae2eb5c5bc5336

[AnonymBruker]

Er du "flink" til å leke og kose med henne uten at hun ber om det? Sikkert rart spørsmål. Men jeg merket med min (nå 2) at hun tok det bedre om jeg tok initiativet til å leke/kose litt først, når hun da var "godt inne" i leken, eller ferdig med å kose (de har ikke akkurat så mye tålmodighet ), så var det helt greit at jeg sa "mamma skal bare ... så kan vi leke/kose mer."

Anonym poster: 138cbf18ed12f2ac6a38c7d9daef4ab4

[Gjest Magdalene]

Er du "flink" til å leke og kose med henne uten at hun ber om det? Sikkert rart spørsmål. Men jeg merket med min (nå 2) at hun tok det bedre om jeg tok initiativet til å leke/kose litt først, når hun da var "godt inne" i leken, eller ferdig med å kose (de har ikke akkurat så mye tålmodighet ), så var det helt greit at jeg sa "mamma skal bare ... så kan vi leke/kose mer."

Anonym poster: 138cbf18ed12f2ac6a38c7d9daef4ab4

Slik er det her også. Med både jenta på straks 4år og gutten på 4mnd.

Når jeg er hjemme og lillegutt ligger på babygymmen og leker, er jeg ofte "innom" og hilser på, uten at han gråter. Da kan ha ligge der kjempe lenge, men om han bare blir liggende der, uten at han får oppmerksomhet uten at han ber om det, blir han fortere lei, og begynner og gråte fortere.

Slik som med datteren. Om hun sitter og perler eller tegner og jeg setter meg ned hos henne noen minutter her og der, uten at hun ber om det, kan hun sitte der mye lenger enn om må "be" om oppmerksomhet...

Slik har det vært hele veien.

Også er det viktig at når man leker med dem, så er det viktig at man er fullstendig tilstede... Ikke bare sende ei melding, eller bare sjekke Mail, sette på en maskin etc..

[Teriyaki]

Ser også forskjellen på gutten om jeg setter meg ned med han fordi han "ber" om det, eller om jeg setter meg ned av eget initiativ. Han blir glad på en annen måte når deg er jeg som tar initiativet.