Nok en tråd om overvekt

[AnonymBruker]

Noe som alltid får meg til å le (på innsiden) like mye er når folk sier "Dømmer ikke overvektige som gjør noe med problemet", for det gjør jo ingen tydligvis, da fortjener de så mye respekt osv, MEN hva vet du om den overvektige personen du ser på gata som du ser ned på IKKE gjør noe med problemet? Man blir ikke slank over natten.

Selv blir jeg så irritert over at folk automatisk "vet" hva jeg spiser, hva jeg gjør hver dag - eller ikke gjør da, siden overvektige gjør jo ikke noe som helst, bortsett fra å ligge på sofaen hele dagen med cola i hånda, med potetgull posen siden av seg og ser på TV, og hadde selvfølgelig McDonalds mat til middag og skylder på depresjoner og medisiner for at man går opp i vekt. Finnes ikke unntak!

Om jeg sier at jeg har lyst til å gå ned i vekt, så sier folk med en gang "bare endre maten du spiser, spis sunnere og tren!" Hva vet de om hva jeg spiser, fordi jeg vil påstå at jeg faktisk spiser sunt, mye sunnere enn mange av de tynne vennene mine også. Jeg har ikke spist noe fra McDonalds siden eh.. husker ikke, men en salsa chicken burger som jeg spiste for 2 år siden må jo være grunnen til at jeg veier så mye som jeg gjør. Er så fint å tenke på at de som så meg spise den burgeren den gang da så ned på meg fordi jeg spiste en McDonalds burger som var første gangen på kanskje noen år, skjønner dere hvor jeg vil? Når du ser ned på den overvektige personen du ser spise på McDonalds, hvordan kan du vite at den personen lever på McDonalds mat? Nå skal det sies at jeg ikke lar meg påvirke så veldig mye av hva folk som ikke kjenner meg tenker, men irritert blir jeg, når jeg tenker over det, men det er på grunn av hvordan samfunnet vi lever i er, fullt av fordommer og onde tanker om hverandre. Way to go.

For eksempel: For noen dager siden fikk jeg en kommentar fra en helt tilfeldig person mens jeg ventet på bussen: "Du må slanke deg, da kunne du vært pen". Da tenker jeg, hallo? Jeg har gått ned nesten 15 kg siden november, hva vet denne personen om jeg slanker meg eller ikke? Dette viser hva jeg ville fram til i begynnelsen av innlegget.

Jeg har ikke alltid vært så sunn som jeg er nå, langt i fra. Påvirket av overvektige foreldre fikk jeg et dårlig kosthold, men jeg var mye lykkeligere da enn jeg er nå, hvorfor? Fordi jeg brydde meg ikke. Nå er jeg 18 år, og alt jeg tenker på er.. vekt. Jeg er ulykkelig. Jeg har gått ned mye, har fortsatt en lang vei å gå, men er virkelig alt jeg skal tenke på hvor mye kalorier jeg får i meg? Fordi det er det samfunnet bryr seg om? Vil ikke gjøre dette om til et sutre innlegg, men jeg er så LEI av at alt handler om hvordan folk ser ut, eller ikke ser ut, om man er overvektig eller undervektig, dyre eller billige klær. Er det DET livet handler om? Jeg var så mye lykkeligere når jeg spiste det jeg ville, hadde det gøy og koste meg ute med vennene mine ute på en resturant, nå er det helt jævlig. "Hvor mye av salaten her kan jeg spise?" "Kanskje jeg ikke burde spise kjøttet siden det er saus på det." "Spis heller for lite." Og jeg er den eneste som sitter der uten å bestille dessert, fordi jeg er redd for å gå opp 20 kg av det lille oreo-kakestykket med vanilje-is til. Jeg sulter meg, kaster opp det jeg spiser selv om det er kyllingfilet stekt i vann med salat til. Er det bedre at jeg har det sånn enn at jeg kan unne meg en god middag med dessert til en gang i blandt?

Jeg vet at det ikke er bra, men det jeg vil fram til er at hvorfor kan ikke folk leve som de selv vil, uten at du skal se ned på en person og dømme uten at du kjenner de? Jeg vil heller være feit og lykkelig, enn sånn som jeg har det nå. Hvorfor skal det være så vanskelig å akseptere?

Det som jeg synes er litt flaut på mange andres vegne, er at jeg som er 18 år er voksen nok i hodet til å akseptere at folk rundt meg har forskjellige verdier og livssyn på hva som er viktig og ikke, enn mange andre "voksne".

Anonym poster: ad01e4281e9d0fd7ee87b9218043ab73

[AnonymBruker]

Tror mange kunne ha hatt godt av å lese dette innlegget. Mange som må begynne å innse at ting ikke bare er svart/hvitt.

Bra skrevet!

Anonym poster: fc03a1ea16c83a9c8e9068eccbe9e118

[AnonymBruker]

Det er virkelig ikke meningen å være uforskammet, men det virker som at langt over halvparten av kvinner jeg kjenner har eller har hatt en eller annen form for spiseforstyrrelse eller anstrengt forhold til mat og vekt. Hvorfor er det slik?

Anonym poster: 5a64726ad355be45991e3fe5d4f53bb8

[Gjest celebi]

Gratulerer med å ha gått ned 15 kg siden november! Det er godt gjort.

Jeg reagerer likevel negativt på det du skriver om at du kaster opp etter å ha spist. Det er bra hvis du går ned i vekt for å bli sunnere, men bulimi er det fullstendig motsatte av å være sunn. Det viktigste er ikke om du er tynn eller tykk, men om du er FRISK. Både overvekt og underernæring fører til sykdom.

Livet handler om mer enn hvordan man ser ut, og det har du heldigvis skjønt. Jeg synes du bør fokusere på å få et sunt forhold til mat, men basere lykken din på helt andre ting (familie, venner, karriere/studier, fritidsinteresser). Det er ingen katastrofe om man ikke passer dagens skjønnhetsidealer, og det å passe idealene perfekt er ingen oppskrift på å bli lykkelig.

Mat er verken straff, belønning, trøst eller gift. Det er drivstoff som får kroppen til å fungere, så sørg for at du gir kroppen din det den trenger for å være sunn og frisk.

Endret 30. januar 2013 av celebi

[Annie142]

Det er virkelig ikke meningen å være uforskammet, men det virker som at langt over halvparten av kvinner jeg kjenner har eller har hatt en eller annen form for spiseforstyrrelse eller anstrengt forhold til mat og vekt. Hvorfor er det slik?

Anonym poster: 5a64726ad355be45991e3fe5d4f53bb8

Jeg tror det skyldtes at det er større fokus på kvinnekroppen, og ikke minst et press fra media om at vi skal være tynne og konstant på slankern. Dette fokuset vil finne sin vei til ubevisstheten og bli til et problem.

[AnonymBruker]

Gratulerer med å ha gått ned 15 kg siden november! Det er godt gjort.

Jeg reagerer likevel negativt på det du skriver om at du kaster opp etter å ha spist. Det er bra hvis du går ned i vekt for å bli sunnere, men bulimi er det fullstendig motsatte av å være sunn. Det viktigste er ikke om du er tynn eller tykk, men om du er FRISK. Både overvekt og underernæring fører til sykdom.

Livet handler om mer enn hvordan man ser ut, og det har du heldigvis skjønt. Jeg synes du bør fokusere på å få et sunt forhold til mat, men basere lykken din på helt andre ting (familie, venner, karriere/studier, fritidsinteresser). Det er ingen katastrofe om man ikke passer dagens skjønnhetsidealer, og det å passe idealene perfekt er ingen oppskrift på å bli lykkelig.

Mat er verken straff, belønning, trøst eller gift. Det er drivstoff som får kroppen til å fungere, så sørg for at du gir kroppen din det den trenger for å være sunn og frisk.

Takk!

Dette er jeg helt klar over, og skulle ønske det ikke var sånn. Det hele startet med at jeg gjorde det etter jeg og en venninne hadde røyket.. du vet, siden da overspiste jeg så sykt og la på meg en del i lengden, men så ble det på en måte en vane hver gang jeg følte jeg overspiste, og så nå.. alt. Det er noe jeg helt klart prøver å endre, ved å kunne spise mer og mer vanlig i mot at jeg trener litt hjemme sånn at jeg ikke får den følelsen av dårlig samvittighet om jeg ikke kaster opp. Skal også nevnes at grunnen til dette ikke bare er fordi jeg er misfornøyd med kroppen min, mye som skjer i hodet mitt for å si det sånn.

Men takk for svar, og tips Prøver å endre fokuset mitt til noe som er mer viktig!

TS.

Anonym poster: ad01e4281e9d0fd7ee87b9218043ab73

[AnonymBruker]

AB #2: Takk! Måtte bare få ut litt tanker og dele de med noen, haha.

AB #3: Selv vet jeg ikke, men har nok mye med det Annie142 skrev. Tror jeg har blitt påvirket underbevisst, og på grunn av noen andre ting.

TS.

Anonym poster: ad01e4281e9d0fd7ee87b9218043ab73

[AnonymBruker]

Jeg tror det skyldtes at det er større fokus på kvinnekroppen, og ikke minst et press fra media om at vi skal være tynne og konstant på slankern. Dette fokuset vil finne sin vei til ubevisstheten og bli til et problem.

Men øker ikke dette presset når "alle" skriver på nettforum om at de har et vektproblem, spesielt når de ikke nødvendigvis har det?

Anonym poster: 9f7c1a86fa457f5cca2684faba0ee10b

[Annie142]

Men øker ikke dette presset når "alle" skriver på nettforum om at de har et vektproblem, spesielt når de ikke nødvendigvis har det?

Anonym poster: 9f7c1a86fa457f5cca2684faba0ee10b

Så klart. Alle de hundre kroppstrådene bidrar nok med å opprettholde at vi velger å fokusere i høy grad på vekta. Når det blir så overdrevet fokus på vekt og å være tynn, så vil det nok føre til at de som ikke passer inn i "idealet" ikke klarer å akseptere kroppen sin uansett hvor mye de veier og det vil fortsette i en ond sirkel.

Problemet er jo også at disse trådstarterne ikke alltid skjønner at de ikke har et vektproblem. Og det er jo i grunnen et problem i seg selv.

[rockarollawoman]

Jeg tar meg gjerne friheter til å tenke mitt, i det stille, men det ville ikke falt meg inn å gi råd til noen fremmede i hverdagen som ikke hadde bedt om det, eller å slenge nedsettende kommentarer!

Det er virkelig ikke meningen å være uforskammet, men det virker som at langt over halvparten av kvinner jeg kjenner har eller har hatt en eller annen form for spiseforstyrrelse eller anstrengt forhold til mat og vekt. Hvorfor er det slik?

Anonym poster: 5a64726ad355be45991e3fe5d4f53bb8

For mange har det med kontroll å gjøre, eller følelsen av mangel på sådan. Fellestrekk mellom de tilfellene jeg kjenner, er at de har veldig høye krav til seg selv, altså mennesker med personlighetstrekk som innebærer perfeksjonisme og overdreven selvkritikk.

Å skylde på media blir for billig en unnskyldning. Jeg tror det heller har med det urbane samfunnet å gjøre, hvor vi har de basale behov dekt, men sliter desto mer med flisespikkeri når det kommer til selvrealisering. Hvis det går dårligere på ett av de lavere og viktigere nivåene, er det ikke meningen at man skal konsentrere seg om så overfladiske ting, for det har man da ikke kapasitet til, og da møter mange veggen og legger seg til skadelige vaner for økt følelse av mestring, bevisst eller ubevisst.

[AnonymBruker]

Så klart. Alle de hundre kroppstrådene bidrar nok med å opprettholde at vi velger å fokusere i høy grad på vekta. Når det blir så overdrevet fokus på vekt og å være tynn, så vil det nok føre til at de som ikke passer inn i "idealet" ikke klarer å akseptere kroppen sin uansett hvor mye de veier og det vil fortsette i en ond sirkel.

Problemet er jo også at disse trådstarterne ikke alltid skjønner at de ikke har et vektproblem. Og det er jo i grunnen et problem i seg selv.

Tenker det samme.

Jeg tar meg gjerne friheter til å tenke mitt, i det stille, men det ville ikke falt meg inn å gi råd til noen fremmede i hverdagen som ikke hadde bedt om det, eller å slenge nedsettende kommentarer!

For mange har det med kontroll å gjøre, eller følelsen av mangel på sådan. Fellestrekk mellom de tilfellene jeg kjenner, er at de har veldig høye krav til seg selv, altså mennesker med personlighetstrekk som innebærer perfeksjonisme og overdreven selvkritikk.

Å skylde på media blir for billig en unnskyldning. Jeg tror det heller har med det urbane samfunnet å gjøre, hvor vi har de basale behov dekt, men sliter desto mer med flisespikkeri når det kommer til selvrealisering. Hvis det går dårligere på ett av de lavere og viktigere nivåene, er det ikke meningen at man skal konsentrere seg om så overfladiske ting, for det har man da ikke kapasitet til, og da møter mange veggen og legger seg til skadelige vaner for økt følelse av mestring, bevisst eller ubevisst.

Interessant at du nevner det med de basale behovene. Tenker du på Maslow's behovspyramide?

Anonym poster: 9f7c1a86fa457f5cca2684faba0ee10b

[rockarollawoman]

Tenker det samme.

Interessant at du nevner det med de basale behovene. Tenker du på Maslow's behovspyramide?

Anonym poster: 9f7c1a86fa457f5cca2684faba0ee10b

Jeg har tatt utgangspunkt i Maslows behovspyramide, om enn noe løst, fordi jeg synes den gir en relativt god illustrasjon av hvordan prioriteringene i livet bør være: vil man ha helsa på plass, både psykisk og fysisk, må man starte med det primære og ha det i orden slik at man ikke slår beina under seg.

PS. Link til en artikkel om humanistisk psykologi, med Maslows behovspyramide i første avsnitt.

Endret 1. februar 2013 av rockarollawoman

[AnonymBruker]

Jeg har tatt utgangspunkt i Maslows behovspyramide, om enn noe løst, fordi jeg synes den gir en relativt god illustrasjon av hvordan prioriteringene i livet bør være: vil man ha helsa på plass, både psykisk og fysisk, må man starte med det primære og ha det i orden slik at man ikke slår beina under seg.

PS. Link til en artikkel om humanistisk psykologi, med Maslows behovspyramide i første avsnitt.

Veldig ofte så ser man folk som starter i feil enda av pyramiden ja.

Anonym poster: 9f7c1a86fa457f5cca2684faba0ee10b

[Gjest Badebuksa]

Grunnen til at de ikke lar ting være, skal preike om vekt og utseende osv, er fordi.. ja..fordi de får et slags kick av å rakke ned på folk. Føler seg bedre selv, hevder seg selv fordi de har et selvbilde som sier at de selv er så langt nede på rangstigen at de prøver å klatre noen hakk ved å dytte andre under dem.

Noen sier ting fordi de ønsker deg vel. Hvis man er sykelig overvektig, kan man oppleve at familiemedlemmer oppfordrer til slanking fordi de ikke vil miste deg. Men når tilfeldige personer på gata begynner å bry seg, da er det noe rart. Mest sannsynlig med knotten deres. De er vel ikke riktig skrudd sammen. Og egentlig så skal man bare se på dem og le hysterisk og hånlig

[Gjest Purple Haze]

Det er virkelig ikke meningen å være uforskammet, men det virker som at langt over halvparten av kvinner jeg kjenner har eller har hatt en eller annen form for spiseforstyrrelse eller anstrengt forhold til mat og vekt. Hvorfor er det slik?

Anonym poster: 5a64726ad355be45991e3fe5d4f53bb8

Det er vel et sammensatt problem, og ingen vil svare det samme på det spørsmålet, tror jeg. For min egen del, er det veldig sammensatt.

Da jeg vokste opp, ble jeg opplært til å alltid spise opp maten min, uansett om jeg var mett. Kanskje jeg allerede da ble "opplært" i å overspise? Jeg er nå 45 år, og det er sjelden jeg klarer å la det ligge igjen mat på tallerkenen, selv om jeg rasjonelt sett vet at jeg burde.

Jeg fikk også veldig blandede signaler fra foreldrene mine. Da jeg kom i puberteten fikk jeg hele tiden hint om at jeg burde begynne å passe vekta, men samtidig skulle jeg altså spise opp maten min til en hver tid.

Hele mitt voksne liv har jeg kjempet mot vekta og kroppen min. Jeg har gått opp og ned 30 kilo flere ganger, jeg kan gå ned 10-20 kilo, legge på meg igjen. Graviditeter, pubertet, overgangsalder er også faktorer som har spilt inn på vekta mi.

Det paradoksale er at jeg er ikke feit, men lett overvektig, men likevel kjemper jeg hele tiden for å gå ned i vekt. Kroppen min er bare ikke enig med meg. Også kommer det "eksperter" inn og sier at det er bare å spise mindre og trene mer. Det er faktisk ikke alltid så lett for alle, uten at jeg kan forklare hvorfor kroppen min ikke responderer på det regimet.

Media har også en del av skylden for en del kvinners kropps-og vektfokus, og ikke minst, klesindustrien. Vi blir fortalt at sånn skal vi se ut, og gjør vi ikke det, er vi mindre verdt. Klart det gjør noe med en, spesielt når en er ung og lett påvirkelig.