Mannen min har humørsvingninger som påvirker hverdagen min.

[Gjest sandra_82]

Mannen min oppfører seg til tider som en stor dritunge. Han kan være i dårlig humør for noe og vil la humøret påvirke meg ved for eksempel å la være å svare på spørsmål jeg stiller foran moren og faren sin, slik at jeg blir stående som et spørsmålstegn. Jeg kan spøre: " har du kjøpt hundemat".., han snur seg og svarer ikke. Det samme i bilen med venner av oss i baksetet, " Kan du fortelle den historien som er så morsom", han svarer ikke, og jeg repeterer spørsmålet. Han svarer da: " Ser du ikke at jeg kjører". Det er mange slike hendelser jeg kan nevne.

Han kan være trøtt, slå av lyset og hvile. Jeg er stille og respekterer at han vil hvile, etterpå kan jeg legge meg ned med migrene og skru av lyset, da kommer han inn i full fart, skrur på lys og tv. Jeg sier at jeg har migrene og forklarer han at jeg vil ha det litt stille. Han ber meg da om å gå til det andre rommet. Jeg forteller at jeg ønsker at han kan gjøre for meg det jeg gjør for han, da slenger han døren igjen og brøler som en dritunge med familiemedlemmer på besøk. Jeg blir så flau at jeg begynner å grine.

I går ble han fratsjålet ipaden på en messe han var på, og han er i veldig dårlig humør, og det er derfor jeg skriver. Jeg backer opp og prøver å få han til å holde motet oppe, men han svarer meg knapt, grynter tilbake og sier han ikke vil snakke. Plutselig sender han melding fra jobb og klager over hvor kjipt han har det fordi han hadde brukt så masse penger på ipaden og forventer selvsagt støtte av meg når det passer han. Når han er sur, sånn som nå føler jeg meg ensom, går på nåler for å ikke vekke sinne og får aldri svar på noe, han sier ikke at han elsker meg før han går om morgenen slik han vanligvis gjør. Jeg blir så frustrert over den slags utakknemlige væremåten, men jeg skjønner vel selv at jeg er litt sår som person...? Det er som om han straffer meg for sin egen ulykke eller problemer. Er han trist, deprimert eller syk så er han kjip. Alle er vi forskjellige, men til tross for PMS og alt på en gang vet jeg hvor grensa går, og drar ikke på jobb uten å si at jeg elsker han, slik vi vanligvis gjør. Han minner meg om den jeg var da jeg var 14 overfor mamma og pappa, men jeg er ikke mamman hans.

[Gjest sandra 82]

Mannen min oppfører seg til tider som en stor dritunge. Han kan være i dårlig humør for noe og vil la humøret påvirke meg ved for eksempel å la være å svare på spørsmål jeg stiller foran moren og faren sin, slik at jeg blir stående som et spørsmålstegn. Jeg kan spøre: " har du kjøpt hundemat".., han snur seg og svarer ikke. Det samme i bilen med venner av oss i baksetet, " Kan du fortelle den historien som er så morsom", han svarer ikke, og jeg repeterer spørsmålet. Han svarer da: " Ser du ikke at jeg kjører". Det er mange slike hendelser jeg kan nevne.

Han kan være trøtt, slå av lyset og hvile. Jeg er stille og respekterer at han vil hvile, etterpå kan jeg legge meg ned med migrene og skru av lyset, da kommer han inn i full fart, skrur på lys og tv. Jeg sier at jeg har migrene og forklarer han at jeg vil ha det litt stille. Han ber meg da om å gå til det andre rommet. Jeg forteller at jeg ønsker at han kan gjøre for meg det jeg gjør for han, da slenger han døren igjen og brøler som en dritunge med familiemedlemmer på besøk. Jeg blir så flau at jeg begynner å grine.

I går ble han fratsjålet ipaden på en messe han var på, og han er i veldig dårlig humør, og det er derfor jeg skriver. Jeg backer opp og prøver å få han til å holde motet oppe, men han svarer meg knapt, grynter tilbake og sier han ikke vil snakke. Plutselig sender han melding fra jobb og klager over hvor kjipt han har det fordi han hadde brukt så masse penger på ipaden og forventer selvsagt støtte av meg når det passer han. Når han er sur, sånn som nå føler jeg meg ensom, går på nåler for å ikke vekke sinne og får aldri svar på noe, han sier ikke at han elsker meg før han går om morgenen slik han vanligvis gjør. Jeg blir så frustrert over den slags utakknemlige væremåten, men jeg skjønner vel selv at jeg er litt sår som person...? Det er som om han straffer meg for sin egen ulykke eller problemer. Er han trist, deprimert eller syk så er han kjip. Alle er vi forskjellige, men til tross for PMS og alt på en gang vet jeg hvor grensa går, og drar ikke på jobb uten å si at jeg elsker han, slik vi vanligvis gjør. Han minner meg om den jeg var da jeg var 14 overfor mamma og pappa, men jeg er ikke mamman hans.

Nevner også at når ting går han imot så møter han ikke opp på treninger, han drar sent på jobb, hvis han i det hele tatt drar på jobb. Han dropper møter i borettslaget, og tar en passiv stilling til alt.

[lillevill]

Og du bor med han fordi? Hvordan er han drømmemannen egentlig?