Kronisk sykdom

[Gjest ssb]

Enkelt og greit: Kunne dere vurdert å innlede et forhold til en mann med epilepsi?

[Gjest Lille-pus]

Ja.

Har venner og kjente med samme diagnose, og det lager svært få om noen problemer.

[Pottah]

Ja, hvorfor ikke?

Hadde overhodet ikke hatt noen problemer med det, men under den forutsetning at han setter meg inn i sykdomen, lærer meg om den, så jeg hadde visst hva jeg skulle gjøre dersom det hadde skjedd noe

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvordan han er som type som igjen gjenspeiler hvordan sykdommen blir å takle.

Anonym poster: e1f00033be937670d7b4be2ea35a6985

[calleyla]

Jeg innledet et forhold til en fantastisk gutt for et halvt år siden, å det viste seg at han har en kronisk sykdom,, men han ble mer å mer plaget av det, så av den tiden jeg har delt med denne fantastiske gutten , har han vært mye syk, han har ikke epilepsi.men er ekstremt plaget av cluster hodepine, pluss vanlig migrene..

Men jeg angrer ikke en dag ..han er en fantastisk person,.å jeg er så utrolig glad for å ha han i livet mitt....

Endret 28. januar 2013 av calleyla

[AnonymBruker]

Ja, synes noe annet blir for overfladisk.

Man kommer til å havne i forhold med noen som sliter, enten det er i jobb, sosialt, med øresus, migrene, mageproblemer, kreft, epilepsi, osv osv osv.

Så lenge mannen er snill og grei, og en stødig livspartner, så kan ha diverse lidelser.

Verre å være sammen med en overfladisk psykopat.

Anonym poster: 82aac58ce260bac1d5c50a61f2c5f48f

[AnonymBruker]

Nei. Nå vet jeg også veldig godt hva ekstrem tilfellet medfølger.

Mannen min har epilepsi, han bare fikk det plutselig to år siden. Livet har vært en kamp siden og det går ikke en dag at jeg ikke er redd for et anfall.

Vi har to døtre. Som aldri kan være alene med pappa for du vet aldri når anfall skjer og de blir alltid like redde når de har sett anfallet skje og ambulansepersonell. Har ikke telling lenger på hvor ofte dette har skjedd, men godt over 50ganger.

Han kan ikke kjøre bil. Dvs at jeg må kjøre ungene på barnehage, hente, kjøre han på jobb og hente. Butikken, jeg må alltid være der om det ikke er barnevakt.

Måtte si opp jobben jeg var veldig glad i pga dette. Plutselig ringer tlf i møte og jeg må løpe for mannen har havnet på sykehus. Den jobben jeg hadde kunne jeg ikke bare dra fra, f.eks. Hvis vi var på møter i Sverige evnt lenger unna.

Livet mitt dreier seg rundt epilepsien. Han har det nok verre enn meg, men det er ikke noe godt for meg heller. Hvertfall ikke når han ikke føler han er en mann lenger, men min byrde. Jeg føler han ikke som en byrde, jeg kommer aldri til å gå, men det er vanskelig. Så jævlig vanskelig.

Nå har det vært anfallsfritt over jul, så håper vi snart er der hvor anfallene blir borte. Det hadde vært en drøm.

Hadde jeg visst dette hadde jeg fortsatt valg et liv med mannen. Hadde det dog blitt skilsmisse om 10år, så ville jeg styrt unna menn med ekstrem epilepsi. Ikke fordi det er vondt i dem, men jeg orker ikke dette igjen. For å ikke snakke om barna.

"Kommer pappa til å dø?" 5år gammel datter som overhørte farmora si snakke om døden. Kult.

Anonym poster: fae32927254e3d5ab7bb430169c8388d

[AnonymBruker]

Ja, synes noe annet blir for overfladisk.

Man kommer til å havne i forhold med noen som sliter, enten det er i jobb, sosialt, med øresus, migrene, mageproblemer, kreft, epilepsi, osv osv osv.

Så lenge mannen er snill og grei, og en stødig livspartner, så kan ha diverse lidelser.

Verre å være sammen med en overfladisk psykopat.

Anonym poster: 82aac58ce260bac1d5c50a61f2c5f48f

Jaja heng ut oss overfladiske psykopater du....ELLLER HOLD DEG TIL TEMA!!!!!!

Anonym poster: b0abb3c7699cda49f0730a828b1dd4c7

[AnonymBruker]

Vi vil med alderen utvikla noe, alle sammen av oss.

De fleste vil utvikle sykdom,hva da?

Sykdom er ikke enkelt.

Jeg traff en fantastisk mann,han haddde en kronisk sykdom. I full jobb, og taklet den veldig fint. Selv om det er en slitsom sykdom.

Med årene har hatt fått to alvorlige sykdommer til. Noe som har krevd opersjoner,rehab,sykehus osv. Tært på familien,ja. Han som person er den samme for meg.

Takler en ikke motgangen, så takler en ikke medgangen.

Jeg selv fikk leddgikt i relativt ung alder,ja etter jeg traff han. Tror ingen av oss har vært inne på tanken å dumpe hverandre pga sykdommen. Kjærlighet, gjør noe med folk.

Anonym poster: 072b727c2d4a967cc716bee3cef86442

[calleyla]

det er som anonym bruker sier. alle har noe eller får noe i løpet av livet eller samlivet. Jeg har tidligere hvert sammen med en frisk mann, men som var mye på fest, hver helg , som regel fredager og som var dårlig resten av helgen,generelt hadde et dårlig forhold til alkoholen.

hjalp meg fint lite ellers også, med huslige, dagligdagse tinger , og lite med barna.å var en helt annen person når han var full.jeg måtte ta ansvar helt alene. Dette levde jeg lenge med, i denne tilværelsen,

jeg skrumpet inn,

så ble det slutt , etter at jeg kom til meg selv, å tenkte at dette finner du deg faen ikke i..!!!!.

å etter en stund møtte jeg denne gutten, som har cluster hodepine, noe som han er svært plaget med, jeg er redd mange ganger, bekymret og må ta hensyn.gråter stille og er oppgitt , over situasjonen å leger i norge.

MEN han har gitt meg så utrolig mye igjen .Kjærlighet, ømhet, styrke, skryt , ja jeg kunne sikkert ramset opp mye mere.

de gode dagene vi har er fantastiske.

Selv om jeg vet at han sliter med dette

så kan jeg "LEVE" med det.(ikke missforstå, jeg ville gjort alt i verden for at han skulle bli frisk.,jeg HATER denne sykdommen) .men...

Jeg kan leve med at vi må støtte hverandre.at jeg må hjelpe han litt ekstra av å til.at jeg må ta hensyn av og til..jeg får igjen dobbelte på gode dager.Jeg kan LEVE med dette,

[AnonymBruker]

Enkelt og greit: Kunne dere vurdert å innlede et forhold til en mann med epilepsi?

Epilepsi kan være så mye forskjellig... Grand mal med bevissthetstap, små fokale anfall eller absenser. Stor forskjell. Og så spørs om hyppighet? Fungerer han bra med medisin? Mange som blir anfallsfri med riktig medisin, selv om sykdommen ikke forsvinner.

Jeg har forresten epilepsi selv, fikk det i voksen alder. Mannen og jeg var sammen i noen få uker da jeg fikk diagnosen og for ham var det et bevisst valg å satse på forholdet likevel. Vi hadde flere år uten større problemer, jeg var stor sett anfallsfri. Dessverre har tilstanden min forverret seg de siste 2 år og jeg er veldig lei meg, for det er en belastning for folk rundt meg. Mye av det jeg gjorde før faller nå på mannen, men han klager ikke. Vi håper at jeg kommer tilbake til anfallsfri tilstand etterhvert.

Anonym poster: 7bd173f6e23327f5cd64acd332e0d9e0

[ninuska_]

.

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[AnonymBruker]

Jeg ville gjerne visst mer om hvor alvorlig det var før jeg kunne tatt en beslutning. Det er stor forskjell på å velge å gå inn i et forhold, og det at en partner du allerede har blir syk.

Grunnen til at jeg ville vært skeptisk, er at jeg er sporty og liker å reise. Det er noe jeg ønsker meg i en partner også. Hvis sykdommen var til hinder for sport og reising, ville jeg tenkt meg godt om.

Anonym poster: 9023b2ecceef8af766e47329069e7dcb

[Gjest ssb]

Det er viktig å poengtere at det dreier seg om å innlede et forhold, ikke fortsette, dersom sykdommen plutselig oppstår. Er jo en viss forskjell

[Gjest Gjest]

Kommer an på hvor ekstremt det er, og hvor stabil resten av "flokken" min og hans er. Jeg er på ingen måte i stand til å ta hånd om flere alvorlig syke mer eller mindre alene nå, men noen med "normal" epilepsi hadde jeg ikke hatt store problemer med.

[Sugerøret]

Det hadde jeg ikke hatt noe problem med

[Gjest Purple Haze]

Jeg lurer veldig på hvem som starter alle disse trådene nå for tiden. Kunne du vært sammen med noen som?..........(fyll inn det som passer)

Er folk A: Så usikre på seg selv at de må spørre hva andre ville valgt før de kan bestemme seg? Eller B: Usendvanlig kresne?

Epilepsi hadde ikke hindret meg å bli sammen med noen jeg virkelig hadde følelser for. Jeg har erfaring med mennesker med epilepsi gjennom jobb, så det ser jeg ikke på som noe problem for meg å takle.