Oppsøker du eller trekker du deg unna mennesker når du føler deg elendig?

[AnonymBruker]

Uansett årsak...

Selv setter jeg pris på å være i fred, også over tid , om jeg føler meg elendig eller sliter med noe vanskelig.

Og jeg blir stresset hvis folk maser på meg/ vil komme mere innpå meg.

Er det andre som har det slik?

Ja det har jeg lurt på når jeg mere og mere har kjent på den gode følelsen hvor heldig jeg føler meg som kan være mye i fred.

Er det en god eller dårlig egenskap? vel der er vel egentlig ingen fasitsvar her men nå er jeg spent på hvordan andre er,,

Er så trett av å forholde meg til mange iblant at det blir et evig surr i hodet og trekker , så godt som alltid, et lettelsens sukk når jeg omsider er for meg selv igjen.

Små drypp av sosial stimulans iblant er alt hva jeg trenger men jeg trives bedre og bedre i mitt eget selskap med alderen merker jeg.

Psykologen min (trengte det en kort periode,ik noe alvorlig) maser på meg at jeg burde være mere sosial, samtalegruppelr prate masse men jeg føler det som bare et enormt stress.

Hvordan har dere det?

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

[Gjest Gjest]

Oppsøker to personer, trekker meg bort fra alle andre.

Det de to har til felles er at jeg har en nær blind tillit til at de faktisk hører på meg, og ikke gjør ting mot min vilje for å føle seg nyttige.

[AnonymBruker]

Jeg er som deg, og har ikke mulighet til å være mye i fred pga mann, barn og full jobb. Slitsomt!

Vanskelige ting holder jeg i hvert fall for meg selv, har aldri hatt den impulsen til å dele med andre som jeg forstår at mange har.

Anonym poster: fcf44738b96dcac46d014bb9ca05867c

[AnonymBruker]

Iblant er jeg overrasket over hvor spontant åpne mange mennesker er.. på jobb og sånn, og de har kanskje et fellesskap jeg som type neppe bir en del av. En type lett sjargong.

Møtte en gang en kvinne på jobb som kritiserte meg for å være vanskelig å komme innpå. Hersens kvinne, tenker idag at jeg skulle vel slengt henne etpar velvalgte ord, men ble som pur ung stående å smile unnskyldende og beskjedent.

Akkurat som om jeg skulle klandret henne for å være for åpen?

Er det noe som irriterer meg så er det folk som kritiserer en for den man er. Man må akseptere ens individuellle særtrekk og ulikheter.

Iallefall så lenge en. ikraft av den en er , ikke gjør en flue fortred!

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

[AnonymBruker]

Jeg trekker meg bort fra folk, og er jeg syk vil jeg mest av alt hjem og ligge under dyna. Må ta meg sammen for å ringe legen..

Er jeg lei meg gråter jeg for meg selv, synes det er virkelig vanskelig å sitte og gråte sammen med andre.

Anonym poster: 437256a5b288a040c9413b4c03d0ee8c

[Avi]

Det der høres ut som meg. Jeg er en typisk introvert, kanskje du er det også? Og det er helt greit!

Jeg fikk også høre at jeg burde være mer sosial, prate mer og komme meg ut. Men jeg orker ikke det i lengden. Hvis jeg er masse med mennesker en dag så kobler jeg bare helt ut til slutt. Sitter der og sier ingenting fordi jeg er sliten.

Jeg har akseptert at jeg er sånn. Folk er forskjellige. Det har også hjulpet meg å lese litt om det å være introvert.

Her har du litt informasjon. Kanskje du kjenner deg igjen?

http://www.carlkingdom.com/10-myths-about-introverts

[Gjest Sunheart]

Jeg er motsatt. Vil finne på ting, være med venner for å få tankene over på noe annet om noe plager meg. Eller jeg bare ringer til de beste vennene for å prate det ut

[AnonymBruker]

Jeg har merket meg at hvis jeg er i en begravelse eller den type sorg , og mennesker i nær relasjon til meg bryter ut i gråt og viser sine følelser til fulle så føler jeg meg ubekvem.

Det skjedde eksempelvis da bestefaren min lå på det siste for femten år siden,at jeg ble brydd av at tanten og kusinen min storgråt i rommet. Min egen sorg ble for trang på et vis og hva følte jeg egentlig, jo jeg følte skyldfølelse for de følelsene taklet jeg ikke.

Kanskje det kom av at jeg ble ledd av av mine foreldre da jeg viste følelser som liten.

Jeg blir sint av å tenke på av at jo mere og mere sikker jeg er på at det var sånn det var.

Et par tre mennesker/venner samt barna mine, alle disse som aldri har gjort meg noe fortred, de har jeg helt annerledes gode reaksjoner overfor, når de gråter.

For overfor dem er det tillatt å være meg.

Ts

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

[AnonymBruker]

Har aldri tenkt over det selv. Men ja, jeg trekker meg nok unna mennesker når jeg har tøffe perioder, er syk, eller rett og slett bare trenger alene tid. Eneste personen jeg klarer å være sammen med hele tiden, er kjæresten. For vi kan sitte hver for oss, gjøre det vi vil, uten å måtte kommunisere. Eller så har jeg muligheten til å stikke meg bort på soverommet for å lese en bok, lytte til musikk osv..

Har mistet mange venner pga av dette. Jeg blir passiv om jeg blir tvunget til å være sosial. Og da får ofte mange rare blikk. Liker ikke mye støy, og foretrekker heller en stille vinkveld fremfor fest.

Anonym poster: 47762281899e05a28f8b5f41731a7066

[AnonymBruker]

Det at det er greit å være introvert kjennes veldig bra ut å høre for det er det ingen som har fortalt meg før.

Ts

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

[Gjest snoopy_93]

Når jeg sliter vil jeg helst være alene å gjøre det jeg har lyst til i fred.

[Avi]

Det at det er greit å være introvert kjennes veldig bra ut å høre for det er det ingen som har fortalt meg før.

Ts

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

I en verden hvor idealet er å være utadvendt så er det ikke rart i at ingen har fortalt deg det før. Introverter blir ofte misforstått, vi blir tatt for å være overlegne og usosiale. Men vi har mange bra egenskaper! Hvis du leser litt rundt på nettet så vil du finne mange som er som deg

[AnonymBruker]

Har aldri tenkt over det selv. Men ja, jeg trekker meg nok unna mennesker når jeg har tøffe perioder, er syk, eller rett og slett bare trenger alene tid. Eneste personen jeg klarer å være sammen med hele tiden, er kjæresten. For vi kan sitte hver for oss, gjøre det vi vil, uten å måtte kommunisere. Eller så har jeg muligheten til å stikke meg bort på soverommet for å lese en bok, lytte til musikk osv..

Har mistet mange venner pga av dette. Jeg blir passiv om jeg blir tvunget til å være sosial. Og da får ofte mange rare blikk. Liker ikke mye støy, og foretrekker heller en stille vinkveld fremfor fest.

Anonym poster: 47762281899e05a28f8b5f41731a7066

Jeg er nøyaktig slik, og har en kjæreste jeg også kan slappe av med uten å tenke for mye kontekster.

Jeg tenkte heller ikke så mye over saken tidligere, eller jeg klarte vel ikke fokusere så inngående , det bare var slik, men mange situasjoner ble litt leie og ubekvemme for mange var ekstrovert eller hva er det det motsatte heter?

Gikk hos en psykolog en liten periode, noe som gjorde det lettere å sette ord på min følelser,kanskje mest overfor meg selv. Og det ble enda bedre å trives i mitt eget selskap.

Ts

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

[AnonymBruker]

Jeg er nøyaktig slik, og har en kjæreste jeg også kan slappe av med uten å tenke for mye kontekster.

Jeg tenkte heller ikke så mye over saken tidligere, eller jeg klarte vel ikke fokusere så inngående , det bare var slik, men mange situasjoner ble litt leie og ubekvemme for mange var ekstrovert eller hva er det det motsatte heter?

Gikk hos en psykolog en liten periode, noe som gjorde det lettere å sette ord på min følelser,kanskje mest overfor meg selv. Og det ble enda bedre å trives i mitt eget selskap.

Ts

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

Jeg ante ikke at det var et navn for det, og jeg ante ihvertfall ikke at det var flere slik som meg!

Jeg har også vanskeligheter for å sette ord på hva jeg føler, for jeg får ikke helt ''tak'' i det. Så fint at du har hatt en psykolog å prate med ihvertfall

Anonym poster: 47762281899e05a28f8b5f41731a7066

[Minien]

Jeg er faktisk inne i en sånn periode akkurat nå, og jeg trekker meg unna folk. Jeg blir stressa og irritert om noen maser på å finne på noe eller spør hvorfor jeg er så "sur". Jeg orker ikke forklare, for da blir det bare verre. Vet ikke om jeg klarer å forklare heller... Om noen sier noe pent til meg eller prøver å trøste, så er grinehelvete i gang, og det orker jeg ikke. Når jeg er hjemme aleine, så gråter jeg ikke. Det er kanskje derfor jeg ikke har så mange nære venner...fordi jeg støter dem vekk når ting blir tøft for meg.

De eneste jeg klarer å omgås er folk jeg ikke bryr meg så mye om og som ikke kjenner meg så godt. Slik at det sosiale blir litt "overfladisk" - ingen som spør hvordan jeg har det.

[Shamin]

http://www.carlkingdom.com/10-myths-about-introverts

[AnonymBruker]

jeg skal starte med terapi nå i våren og håper virkelig at psykologen min anbefaler meg å være mer sosial!

Det er forskjell fra mennesker som trekker seg tilbake for å bygge seg opp og for mennesker som trekker seg tilbake for å skade seg, være lei seg, slite med selvmordstanker osv. Deprimert og usosial behøver ikke gå hånd i hånd i det hele tatt.

Personlig erfaring: føler meg heldig som er så asosial. Når jeg ser de menneskene på høgskolen som ikke takler en helg uten fest, som er desperate etter å få store vennegjenger og som alltid må være med noen syns jeg synd på dem og er glad jeg ikke er sånn. De er nok glad for at de ikke er like "kjedelige" som meg de og,men jeg syns det er mindre "press" på å være den usosiale typen, så lenge du er en av dem som ikke bryr seg om hva folk sier,om de kaller deg kjedelig eller trist feks.

Anonym poster: 3e4a5a4e750e730b7639c8cd8e4d9fd1

[AnonymBruker]

Det er det skumle jeg føler meg dårlig fordi jeg er venneløs, og føler meg så dårlig at jeg ikke liker å være med folk.

Går til psykolog for dette må jo nesten være definisjonen på en ond sirkel.

Anonym poster: 6939d020cc4b5da12e01be8aebcd1e59

[AnonymBruker]

Det er det skumle jeg føler meg dårlig fordi jeg er venneløs, og føler meg så dårlig at jeg ikke liker å være med folk.

Går til psykolog for dette må jo nesten være definisjonen på en ond sirkel.

Anonym poster: 6939d020cc4b5da12e01be8aebcd1e59

Jeg følte meg også dårlig tidligere pga at jeg var den jeg var. Det medførte at jeg prøvde å være en annen en den jeg var. Skuespillet raknet i at jeg gjorde masse dumt for å dekke over den jeg var, involverte meg med menn som bare utnyttet meg.

Så ba jeg om å få komme til en psykolog og jeg måtte nøste opp i all gammel elendighet, oppgjør tas, jeg begynte å huske og jeg begynte se sammenhengen i så mangt.

I dag trives jeg godt i mitt eget selv, har lært meg å si ifra og kan si nei uten å føle at jeg må begrunne hva jeg skal om noen spør om jeg er hjemme.

Uten knusler, <måtte rett og slett drite litt i andre etter å ha vært snill i så alt for mange år.

Dette handler jo ikke direkte om å være intovert men heller at jeg skammet meg over å være det og prøvde å endre meg fordi jeg ikke godtok meg selv, derav alle disse konsekvensene.

Med ett ser man verden med helt andre briller.

Mange som misliker den jeg er blitt, eller den sanne meg.

Det får så være . Savner ikke "meget" som alltid hoppet for andre på bekostning av seg selv.

Ts

Anonym poster: 9a69257eed6a6837d8aeeb3c7c9ccfcd

[Anglofil]

Trekker meg unna, er introvert.

Mvh Yvonne