Flere som ikke passer inn?

[AnonymBruker]

Jeg passer ikke inn i samfunnet.

Jeg har ingen tilhørighet.

Jeg er absolutt ikke personen som får seg venner, jeg kan ikke omgås andre mennesker. Jeg kan ikke få forklart det godt nok, det er bare noe som ikke stemmer.

Jeg har tenkt og tenkt...selv tanken om å melde meg inn i rødekors virker fjern. Ikke misforstå, for jeg kunne veldig gjerne tenke meg å hjulpet mennesker og bidratt i sammfunnet, men jeg passer ikke inn. Jeg tør ikke lenger ta kontakt med gamle bekjente, for jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem.

Jeg har ingen interesser, ingen talent og jeg eier ikke kunskap om noe som helst. I flere år har jeg vært syk, eller "syk" om du vil. Jeg faller mer og mer utenfor og jeg kan ikke tenke meg en eneste plass eller gruppe mennesker jeg kunne snakket med uten å virke latterlig. Jeg er et utskudd.

Selv på internett får jeg problemer og mistanken om at det feiler meg noe alvorlig (?) blir bare sterkere og sterkere.

Jeg har tenkt på at jeg kan ha aspergers, lettere tilbakestående eller bare veldig opptatt av mine egne tanker, gått for lenge for meg selv at jeg er ute av "trening"

Men problemene har vært der så lenge jeg kan huske, og som sagt, det blir bare verre.

Flere som har det på samme måte? Som bare ikke passer inn, noen steder?

Er det egentlig plass til "sånne som oss" her?

Anonym poster: 54ad02f992dac4d2299bae5fc29af56e

[AnonymBruker]

Som om jeg selv skulle skrevet dette. Jeg har alltid vært den som står utenfor gjengen og aldri tar initiativ til å være med. Mens alle håndballjentene samlet seg på nederste rad og snakket, satt jeg på rad 5 helt alene og ventet på at treningen skulle begynne.

Har søkt på aspergers, autisme og til og med schizofreni selv, og føler alle kunne passet meg, men har ikke noe særlig lyst til å gå til psykiater for å få vite det. En diagnoe er ikke viktig for meg.

Jeg har noen få venner, men det er fordi de stammer fra barneskolen, og vi har hatt jevnlig kontakt siden. Jeg sitter dag inn og dag ut alene hjemme. Jeg har ikke lyst til å komme meg ut, og jeg er redd for å gå ut, fordi jeg mangler så mye på det sosiale feltet.

Jeg aner rett og slett ikke hvordan man skal holde en samtale gående. Og jeg har heller ingen interesse av å snakke med folk. Jeg trives kanskje best alene? Vil det være slik for alltid?

Anonym poster: 3208bd2627145f1a0e6895bb5bf1c68a

[AnonymBruker]

Selv er jeg også "annerledes", men har valgt å forsone meg med det.

I motsetning til dere har jeg lett for å komme i kontakt med folk og har en humoristisk tone som slår an hos de fleste.

Allikevel har jeg en skikkelig venninne - og hun har jeg fordi vi har kjent hverandre siden barneskolen.

Jeg har nok valgt bort folk. Jeg føler at jeg ikke passer innenfor rammene av hva som anses som normalt. Jeg liker ikke å dra på byen, på café eller vinklubb. Blir jeg kjent med noen jeg finner tonen med så sklir det alltid sakte men sikkert ut fordi jeg ikke orker å opprettholde vennskap.

Mulig det er noe feil med meg og at jeg BURDE gjøre slik og slik, men jeg trives bissart nok veldig godt med å være alene.

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

[Gjest Crazycatlady]

Ja, jeg kan ha det sånn. Samtidig tror jeg at jo mer man blir overbevist om at man er så mye mer annerledes enn andre jo mer trekker man seg unna andre.

Det er ikke noe galt å være litt annerledes enn andre. Man kan fortsatt bidra og være en del av samfunnet.

Jeg har problemer med å omgås andre, men det er jo noe som er naturlig når jeg har unngått andre og har blitt vant til å være alene.

Da tror jeg det er lett å føle at man ikke passer inn noe sted.

Tenker vel at du skal gjøre det du har lyst til og ikke henge deg sånn opp i det å ikke passe inn. Vil du melde deg inn i Røde kors så gjør det. Du vet jo ikke om du ikke passer inn før du har prøvd, og dessuten hvis det gir deg glede så vil det jo uansett være positivt.

Det med aspergers og diagnoser generelt tror jeg du bør snakke med profesjonelle om. Da kan du få testet om det kan være en grunn til at du føler deg utenfor, men jeg tror det er flere som har sånne tanker.

Spesielt om man sammenligner seg med andre, og prøver å få bekreftelse på at det er sånn. Er ikke alltid man skal stole på sine egne tanker. Noen ganger kan man tenke litt for mye på at siden jeg føler at det er sånn så må det være sant.

[BunnyBlue]

Vet du, dette innlegget ditt fikk tankene mine til å strømme. Jeg skrev et innlegg som ble fryktelig langt, og da ble jeg usikker på om det er greit å poste det. Ikke vet jeg om det hadde vært interessant for deg heller, kommunikasjon faller meg ikke naturlig.

Kort sagt har jeg Aspergers syndrom og kan kanskje svare om du lurer på noe angående diagnosen, vi har et likt tankemønster, jeg kjenner meg altfor godt igjen, dog motsetninger på visse aspekt. Dessuten lurer jeg på hva du mente med "syk"?

[AnonymBruker]

Vet du, dette innlegget ditt fikk tankene mine til å strømme. Jeg skrev et innlegg som ble fryktelig langt, og da ble jeg usikker på om det er greit å poste det. Ikke vet jeg om det hadde vært interessant for deg heller, kommunikasjon faller meg ikke naturlig.

Kort sagt har jeg Aspergers syndrom og kan kanskje svare om du lurer på noe angående diagnosen, vi har et likt tankemønster, jeg kjenner meg altfor godt igjen, dog motsetninger på visse aspekt. Dessuten lurer jeg på hva du mente med "syk"?

Jeg tror det kunne vært veldig interessant å lese det!

Jeg lurer på det meste egentlig...for er ikke enkelte ting jeg føler meg annerledes på, men alt, hele meg.

Måten jeg tenker på, interessene og slik jeg fremstår ovenfor andre.

Det jeg mente med "syk" er at jeg har slitt med psyken i noen år nå. Visse ting har blitt bedre, men misstanken om at det ligger noe annet bak som kan ha noe med de andre problemene mine å gjøre (som gjelder spiseforstyrrelser, nedstemthet og dårlig selvbildet) er blitt forsterket.

For alt jeg vet kan jeg være utviklingshemmet, eller så har jeg tenkt så mye på dette at jeg er overbevist om at det er sånn. Men jeg har en magefølelse, jeg vet at ikke det trenger å si så veldig mye, men den gir aldri slipp. Det er noe mer, jeg klarer bare ikke å forstå riktig hva det er.

Det er rundt folk på min egen alder jeg er mest usikker, og yngre egentlig. Selv er jeg 19.

Anonym poster: 54ad02f992dac4d2299bae5fc29af56e

[Singha]

Kjenner meg igjen.

[Gjest Gjest]

Du skriver at du ikke har noen interesser, at du ikke er god i noe.

Er det ikke karakteristisk for Aspergere at de har noen spesielle interesser som de er veldig flinke i, og som de bruker mye av tiden sin på?

[AnonymBruker]

Vi er nok mange flere enn det ser ut til i samfunnet. Vi er godt gjemt.

Anonym poster: 42c02951ee8b8559b4e8e568a000507a

[BunnyBlue]

Uten at jeg skal påberope meg noe grunnlag for å uttale meg, så vil jeg påpeke at du fremstår noget høyere utviklet kognitivt til at det er grunnlag for å bekymre seg for psykisk utviklingshemming. Får også inntrykk av at du har en god språkforståelse, du ligger ikke under normalen ihvertfall:)

Mer korrekt er begrepet "utviklingsforstyrrelse", men i disse dager finnes det dem som mener Aspie-hjernen er en normalvariant, at den største forskjellen er at den fungerer på en litt annen måte enn vanlig. Nå er jeg ikke udelt enig i dette, men det indikerer likevel at det finnes håp, også for deg dersom du har Aspergers, ikke sant?

Du virker dessuten deprimert, kan det være noe i dette? Du sier du har slitt med psyken i det siste, så jeg regner med du blir fulgt opp av psykolog eller lege? Hvis ikke, tror jeg du kan ha nytte av å oppsøke hjelp, det gjør veien tilbake til hverdagen og samfunnet mye kortere.

Aspies utvikler gjerne psykiske symptomer i voksen alder. Barndommens utfordringer kan gi "senskader", og dette er en av grunnene til å la seg utrede. Har du det, settes du i kontakt med rette instanser, har du det ikke er du likevel fanget opp i systemet, og får behandling hvis behov. Det er ikke enkelt, det kan jeg love deg. Jeg står midt oppi noe sånt selv, men tross alle "tilbakefall" er hjelpen uvurderlig.

[Singha]

Synes BunnyBlue har et bra poeng i at det nok er et større problem at en er deprimert enn at en eventuelt har Aspergers. Jeg kjenner ei jente som har fått diagnosen, og hennes problem er at hun har mistet all tro på seg selv på grunn av diagnosen (blandet med mobbing i barndommen). Ikke selve diagnosen i seg selv.

Hun har altså fra alle hold fått bekreftet at hun er annerledes (og i hennes øyne, mindreverdig). Så nå er hun deprimert, tror ikke på noen som sier noe positivt om henne og benytter en hver anledning til å snakke seg selv ned.

[Gjest Gjest]

Det bekymrer meg at såpass mange nå til dags går rundt og fokuserer på hvordan de skiller seg ut fra andre. Jeg tror nesten DET er selve sykdommen!

Tror det handler mye om hvilket forhold man har til seg selv og sine tanker.

Ta f.eks. de håndballjentene som sitter på første rad og snakker sammen. Har de det nødvendigvis godt med seg selv bare fordi de har valgt - eller lært - å være sosiale? Nei. Det dårlige forholdet de har til seg selv gir seg kanskje bare utslag på andre måter. Kanskje ved at de blir bitchy og sjefete, eller kanskje fordi de går på tvers av hva som egentlig kjennes riktig for dem, fordi de er redde for hva som skjer hvis de ikke strever for å høre til. Eller de vet ikke hvem de er uten sin sosiale maske. Det trenger ikke å være bedre eller verre, det er bare en annen variant som bunner i det samme.

Hvis man vil være lykkelig så fokuserer man heller på hva man har til felles med andre, enn hva som skiller en fra. Gammelt visdomsord fra min professor.

[AnonymBruker]

Det er sikkert like mange av oss som ikke passer inn, som det er de som passer i samfunnets normer. Det er bare enklere å se dem.

Anonym poster: fa35d2096a623ae1528e3afed8755a00

[Steinar40]

Det bekymrer meg at såpass mange nå til dags går rundt og fokuserer på hvordan de skiller seg ut fra andre. Jeg tror nesten DET er selve sykdommen!

Tror det handler mye om hvilket forhold man har til seg selv og sine tanker.

Ta f.eks. de håndballjentene som sitter på første rad og snakker sammen. Har de det nødvendigvis godt med seg selv bare fordi de har valgt - eller lært - å være sosiale? Nei. Det dårlige forholdet de har til seg selv gir seg kanskje bare utslag på andre måter. Kanskje ved at de blir bitchy og sjefete, eller kanskje fordi de går på tvers av hva som egentlig kjennes riktig for dem, fordi de er redde for hva som skjer hvis de ikke strever for å høre til. Eller de vet ikke hvem de er uten sin sosiale maske. Det trenger ikke å være bedre eller verre, det er bare en annen variant som bunner i det samme.

Hvis man vil være lykkelig så fokuserer man heller på hva man har til felles med andre, enn hva som skiller en fra. Gammelt visdomsord fra min professor.

Så det din professor da sier er med andre ord at man blir lykkelig av å være sosial. Og det kan jo stemme for mange (gjennomsnittet/normalen) det sikkert. Mennesket er "normalt sett" et sosialt dyr. Men det betyr jo ikke at alle er det. Ingen regel uten unntak.

Og problemet som unntakene da kan ha er at de rett og slett ikke har noe til felles med de andre man tilfeldigvis har klart å surre seg borti. Det er jo svært få individer man får noen større kontakt med.

Jeg tenker at hvis man ønsker å være sosial, så må man først finne ut av hva man liker og trives med selv. Og så oppsøke slike miljøer.

Endret 27. januar 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Jeg passer ikke inn i samfunnet.

Jeg har ingen tilhørighet.

Jeg er absolutt ikke personen som får seg venner, jeg kan ikke omgås andre mennesker. Jeg kan ikke få forklart det godt nok, det er bare noe som ikke stemmer.

Jeg har tenkt og tenkt...selv tanken om å melde meg inn i rødekors virker fjern. Ikke misforstå, for jeg kunne veldig gjerne tenke meg å hjulpet mennesker og bidratt i sammfunnet, men jeg passer ikke inn. Jeg tør ikke lenger ta kontakt med gamle bekjente, for jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem.

Jeg har ingen interesser, ingen talent og jeg eier ikke kunskap om noe som helst. I flere år har jeg vært syk, eller "syk" om du vil. Jeg faller mer og mer utenfor og jeg kan ikke tenke meg en eneste plass eller gruppe mennesker jeg kunne snakket med uten å virke latterlig. Jeg er et utskudd.

Selv på internett får jeg problemer og mistanken om at det feiler meg noe alvorlig (?) blir bare sterkere og sterkere.

Jeg har tenkt på at jeg kan ha aspergers, lettere tilbakestående eller bare veldig opptatt av mine egne tanker, gått for lenge for meg selv at jeg er ute av "trening"

Men problemene har vært der så lenge jeg kan huske, og som sagt, det blir bare verre.

Flere som har det på samme måte? Som bare ikke passer inn, noen steder?

Er det egentlig plass til "sånne som oss" her?

Anonym poster: 54ad02f992dac4d2299bae5fc29af56e

Jeg har ingen tilhørighet her jeg bor jeg heller. Vi bor her fordi det er nærme der mannen har jobb, og der barnehagen er. Selv har jeg ingen jobb, og det ser bare håpløst ut. Jeg kom ikke inn på høyere studie i år (selv om jeg har studert tidligere). Mine foreldre og øvrige slekt bor på en annen del av landet, og jeg savner disse. Jeg har ingen fast gruppe å tilhøre som jeg kan gå til hver dag. De aller fleste voksne som snakker til meg er på jobb når de snakker til meg, dvs jeg må være saklig og ikke personlig. Jeg har tre venninner, men det kan gå noen måneder mellom de gangene vi møtes.

Anonym poster: 0d1cc5495dfcb3a8c974dd5b3b593b02

[AnonymBruker]

Tok nettopp en test jeg fant på nett. Min score var 25

http://www.aspergerstestsite.com/75/autism-spectrum-quotient-aq-test/#.UQTnMaOUnJs

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

[Gjest Gjest]

jeg kjenner meg litt igjen.

jeg har alltid trodd at jeg er bare sjenert. jeg har alltid følt meg som en outsider. jeg liker meg best alene. trekker meg ofte tilbake når jeg er blant folk å bare sitter å hører på hva de snakker om. å hvis jeg prøver å bli med alikevel, blir jeg ofte avbrutt, å føler at de ikke er interressert i å ha meg med i samtalen. dermed trekker jeg meg unna igjen. kjæresten min har klaget på det at jeg aldri tar initsiativ. at jeg må være mye mere frampå.. men det har alltid vært svært vanskelig for meg.

har alltid lurt på hvorfor alle i familien min har så lett for å få god kontakt med andre, å ikke jeg.. leste litt om jenter med asperger-syndrom nå, å det er som om de har beskrevet meg..

[AnonymBruker]

Leste antakeligvis det samme som deg og kjenner meg VELDIG igjen.

For min del har jeg det greit med den jeg er, men hvis jeg hadde fått diagnosen ville det gitt svar på hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

[Cata]

Tok nettopp en test jeg fant på nett. Min score var 25

http://www.aspergers...t/#.UQTnMaOUnJs

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

Tok den samme testen og fikk 28 . Det har jeg forøvrig fått på en liknende test før også, muligens var det samme testen men hentet fra en annen side.

Jeg har lenge lurt på om jeg ligger på grensen til å ha Asperger, siden jeg også alltid har følt meg malplassert og egentlig dysfunksjonell i sosiale settinger. Samtidig så mener jeg at jeg leser mennesker ganske bra og jeg har svært lite problemer med abstrakte begreper, så jeg føler egentlig ikke jeg passer med Aspergerdiagnosen heller.

Likevel har jeg en del klare fellestrekk også. Jeg husker i regelen tall- og nummerkombinasjoner lett. Jeg blir lett overveldet av mye folk på en gang, og må innimellom "slå meg av" når jeg er i sosiale settinger med mye folk, dvs. jeg prøver å finne et noenlunde stille sted og kopler vekk støyen og maset fra hjernen. Jeg kan også få klassiske "meltdowns" hvis jeg blir overbelastet, men i voksen alder har jeg heldigvis lært å gjenkjenne tegnene på at et slikt er i emning, så jeg klarer som oftest å trekke meg ut av situasjonen før meltdown er et faktum, eller jeg klarer å komme meg unna til et stille sted slik at ingen merker noe før det er over og jeg er tilbake til normalen igjen.

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ville fått Aspergerdiagnosen om jeg hadde blitt utredet, men jeg er like sikker på at jeg faktisk ligger i borderlineområdet, uansett hva diagnosen hadde blitt.

For noen uker siden kom jeg over en side om høysensitive personer som jeg tror kan forklare mye for mitt vedkommende. Kanskje kan flere kjenne seg igjen i beskrivelsen? Dette er ikke en diagnose i vanlig forstand, det er en del av normalspekteret, men likevel et personlighetstrekk som kan være plagsomt i sosiale settinger. I likhet med mennesker innen autismespekteret vil også en HSP lett overbelastes av omgivelser med mye støy, mennesker og krav over tid.

Selv har jeg bortimot full score på HSP når det gjelder den sosiale delen, mens jeg ikke scorer spesielt høyt på en del andre aspekter ved den personlighetstypen. Jeg påvirkes for eksempel ikke av triste filmer eller triste sanger, og jeg føler på ingen måte noen spesiell fred ved å bevege meg ute i naturen.

[Gjest Gjest]

har det også greit med den jeg er. men har alltid følt at det er noe som ikke stemmer.

tok testen som er linket ovenfor å scoret 26. dvs. at jeg er på grensen til å ha aspergers.