mannen i mitt liv....

[AnonymBruker]

Hva nå..? Min mann har flyttet ut...Jeg har elsket ham siden første gang jeg så ham...jeg var 13 år....har vært gift i 16 år og jeg er nå 38....og vi har 3 barn...Så hva nå? Jeg er skuffet, sint, lei eg...alt er bare kaos....nå har vi vært veldig flinke, vi har tatt hensyn til barna og vi har blitt enige om alt det praktiske på en fin måte.....jeg har tatt meg veldig sammen for å klare det for barna sin skyld....nå må jeg ta innover meg hva som har skjedd.....min mann hadde ikke følelser for meg lenger....ingen annen forklaring...han ville ikke mer.....i alle årene med små barn har jeg ikke gitt min mann nok oppmerksomhet....han måtte nå gjøre det som var bra for sin egen del...og tenke på seg selv...jeg er helt satt ut...han har ikke bidratt mye inn mot barna og vi har begge jobbet 100 %....men....saken er den at for meg er det kun han.....jeg kan ikke se meg selv med noen annen mann....han er mannen i mitt liv som jeg elsker over alt....sitter her og forbereder meg på ett liv alene....for meg er det bare ham...mitt livs kjærlighet.....hva tror dere? Noen andre som har opplevd det slik...men evt tatt feil? Eller tatt rett og levd alene etter skilsmisse uten å tenke på å finne en ny person å dele livet med?

Anonym poster: b8ea9d533f25f2e48e3cf2e3a2f30073

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd det samme som deg. Jeg tror jeg har svart deg allerede her inne. Du har lagt inn innlegg før ikke sant?

Når livet gir harde slag slik som du har fått nå blir det kaos, smerte og en følelse av at livet tar slutt. Du er heldig som har barn, de gir deg noe å leve for og gjør st du tar deg sammen. Det hjelper deg. Snakk med folk, ta i mot hjelp, gjør noe, fyll dagene med gjøremål. Tiden jobber for deg, etterhvert føler du deg bedre.

I mitt tilfelle hadde mannen funnet en annen. Jeg sier ikke at det er sånn hos deg, men når menn "rømmer" fra kone og barn er det ofte fordi de har en annen.

Ta vare på deg selv og barna dine.

[.....anonym.....]

Jeg har opplevd det samme som deg. Jeg tror jeg har svart deg allerede her inne. Du har lagt inn innlegg før ikke sant?

Når livet gir harde slag slik som du har fått nå blir det kaos, smerte og en følelse av at livet tar slutt. Du er heldig som har barn, de gir deg noe å leve for og gjør st du tar deg sammen. Det hjelper deg. Snakk med folk, ta i mot hjelp, gjør noe, fyll dagene med gjøremål. Tiden jobber for deg, etterhvert føler du deg bedre.

I mitt tilfelle hadde mannen funnet en annen. Jeg sier ikke at det er sånn hos deg, men når menn "rømmer" fra kone og barn er det ofte fordi de har en annen.

Ta vare på deg selv og barna dine.

[AnonymBruker]

Jo, jeg har hatt innlegg her før, og det stemmer nok det ja at du har gitt svar ...tusen takk for det:-)....hvordan har du klart det? Er det lenge siden?

Anonym poster: b8ea9d533f25f2e48e3cf2e3a2f30073

[Gjest Gjest]

Et halvt år, og det går bedre nå. Men det er trist at familien min ikke er lenger sånn som før. Hvor godt jeg klarer meg gjenstår fremdeles å se, men jeg hører på alle gode råd og prøver å følge dem.

Er bevisst på at de neste månedene bare må gå forbi, følelsene dempes ettersom tiden går.

Jeg har fått meg en midt i trynet, men jeg må reise meg og gå videre. Det er sånn jeg ser på det.

[AnonymBruker]

Ja......er ikke vel bare å ta tiden til hjelp...syns vi har vært flinke iforhold til barna..og det hjelper...men....jeg elsker han...vet ikke hvordan jeg noen gang skal klare å slutte med det....men ...vil kanskje gå over med tiden.... Forhåpentligvis.....

Ts

Anonym poster: b8ea9d533f25f2e48e3cf2e3a2f30073

[AnonymBruker]

Hvis han ikke vil ha deg og har forlatt deg, tenker jeg at du bør starte en prosess i hodet ditt hvor du tar han ned fra pidestallen. Akkurat nå ønsker du sikkert veldig gjerne å fortsette familielivet og forholdet, det er helt normalt, det gjorde jeg også.

Men det gjør dessverre ikke at han kommer tilbake. For din del er det bedre at du leter litt kritisk i forholdet deres og ser etter de tingene som ikke var bra, der han ikke var en god ektemann, der han ikke bekreftet deg som kjæreste og livsledsager. Jeg regner med at du finner flere tng hvis du bruker tid på å tenke gjennom årene dere har hatt sammen. Så holder du fast ved de negative tingene, forsterk dem gjerne, da vil du lettere kunne akseptere at dere har gått fra hverandre. Familielivet med barna må du beholde som gode minner, nå snakker jeg om relasjonen mellom deg og din mann.

Hadde du vært kvinnen i hans liv, hadde dere fremdeles vært gift. Hvis du ikke er kvinnen i hans liv lenger, må du sparke ha ut fra ditt liv. Å sitte igjen og lengte etter mannen i sitt liv mens han går videre antagelig snart med ny kjæreste er bare destruktivt. Det må du ikke gjøre!

Anonym poster: 33b3833adc9c2e1b4ca1a6078384aa05

[Steinar40]

Nå kan du begynne å tenke igjennom hva du har lyst til å gjøre med livet ditt framover.

Blir vel noen barne-barn etterhvert.

Folk med barn blir mye styrt av dette igjennom hele livet.

Annerledes for oss som ikke har barn. Da må (bør) man virkelig begynne å tenke selv.

[Gjest HeidiL]

Nå kan du begynne å tenke igjennom hva du har lyst til å gjøre med livet ditt framover.

Blir vel noen barne-barn etterhvert.

Folk med barn blir mye styrt av dette igjennom hele livet.

Annerledes for oss som ikke har barn. Da må (bør) man virkelig begynne å tenke selv.

Det er veldig sant!

Med barn har du en familie og du har noen å være sammen med i ferier og (i hvert fall) halvparten av helgene. På mange måter fortsetter livet som før selv om foreldrene bor i to forskjellige hus.

Og så får du håpe og ønske at du har funnet deg en ny mann innen barna flytter ut...

Utfordringen er de helgene barna er med faren sin, her må du kanskje ta noen grep selv og gjøre avtaler med familie, venninner, naboer, bekjente, melde deg inn i en forening av noe slag. Det er viktig å leve et liv også når du ikke er sammen med barna, og ikke sitte hjemme og bare vente på at de kommer hjem igjen.

Klem til deg og lykke til!

Endret 27. januar 2013 av HeidiL