Vet du hva du vil med livet ditt?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, eller hvor det passer inn? Men jeg er en jente som fyller 22 år om ikke mange dagene, og jeg føler meg så forvirret og usikker!

Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt, og egentlig har jeg aldri planlagt noe heller fordi jeg bare tar ting som de kommer og har "hengt på" frem til nå. Jeg forelsket meg tidlig og flyttet hjemmefra, fullførte videregående uten for stor interesse, begynte å jobbe deltid i butikk for å tjene penger, begynte å jobbe fulltid i butikk fordi jeg ble spurt, var ikke fornøyd så begynte på høyskole med noen fag som er litt sånn halvveis interessante, men allikevel ikke.

Jeg vet ikke helt, men jeg trodde at å begynne på skolen ville "vekke" noe i meg, men det har liksom ikke skjedd. Fra her skal jeg liksom bare gå ferdig disse tre årene, få en jobb, kjøpe hus, få barn og gifte meg og leve slik resten av tiden! Men jeg er usikker på om dette er noe jeg vil? Det er iallefall forventet.

Jeg skal jo bare være lykkelig, for jeg har kjæreste, leier leilighet, har hund og han jobber og jeg jobber og går på skole. Men, det er den følelsen av at dette er ALT som kommer til å skje for resten av mitt liv, og den tanken orker jeg ikke tenke på engang. Tenk om jeg velger noe feil, og står der om flere år og angrer?

Hvordan vet man? Er det flere som ikke vet?

Hilsen litt frustrerte meg.

Anonym poster: 94fd0863f0b4fd379cb8c74c074f9062

[Surriball]

Av og til har jeg det slik som deg (jeg er 23), og tenker "er dette alt"?

Men veien blir til mens man går. Og av og til er det litt trått, men så kommer det tider hvor jeg synes jeg har gjort noen glimrende valg og alt er bra selv om det var litt tungt mens det stod på. Så gjelder det å nyte livet slik det er nå og legge inn hyggelige opplevelser mens man kan, enten det er små ting som å lage noe godt til middag med kjæresten eller treffe en venninne eller store ting som reiser og andre opplevelser.

[Surriball]

Glemte helt å svare på spørmålet ditt... Hva vil jeg med livet mitt? Jeg vil bli ferdig med studiene, gjøre noe interessant på jobben og ha god fritid med mannen jeg elsker og kanskje utvide familien. Kjøpe hus, skaffe oss en hund, gifte oss og få unger med tiden, og så gjøre spennende ting innimellom som å reise osv.

[AnonymBruker]

Problemet er kanskje ikke bare resten av livet, men at du ikke er fornøyt med livet nå? Kanskje du går på feil studie,eller har noen andre mangler i livet.

Tenker litt som deg(kanskje mer negativt) og det er nok fordi jeg ikke er fornøyd meg livet jeg lever i dag, jeg har ikke noe jeg brenner for og er kanskje lett deprimert(har det helt greit, men likegyldig til litt for mye)

Anonym poster: 9bc66a9ac029b56ba33ee579947df29e

[ninuska_]

Tidligere når jeg var misfornøyd med den daværende situasjonen, da særlig forholdet mitt, tenkte jeg alltid om dette var alt. Skulle jeg bare... studere, bli ferdig, bli gift, få barn og det var det.

Med et fantastisk studie, en flott kjæreste og bare små hverdagsgleder i livet kom jeg til å tenke med et smil for noen dager siden at "Dette er alt!" Meningen i "alt" endret seg for meg etter å ha begynt på master og endret et par ting i livet.

Hva med å først og fremst finne et studie du trives med? Som du brenner for? Som du utvikler deg i og opplever mestring? Som du vil trives i for resten av livet? Kanskje det endrer hva "alt dette" vil si for deg

Endret 27. januar 2013 av ninuska_

[Ego]

Jeg aner ikke hva jeg vil med livet - derfor orker jeg heller ikke gruble så altfor mye over det lenger. Skal ta ting som de kommer, og se hva som skjer.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ble nettopp 31. Jeg aner ikke hva jeg vil med livet mitt. Bare ta det som det kommer, gjør det du synes er gøy. Det går oftest godt allikevel. I alle fall så lenge du sørger for å kunne forsørge deg selv.

Anonym poster: bbc68a35786af921bd315fa59a5dd912

[Diafragma]

Slettet

Endret 27. januar 2013 av Diafragma

[AnonymBruker]

Ta det.

Anonym poster: 75a40388c1e8d55399bfa39be590417d

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt! Jeg blir snart 21. Jeg har gått på sykepleien, og nå holder jeg på å ta fag i sosiologi på fritiden. Jeg jobber 100% i barnehage også. Jeg tenker VELDIG MYE "er dette alt? Forstår ikke hvorfor jeg ikke finner noe som slår skikkelig gnist i meg, og det er utrolig frustrerende! Jeg har sagt til meg selv at jeg skal jobbe et år til (altså til sommeren 2014) så SKAL jeg starte på studie på fulltid. Er ikke sikker på hva, men jeg må bare begynne et sted. Tror nok jeg kommer til å ende opp med å ta førskolelærer (trives godt i barnehage, men mangler "gnisten" til å studere"), og så tar jeg det videre derfra.

Tror at veien lager seg i mens vi går, jeg!

Anonym poster: 052b4b793d565d98e6aaaaab08b115ca

[Snurrebart]

Jeg vet ikke jeg heller TS! Jeg er snart 30 og aner ikke. Jeg burde gå på skole og slikt, men. Tiden strekker ikke til. Jeg vil men får ikke til. Frustrerende!

[AnonymBruker]

Jeg fant ut hva jeg virkelig ville bli, og begynte på dette studiet da jeg var 25 år. Hadde studert noe jeg bare var likegyldig til før dette (syntes det hørtes interessant ut i skolekatalogen, men i praksis var det ikke helt som jeg tenkte).

Trives veldig godt med studiet jeg går nå, men har overraskende nok slitt litt med at folk i klassen min er 20-21, og kan gjøre et større nummer enn hva jeg synes er OK ut av at jeg er noen år eldre :/

Dette gjør meg litt lei meg, og det blir en slags avstand mellom oss.

Har aldri opplevd alderen min som noe problem tidligere, men så har jeg også alltid fulgt "kullet" mitt.

Synes det er trist å se at folk kommenterer og henger seg opp i så mye bagatellmessig.

Det er da mye bedre for meg at jeg nå vet at jeg kommer til å trives med det jeg gjør her i livet, enn å sitte ulykkelig som 35 åring, bare fordi jeg skulle kjappe meg med å bli ferdig med studiene?

Vet ikke helt om dette innlegget passet helt med det du spør om, men det assosierte sånn til meg. Iallfall, ikke vær redd for å gjøre om på ting dersom du en dag "plutselig" finner ut hva du vil.

Men ellers er det mange som aldri får noen stor opplevelse av hva de vil bli, kanskje du kommer til å bli overlykkelig dersom du får barn, eller noe annet skjer som du ikke hadde ventet deg. At du føler det på en viss måte nå, betyr ikke at du vil føle det samme om 5 år

Anonym poster: e8990e25e864ee6437219367784d1e2f

[Snurrebart]

Det er da mye bedre for meg at jeg nå vet at jeg kommer til å trives med det jeg gjør her i livet, enn å sitte ulykkelig som 35 åring, bare fordi jeg skulle kjappe meg med å bli ferdig med studiene?

Anonym poster: e8990e25e864ee6437219367784d1e2f

Ja! Helt enig! Fantastisk bra at du fant ut hva du ville, du er heldig Jeg synes det er absurd at man skal vite hva man vil bli som "voksen" når man er 15-16 år og ikke har noe erfaring. Jeg var aldeles utenfor da vi skulle søke til videregående på den tiden, og søkte på helt feil linjer. Dette endte med total feiling og ikke fullført videregående.

Gratulerer til deg og lykke til

[AnonymBruker]

Om man har det bra henger vel sammen med de sosiale relasjonene i livet, ikke når man kjøper hus eller hvor mange barn man får. Jeg tror ikke det har så mye å si hva som "skjer" av store hendelser, men de små tingene. Som anerkjennelse på jobb. Gode venner du kan ha det gøy med. Opplevelser, rett og slett. De små øyeblikkene.

Anonym poster: 42aaee319c93479826b117df1f5cf848

[Kjempeliten]

Aner ikke.

Hadde jeg vært styrtrik hadde jeg levd livet jeg ville. Reist jorda rundt resten av livet eller noe. Bosatt meg der jeg trivdes best og fortsatt å reise rundt. Jobbe frivillig for dyr og mennesker som trenger hjelp. (Men det får man jo ikke noe penger for)

Men drømmen er å få jobb som lærer på folkehøgskole. Det er en livsstil jeg kunne sett for meg å leve. Spørs hvor enkelt det er å få jobb som det da. Men nå får jeg bare ta til takke med det jeg har. Utdanner meg til å bli lærer hvertfall. Så får vi se om det blir noe folkehøgskole på meg etterhvert.

Sålenge jeg har tak over huet, venner osv så bør jeg nå egentlig være fornøyd:)

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hva jeg vil. Jeg vil bli lege og jeg skal bli lege, koste hva det koste vil. Dette har vært en drøm siden jeg var barn og det er noe jeg virkelig vil fullføre. Da jeg var liten ville jeg bli lege fordi at det virka kult, fordi man ville tjene mye penger og pga status. Etterhvert som jeg har blitt større, har akkurat de tre tingene der blitt helt uviktige. Jeg vil bli lege fordi at jeg virkelig interesserer meg for menneskekroppen. Jeg har lyst til å hjelpe andre mennesker, jeg vil lære om hvordan medisiner fungerer, jeg vil lære alt om kroppen helt ned til de minste cellene. Jeg syns det er så ufattelig spennende. Jeg tenker ikke lenger på status, jeg tenker ikke at det er kult og jeg tenker overhodet ikke på at leger tjener godt. For meg er det viktigst å lære, forstå, undre og hjelpe. For meg kommer bra lønn i tillegg.

Så klart er det mye negativt ved å være lege også, det er jeg fullstendig klar over, men så tenker jeg - er det ikke det med alle yrker? Jeg tror også at de som virkelig vil bli noe og har stor interesse for faget vil lykkes og stortrives i arbeidet. Det handler mye om personlighet og den slags også, men for min egendel så føler jeg at jeg har det som skal til. Jeg har vært borti så mange leger i mine snart 19 år, at jeg har dannet meg et bilde av den perfekte legen. Jeg vil og skal bi den perfekte legen, koste hva det koste vil.

Utenom det, vil jeg stifte familie, reise litt rundt og dyrke interesser som jeg har nå og nye som helt sikkert vil dukke opp i fremtiden.

Anonym poster: 4288956b12e34e1ff34f4c8a222a68fc

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke hva jeg ville bli når jeg ble "stor" før nylig. Jeg er 27 år gammel og det tok 2 forhold, 4 forskjellige utdanninger, et par og ørti reiser, og en stor dose guts før jeg fant ut hva jeg faktisk ville bli: klassisk sanger.

Jeg har hørt at jeg har et utrolig talent og et utseende som matcher, men jeg har aldri turt å tro på det. Nå forsøker jeg litt etter litt og skal ta plasket å flytte på andre siden av kloden for å søke etter drømmen min.

Familien min nekter å snakke med meg mer mens vennene mine synes det er dødskult. Jeg vet det ikke er noe annet jeg ønsker å gjøre og jeg føler at livet mitt nettopp har startet. Det er så utrolig herlig og skitskummelt på en gang.

Så ikke gi opp, det kommer! Men innse at det ofte ikke er det mest rasjonelle valget...til tider skulle jeg ønske at min drøm var en master i økonomi, mann, rødt hus med stakittgjerde, 2 unger og campingvogn.

Men det er ikke ment for meg

Anonym poster: a814189d0a687472f4e15d5245d213b3

[Binta Ba]

Jeg har aldri visst hva jeg "vil bli". Jeg elsker å jobbe med salg og service, og holder meg dermed i den bransjen, noe jeg har gjort i ca 12år nå. Har fått tidligere tilbud om sjefsstilling, men jeg ønsker ikke det foreløpig. Jeg skulle gjerne hatt lønna, men jeg ønsker ikke ansvaret som følger med. Jeg så hvordan sjefen min sleit seg ut selv, for å si det sånn..

Broren min, derimot, har siden har var liten sagt at "DET vil jeg bli", og i en alder av 20år ble han headhuntet innenfor drømmeyrket sitt.

Folk er forskjellige. Jeg har slekt som ikke visste hva de ville bli før i en alder av 40-pluss, som dermed utdannet seg, mens andre er som broren min.

Følg magefølelsen. Gjør det som gjør DEG lykkelig.

[Gjest Alana*]

Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene dine, TS. Jeg har alltid vært ambisiøs, og ønsket å gjøre det bra, og et sted på veien sluttet jeg å ha det gøy, og tenkte bare på resultater. Jeg opplevde også at alle rundt oss (følte iallfall jeg), etablerte seg, kjøpte leiligheter sammen og hele den pakka, mens vi ønsket å ta det i et litt roligere tempo.

Jeg sa opp en såkalt presitsjejobb for å finne ut av hva jeg virkelig ville gjøre med livet mitt. I ettertid har jeg takket ja til en lignende stilling og trives i den, men jeg har nå begynt å søke på andre stillinger fordi jeg har innsett at lønn, prestisje og resultater ikke er det viktigste for meg. Jeg opplever det som mer meningsfylt nå som jeg vet hvem jeg er, og hva jeg ønsker å gjøre. Jeg tok for noen år siden et stort oppgjør med meg selv, som førte til mer utdannelse, og at jeg lærte meg å skille mellom "hva jeg tenkte at folk ville jeg skulle gjøre", og mine egne ønsker.

I dag forventes det (eller virker det iallfall som) at man skal klare alt i tjueåra, men sannheten er at tjueåra er for korte til det. Vi skal ha det gøy, vi skal utvikle oss, vi skal starte en karriere, vi skal ha et stabilt forhold, vi skal helst gifte oss, kjøpe hus, få barn - lista er milelang. Jeg tror ikke man nødvendigvis blir lykkelig av å ha drømmejobben hvis man ikke har det bra på andre områder i livet - og omvendt. Det kan virke som vi mener at vi må ha det bra hele tida, men jeg opplever iallfall at jeg må jobbe for å ha det godt. Jeg må jobbe for å holde på vennene som betyr noe for meg, jeg må jobbe for å ha et godt forhold til samboeren min, som for øvrig er mitt livs store kjærlighet, og jeg må jobbe med meg selv for å utvikle meg faglig, og for å se etter utviklingsmuligheter, og ikke låse meg fast i en tankegang.

Da jeg var yngre tenkte jeg at jeg burde ha alle svarene med en gang, og helst i går. Jeg tror mye falt på plass den dagen jeg innså at livet handler om forandring, _jeg_ er i konstant forandring, og det gjør ingenting hvis det som var drømmejobben for ti år siden ikke er det lenger. Det betyr at jeg har utviklet meg, og at det ligger enda flere spennende muligheter foran meg.

Det er veldig enkelt å si det (og minst like vanskelig å gjøre det), men mitt beste råd er: Slapp av, pust ut, ta deg tid til å nyte livet og verden rundt deg. Finn ut hva som gjør deg glad, både på jobb, på fritida, og i andre sammenhenger - og dyrk det du gjør bra, og som gjør at du føler at du har det godt. Det kan også være betryggende å vite at det mest sannsynlig løser seg til slutt. En ny kollega, som har bakgrunn fra helsebransjen, og utdannet coach av alle ting, sa følgende til meg en gang: Lev hver dag som det var din siste. De ordene har betydd mye for meg. I stedet for å se frem til det som skal skje neste måned, neste år, og om ti år, fokuserer jeg på å nyte livet, jobben og menneskene jeg har her og nå. Drømmer er fine å ha, men det er dagen i dag som gjør deg lykkelig, og ha alltid minst en ting på timeplanen som du virkelig gleder deg til - og som du kan tenke på med et smil om munnen før du legger deg.

Endret 28. januar 2013 av Alana*

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke hva jeg ville bli når jeg ble "stor" før nylig. Jeg er 27 år gammel og det tok 2 forhold, 4 forskjellige utdanninger, et par og ørti reiser, og en stor dose guts før jeg fant ut hva jeg faktisk ville bli: klassisk sanger.

Anonym poster: a814189d0a687472f4e15d5245d213b3

Hei, er litt i samme båt som deg, men innen dans, vil satse på en karriere i USA. Problemet er at jeg har en kjæreste med jobb her, og jeg kan ikke akkurat dra med meg han til andre siden av jordkloden.

Kan jeg spørre hvordan du har tenkt å begynne? Skal du studere, gå på auditions? Jeg har tatt mange dansejobber her i norge, men vil ut, oppleve noe mer, må bare ta det siste sparket. Dritskummelt. Er 1 år eldre enn deg og det hjelper vel heller ikke på.

Anonym poster: 3f75b829e053405e33045472a2b3f22a