Han dumpet meg vi tlf og email...

[Gjest garbage/søppel]

Jeg traff eksen min for nesten to år siden. Vi ble ganske fort sammen, men følte at det var det rette for oss.

Vi var begge enige om at det ikke var vits i å gå inn i noe hvis det ikke skulle vare livet ut. Han sa til meg før vi ble sammen at han aldri hadde vært så forelsket i noen før. Bare få dager etter vi var blitt sammen ville han ha meg med til leiligheten hans i Spania. Han sa han elsket meg og spurte meg når jeg så føre meg at vi kom til å gifte oss. Jeg synes det var altfor tidlig å snakke om noen av de tingene, men merket at han var ivrig så gikk med på det.

Som i alle forhold er det opp og ned turer. Men for han ble nedturene så vanvittige. Han er meget konflikt avers og tåler ingen form for konfrontasjoner eller konflikter. Med andre ord han er feig, og tørr ikke stå for det han mener.

4 Måneder inn i forholdet merket jeg at han var mer tilbakeholden med å si at han var glad i meg. Jeg tok opp emnet og vi fikk klarhet i det. Ikke noe spesielt... Trodde jeg da!!

7 måneder inn i forholdet: Han hadde kjøpt hus i mitt gamle nabolag hvor jeg vokste opp. Han sa via meld at han hadde fått huset, som om han ikke stolte på at jeg ville bli glad på hans vegner. Han undervurderte meg konstant og gav meg ikke tvilen til gode. På bursdagen hans skrev jeg en meld å gratulerte han med dagen og "Jeg elsker deg" på slutten. Fikk aldri noe svar, men tenkte jeg bare skulle la det gå. Men på kvelden ble jeg litt urolig og spurte han forsiktig om han hadde fått meldingen fra meg. Han sa ja. Jeg prøvde å la det ligge, men ble enda mer urolig og spurte om han las hele meldingen. Han sa bare "Han elsker ho og". Det var så upersonlig og kaldt. Men jeg bare lot det gå for å ikke ødelegge bursdagen hans.

Dagen etterpå sendte han meg en mail med en link om bruken av "Jeg elsker deg", noe som indikerte klart og tydelig at han kom til å slutte å si det. Han gjemte seg bak unnskyldninger som: "De ordene hører til ved spesielle anledninger", "Vil ikke bruke dem opp", "Blir så upersonlig om man sier det for mye".

Jeg så poenget hans og var igrunn enig.. Jeg må ha vært fullstendig blind....

Jeg styrte i huset hans, ryddet og vasket. Lagde mat, pusset opp så og si hele huset mens han var på jobbe de dagene jeg hadde fri. Han var alltid overveldende glad for at jeg ville gjøre det for han så han slapp det. Mindre stress osv. Jeg var så glad for at det endelig var en ting jeg kunne gjøre som tilfredstilte hans humør og at han ble glad da han kom hjem.

Vi hadde selvfølgelig små krangler, men han var alltid rask til å tilgi og vi gjorde opp raskt. Han sa alltid etter en krangel at det ville vært fryktelig å miste meg.

Hele 2012 var i grunn et veldig fint år vi hadde sammen, men i sommer var det plutselig noe som endret seg. Han følte seg fanget, at han ikke kunne være med noen andre enn meg. Jeg hadde det problemet at jeg følte ikke han stolte på meg og følte meg dermed ikke trygg i forholdet. Tror det var derfor jeg klengte meg så hardt på han og ikke ville dele han. Men vi klarte å jobbe gjennom det og og det virket som om alt ble bra igjen. Men dagen etterpå hadde han sittet oppe hele natten å pratet med foreldrene og kameraten sin om at han ville ut av forholdet. Det jeg fikk vite var at han konstant, etter hver krangel gikk til foreldrene sine å sladret på meg. Jeg var veldig lojal mot han og gikk et fåtall ganger til mine foreldre. Men igjen så klarte vi å komme oss gjennom det og inngikk en avtale om at vi skulle være mer åpne med hverandre og bli mer sosiale, både sammen og hver for oss. Det funket kjempe bra. Vi hadde 4 dager hvor vi kjørte rundt i Norge å så på naturen. Vi lå i telt og var sammen 24 timer i døgnet. Jeg var nervøs for turen om vi kom til å krangle mye, men den gikk over all forventning. Vi jabbet og jabbet, lo og hadde den fineste tiden sammen. Vi var begge ganske imponerte over at vi kom så godt overens.

Jeg må bare nevne imellom her at jeg er en følsom person, og at det var grunnlaget for mange av kranglene våre. Jeg tolket, overanalyserte og følte for mye. Men det var en prosess som har gjort meg mer sikker på meg selv, så er i langt mindre grad like følsom som da. Jeg er ikke perfekt i det hele tatt.

Vi hadde vår årlige tur til spania, og vi hadde det så greit. Vi lo og nøt hverandres selskap. Hadde et par små krangler om hvem som vasket riktig, men konfliktavers som han er og følsom som jeg er, så ble det mye større enn nødvendig. Alt gikk greit, og da vi kom hjem fra Spania tok vi et par dager fra hverandre for å treffe familie og venner. Han skrev på meld at han synes det var merkelig å ikke ha meg rundt og at han savnet meg. Jeg syntes så klart det var veldig rørende, og tenkte at vi har være gjennom mye nå, kanskje han begynner å bli klar for giftemål.

Min store feil opp igjennom forholdet, var at jeg presset han nok litt for mye til å komme til en avgjørelse. Forstår at det gjør veldig mye mer skade enn godt.

Men de siste månedene lot jeg være å ta emnet opp. Mitt mål var at han skulle føle at han kunne slappe av mer. Oppleve en ny meg som ikke var like intenst følsom.

På 21 års dagen min i november, fikk jeg en simpel "Gratulerer med dagen" melding. Jeg merket på hele kroppen at han ikke var tilstedet i det hele tatt. Vi bodde ikke sammen, men jeg kjente han ganske godt på dette punktet.

Han ville lage en spesiell middag til meg og gjøre ting klart før jeg kom opp. Jeg ble naturligvis veldig spent og fikk litt forhåpninger om frieri. Da jeg kom opp var det bomba i huset, men det luktet godt. Han hadde brettet 900 kr til blomster, laget en nydelig middag og bakt kake til meg. Ble litt skuffet over at et ikke var noen ring, men ble glad likevel.

Han var så langt vekke under hele kvelden. Han unnskyldte seg med at han fikk sove dårlig, mye stress på jobb osv.

Jeg hadde så vondt i magen hele kvelden, og spurte han om han hadde lyst til å se en film for å koble ut litt. Så gjorde vi det. Etter filmen merket jeg fortsatt at han var veldig tankefull. Jeg spurte han om arbeidsdagen, og han sa den hadde i grunn vært ganske kjedelig og stille.. Jeg sa ikke noe på at han tidligere på kvelden hadde løyet, og ventet til han gikk på toalettet før jeg ved et engangstilfellet gikk inn på meldingene hans for å sjekke om han hadde fått noen forstyrrende råd. Så ei meld fra ei eldre dame som jeg kjenner som har psykiske problemer og bare er trøbbel. På meld stod det at hun rådet han å komme seg ut av forholdet han var i fordi han aldri ville bli lykkelig.

Jeg følte som om noen stakk en kniv i magen på meg og slo meg i hode med ei kølle. Mannen jeg elsket over alt på jord vurderte å gjøre det slutt med meg.

Jeg måtte ta opp emnet og han bablet om magefølelsen sin. Så vidt jeg vet, så skal man ikke basere slike avgjørelser på magefølelsen. Da går det på logikk(hodet) og følelsene (hjertet). Har jeg feil?

Etter en god samtale om dette gav han meg en klem å sa at magefølelsen var borte, og at han ikke ville miste meg.

Dagen etter ringte han å gjorde det slutt.......

Tre måneder er gått uten kontakt, han ignorer meg og vil ikke treffes for å snakke om det.

I skrivende stund har jeg en stor klump i magen og halsen fordi det er så vondt å gjennoppleve det hele i minnet mitt.

Har jeg nevnt at mannen er 30 år gammel?

Jeg trodde at det skulle bli oss to, jeg trodde at han var oppriktig glad i meg. Jeg trodde han brydde seg om meg.

Jeg sykemeldte meg fra jobb en uke for å komme meg litt. Etter det har jeg jobbet 100% for å glemme det noen få timer til dagen. Naboene hans rundt var mine gamle naboer og mine foreldre har fortsatt kontakt med dem. De er sjokkert over at han kunne gjøre noe slikt. Vennene mine spør om han har gått inn i en konkurranse der det er om å gjøre å være størst mulig drittsekk.

Fikk en mail av han der han skrev at han håpte ikke jeg gravde meg under fordi det ikke funket mellom oss. Snarere tvert imot. Jeg jobber ræva av meg, og bestilte en tur til USA noen uker for å komme meg vekk. Reiser på tirsdag.

Men selv om alt dette har skjedd og det har gått noen måneder, så gråter jeg fortsatt hver kveld, flere ganger til dager.Noen dager går det greit, men som regel er jeg helt lammet.

Jeg husker nesten ikke de siste månedene. Jeg har vært så opptatt med å jobbe, og å hate ham.

Jeg elsker han fremdeles, og drømmer om at han skal ta kontakt med meg for å prate og at vi kan bli sammen igjen. Jeg innser at det aldri vil skje.

Jeg føler meg som søppel, jeg er ydmyket, brukt, såret, lammet, ødelagt i følelses livet og vet ikke hvordan jeg skal kunne klare å stole på en mann igjen.

Jeg har alltid blitt ansett som en anstendig og fornuftig jente. Jeg er veldig kresen i hvem jeg velger å være med. Han er en velansett mann med god jobb. Hele familien min forgudet han, og mine brødre var så begeistret for han at de inviterte han ned på besøk. Noen de sjeldent gjør med gutter min søster og jeg tar med hjem. De er selvsagt veldig skuffet over hvordan han gjorde det og mistet all respekten for han.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å gå videre, men hver gang jeg prøver, så dukker noe opp. Jeg har kommet til det punktet der jeg føler meg jaget ut av hjembyen min, forvist. Akkurat som om jeg er et monster som ingen burde omgåes med.

Har noen andre opplevd noe lignende? Har noen noe råd for hva som kan hjelpe?

Ingenting har blitt bedre med tiden, og jeg er mer knust enn noen gang...

[AnonymBruker]

Jeg kan se at måten han gjorde det slutt på var feil. Men i og med at du påpeker at han er veldig konfliktsky så er det ikke overraskende. Skuffende, muligens, men neppe overraskende at en mann som ikke takler konflikter velger å distansere seg totalt?

Når det gjelder at forholdet tok slutt så sa han tidlig at han så for seg livet med deg. Antagelig var han på dette tidspunktet hodestups, irrasjonelt forelsket, og nå har forelskelsen kjølnet og han ser at dere to ikke passer sammen slik han håpte, eller at følelsene han hadde var bare forelskelse, ikke noe mer. At et forhold tar slutt i det de stormende første følelsene kjølner er slett ikke uvanlig.

Jeg forstår at du er såret og skuffet, men tror du overdriver litt selve følelsen om hjemmstedet ditt. Brudd er dagligdagse saker - ingen tenker nok noe videre over det når de møter deg på gata.

Anonym poster: 4bb9327645e811d725eba047ec475e09

[Havbris]

Jeg synes det var feigt å avslutte forholdet slik han gjorde. Men det var nok hans konfliktskyhet som snakket. Han var sikkert forelsket i starten, men da hverdagene kom så ble kanskje ditt intense behov for bekreftelse, og redsel for å miste han, litt for mye for han. Jeg tror han har prøvd og prøvd, men innså kanskje til slutt at dere ikke passet sammen.

Jeg ser at du har presset han, og du har ikke vært fornøyd med de svarene eller meldingene du har fått av han. Du ønsket at han skulle være mer kjærlig, rausere med ord osv - det vil si at du ønsket at han skulle være en annen enn den han er. Det har han sikkert merket og kanskje ikke likt. Og kanskje ble han også lei krangler over filleting?

Du skriver at du så en melding fra en eldre dame. hadde du fri tilgang til mobilen hans eller snoket du?

Du må jo bare igjennom dette, samtidig kan du sikkert dra noe lørdom ut av dette. Ikke mye trøst i det akkurat og jeg skjønner at du har det helt fælt.

[Gjest LineaAlba]

Jeg synes det var feigt å avslutte forholdet slik han gjorde. Men det var nok hans konfliktskyhet som snakket. Han var sikkert forelsket i starten, men da hverdagene kom så ble kanskje ditt intense behov for bekreftelse, og redsel for å miste han, litt for mye for han. Jeg tror han har prøvd og prøvd, men innså kanskje til slutt at dere ikke passet sammen.

Jeg ser at du har presset han, og du har ikke vært fornøyd med de svarene eller meldingene du har fått av han. Du ønsket at han skulle være mer kjærlig, rausere med ord osv - det vil si at du ønsket at han skulle være en annen enn den han er. Det har han sikkert merket og kanskje ikke likt. Og kanskje ble han også lei krangler over filleting?

Du skriver at du så en melding fra en eldre dame. hadde du fri tilgang til mobilen hans eller snoket du?

Du må jo bare igjennom dette, samtidig kan du sikkert dra noe lørdom ut av dette. Ikke mye trøst i det akkurat og jeg skjønner at du har det helt fælt.

Som jeg ser det virker det som at han var veldig raus med ord i begynnelsen. Han sa at han elsket henne veldig tidlig i forholdet, og snakket om giftemål. Så jeg skjønner at TS ble usikker av at dette endret seg.

I starten av innlegget syns jeg det nesten hørtes ut som at mannen var manisk. Jeg tror ikke det er særlig normalt å proklamere at man elsker noen så tidlig i forholdet. En forventer kanskje at en mann på 30 år er såpass moden, emosjonelt sett, at han vet hva slike ord betyr. Det virker som han var avhengig av eksterne personer for å ta avgjørelser ang. forholdet, og jeg skjønner at det sårer veldig mye. Det høres ut som denne mannen ikke er klar for å gifte seg på en god stund.

Du ble nok blendet av den tomme praten hans i begynnelsen av forholdet, TS, og det er lett å være naiv når en er så ung. Det skal noen runder med kjærlighetssorg til for å få den erfaringen man trenger.

[Cata]

Har noen andre opplevd noe lignende? Har noen noe råd for hva som kan hjelpe?

Ingenting har blitt bedre med tiden, og jeg er mer knust enn noen gang...

Ja, jeg har opplevd noe svært likt, men dessverre har jeg ingen råd for hva som kan hjelpe. For meg var tiden det eneste som hjalp. Det tok lang tid. Jeg prøvde også alle triksene i boka. Jeg fikk meg en fin tur til Island og flere andre steder, men det hjalp ikke på følelsen av å være...ingenting. For meg, som det sikkert er for deg, så var på mange måter det å bli dumpet på en slik måte det verste, for man aner ikke hva som skjer. Om noen år vil du kanskje innse at det var signaler der du burde sett, men akkurat nå ser du det ikke. Det tok meg 3-4 år å se "mine" faresignaler. Dessuten hjelper ikke det det bøss.

Min eks sendte meg hodestups inn i en depresjon som jeg måtte ha hjelp for å komme ut av. Det gikk så langt som at jeg (igjen i likhet med deg) følte for å gjemme meg i min egen hjemby. Den var ikke "min" lenger. Jeg måtte virkelig gå bevisst til verks for å "ta steder tilbake" etter den hendelsen.

Du må bare rett og slett klore deg fast, til det går over. Jobb, reis, vær sammen med venner og tvihold på hverdagen din. Før eller senere gir sinnet og savnet seg .

For min del hjalp det utrolig mye at jeg tilfeldig traff på "min" et par år etter jeg ble dumpet. Jeg fikk fortalt ham i veldig klare ordelag hva jeg syntes om måten jeg var blitt dumpet på (igjen: veldig likt din historie). På en måte fikk jeg ham ut av systemet etter det, og det var da tilhelingen av såret virkelig begynte, følte jeg.

For sammenlikning er jeg også blitt dumpet av en som var anstendig nok til å ta det ansikt til ansikt: "Du, dette her med oss det funker ikke fordi...." Det tok meg 3-4 måneder å komme over ham, mens han som bare "forsvant" kostet meg nesten 3 år...