Er det jeg som er unormal?

[Gjest Mocca]

Nå har flere av vennene våre begynt å få sin lille familie, og så godt som alle samtaler dreier seg om det. Selvfølgelig skjønner jeg dette da det må være en STOR begivenhet i livet å bli gravid. Men er det bare jeg som ser alt det vi vil gå glipp av? Sydenturer, turer på byn, fester...

Jeg er bare litt usikker på om jeg er klar for dette enda. Jeg gleder meg til den dagen kommer da jeg kan si høyt at jeg vil ha barn, men foreløpig er det ikke slik. Er dette helt unormalt? Det virker slik ut i fra de diskusjonene vi har blant vennene våre, kolleger. Og ikke minst fra svigers som spør og graver, og mener at siden vi har vært gift i et år nå så må vel det første barnet komme..

Hvordan hadde dere det før dere bestemte dere for å bli foreldre? Var dere helt sikre i deres sak, eller var dette en tanke som måtte vennes til?

Akkurat nå føler jeg meg VELDIG unormal.

[Gjest Turi]

Hvis du er unormal, så er jeg det også. Og mange flere med oss. Det er ikke en selvfølge for alle å ønske seg barn, og det er ikke noe unormalt ved å ønske å prioritere andre ting i livet sitt.

Jeg syns allikevel ikke du skal stille barnet opp mot sydenturer, turer på byen og fester. Det er selvsagt mye man "går glipp av" med barn, og som man kanskje bør gjøre seg ferdig med før man begynner familieplanleggingen.

Selv er jeg nesten aldri på byen lenger, og jeg fester lite. Allikevel har jeg ikke lyst på barn nå. Ikke fordi jeg er redd for å gå glipp av noe spesielt, men jeg bare ønsker det rett og slett ikke. Jeg vil ha friheten min litt til.

Og det er kanskje den individuelle og rent egoistiske personlige friheten man frasier seg når man får barn. Da skal man leve for flere enn seg selv, og det ansvaret har jeg ikke lyst til å påta meg nå.

Hvis du er usikker på om du er klar for barn, er du sannsynligvis ikke det.

Men hvis du venter på at du skal "få tid til barn", tror jeg aldri du får den tiden.

Jeg trodde alltid jeg skulle få to barn før fylte 30. Nå er jeg fylt 30, og er ikke gravid engang. Ingen krise. Men jeg gleder meg til å få lyst.

Dersom alle dine venner har fått barn, skjønner de neppe dine valg. De har fått en ny dimensjon i livet og kan ikke for sitt bare liv forstå at ikke alle andre også ønsker den. Akkurat som du ikke kan forstå at de vil endre livet sitt slik. Jeg tror ikke man skal forsøke å forstå, bare aksepter at slik er det. Noen velger barn, noen velger det ikke. Noen velger en livsstil med familie, noen med karriere og andre samværsformer enn tradisjonelle familier. Det finnes ingen allmenn fasit for et godt liv.

At svigers maser har ikke noe med dine valg å gjøre. De ønsker seg å bli besteforeldre, så ikke ta deres mas personlig. Jeg sa til mine ex-svigers at de skulle slutte å spørre, fordi ikke alle mennesker kan få barn. Da ble det stilt. Ser i ettertid at det kanskje var litt brutalt, da de tror ekteskapet røyk fordi vi ikke fikk det til. Jaja, de kan tro det de vil for meg.

[Gjest Mocca]

TUSEN TAKK for kloke ord. Du satte tingene litt i perspektiv. Det er vel ikke så mye det at jeg kommer til å savne de nevnte tingene, men akkurat friheten til å gjøre det jeg vil. Jeg tror jeg kommer til å nyte den friheten en stund til, uavhengig av hva andre mener om saken.

[diddi]

Og når du en gang får barn. Så må du likevel huske på å ta disse avbrekkene. En kinotur, ut på pub med venninnner, en reise osv. Livet er ikke over, og det skal leves både med barna og med noen alenestunder.

For min egen del er det viktig å komme seg litt vekk en ettermiddag. Da samler jeg energi sammen med gode venner. Og jeg må virkelig være bevisst på dette. For det går ofte altfor lang tid imellom.

[Gjest Anonymous]

Nei, det er vel ikke noe galt og unormalt i å ønske å leve noen år som uavhengig voksen, med frihet til å gjøre det man vil, alene, sammen med venner eller kjæreste.

Noen ønsker å bli mor som 18-åring, mens andre ikke er klar som 32-åring - eller aldri føler seg klar for det.

Sånn er det bare. Vi er forskjellig.

Selv har jeg fått "ferdigpakke" som et resultat av at jeg traff en mann jeg ble glad i - og måtte ta et par barn og alt det fører med seg av ekser og prioritering av barn og det å ikke være uavhengig og fri...

Det har ikke vært lett. Fordi jeg bestandig har tenkt at barn kunne jeg ¨få når jeg var 30 eller over. Og jeg håpet jeg skulle treffe en mann og leve noen år sammen med han og prioritere som vi ønsket, leve livet, - ikke nødv.vis med masse festing og sånn, - men ha mulighet til å være egoistisk og impulsiv og fokusere på å ta vare på hverandre og forholdet.

Men - sånn er det ikke nå. For jeg ble glad i denne mannen, og måtte ta en del timg med på kjøpet. Nå sitter jeg her "bunden"- på en måte er det godt å være i et forhold til den supre kjæresten min - men alt det andre kunne jeg klart meg uten, har jeg oppdaget. Jeg er vel bare ikke klar for det enda...

Det er ikke bare bare å ha ansvar for barn - du må prioritere annerledes og sette dine behov til side.

Jeg har faktisk, etter å ha levd sånn en stund nå, funnet ut at jeg har et stort behov for å ha et liv der jeg kan prioritere meg selv og mine behov. Jeg trives ikke særlig godt med at ungene skal komme først bestandig. Men sånn må det jo være hvis man har barn. Så derfor vurderer jeg sterkt å avslutte forholdet. Men det er en annen sak.

Iallefall, det jeg vil si er :

Få barn når DU er klar, og nyt friheten og livet på DIN måte nå mens du kan. Når du får barn kan du ikke prioritere som du vil på alle måter lenger, og du må til en viss grad slutte å være egoistisk. Hvis du blir "tvunget" til å gjøre det før DU er klar, kommer du kanskje til å savne friheten, og føle at du har gått glipp av noe. (Men har du først fått et eget barn tenker du vel annerledes, og føler at det er en selvfølge at det skal komme først.)

Men likevel- gjør det DU ønsker. Ikke det andre mener du bør gjøre.

Det er ikke unormalt å ville leve et liv som "egoistisk voksen" en stund før det kommer barn inn i bildet. Du har godt av denne tiden uten barn - hvis du føler at det er det rette for DEG!

Klem fra meg!

(Som føler meg litt egoistisk fordi jeg ikke ønsker meg barn enda, og ikke er superfornøyd og glad fordi jeg har fått to "i fanget"...)

[Gjest Anonymous]

Du er så normal det går an å bli, og ikke virker det som du er så usikker heller! Tvert imot veldig sikker på at du ikke er moden til å få barn enda! Og da er det bare en fornuftig ting å gjøre - vente!

Noen får barn fordi de virkelig føler at det er det rette, andre får det uventet, etter et naturlig "uhell", noen fordi partneren forlanger det. Uansett når, det er ingen som angrer etterpå! Å miste friheten for andres barn er vanskelig og tøft, men for sine egne barn føles det ikke som noe offer, men som den største glede, å vise barna at de betyr veldig mye for oss foreldre!