Skjønner meg ikke på han...

[AnonymBruker]

Kjæresten min gjennom fire år har dette siste året gått seg vill i livet. Jeg mistenker han er litt deprimert, men han nekter for det selv og mener det bare er en fase i livet. Jeg har stått ved hans side hele tiden og hatt tro på han. Jeg har fortsatt troa på han og vil fortsatt stå ved hans side til han kan bli seg selv igjen, men etter i kveld virker dt som han ikke forstår at dette også går utover meg... Jeg kunne da også trengt litt forståelse og støtte?

Han har gått opp over 20 kg på ett år, skulka jobben i flere uker uten å si ifra til sjefen, foreldrene hans måtte gripe inn (vi er forresten i starten av 20 årene), han har ingen mål og mening om livet og spiller veldig mye, før og etter jobb. Vi bor ikke sammen, så dette slipper jeg å se heldigvis. Han klarer ikke å holde leiligheten sin ryddig, det ser ut som noen har brutt seg inn der for å si det sånt mildt... han eier heller ikke økonomisk sans. Så altså er det ræva på den fronten også. Han var altså ikke sånn før. Heller stikk motsatt var han før... en fryd og en trygghet å leve med, men nå vet jeg ikke så mye lenger.

Vi har hatt det vanskelig lenge, og hatt flere pauser opp gjennom denne vanskelige tiden (som egentlig totalt har vart i 2 år hvis vi tar med anre problemer også) men vi er fortsatt sammen og i disse siste månedene har vi hatt det bedre enn noengang, men i kveld tror jeg vi ødela det fine igjen.

Jeg nevnte at han er litt vanskelig å ha med å gjøre og at jeg kunne bli litt sliten noen ganger, men at jeg har stor tålmodighet og fortsatt tror på han og at dette ordner seg snart. Han hisset seg opp veldig fort (som vanlig, kort lunte) og det tok ikke lang tid før jeg ikke orket kjeftinga hans at jeg sa at han gjerne kunne dra hjem om han skulle være sånn. Langsint og be meg holde kjeft. Han dro forbanna og smelte igjen døra... trengte virkelig ikke å overdrive sånn? Men jo, i følge han, snakka jeg masse dritt og tull. Han mente jeg overdrev, måtte slutte å være så sta, og at jeg BER om å krangle.

Det eneste jeg gjorde var å si at jeg forstår han og alltid har stått ved hans side uansett hvor mye han har løyet for meg og rotet til livet og oss, og at jeg gjerne kunne trengt litt forståelse tilbake og ikke bare kjefting fordi jeg "maser" noe jeg så absolutt ikke gjør! Og det likte ikke han. Jeg sa da at han ikkemåtte være så overfølsom og da klikket han enda mer. Alt jeg sier er bullshit ifølge han og jeg føler meg litt oppgitt og rådvill. Blir litt sånn "Okey, skal jeg bare gå rundt og være en nikkedukke liksom?"

Han var så sliten i dga etter jobb (som han er hver dag og det har jeg ikke klaget på.) og jeg lot han sove i et par timer i senga mi mens jeg lagde pizza og gjorde istand godteri etc på stuebordet. Jeg forventet ikke at han skulle være kjempeglad og sånt, jeg ville bare ha en koselig kveld for en gangs skyld, ettersom han aldri vil være hos meg mer enn 2-3 timer før han stikker hjem igjen. Altså spiser jeg middag alene hver eneste dag, så i kveld så jeg fram til å ha en koselig middagskveld sammen foran tven. Men jeg spiste pizza alene og var tålmodig og lot ham få sove litt.

Men nå som det gikk skeis, har han dratt hjem og jeg sitter her, alene nok en gang. Den eneste venninna jeg har i byen svarer meg ikke lengre, så dermed har jeg ingne jeg kan sende sms til og spørre om å møtes etc. Kjipt!! Det er bare meg og hunden. Nok en gang. Er så lei alenekvelder merker jeg!!

Hvordan skal jeg få snakket med kjæresten min på en rolig måte uten at han skal hisse seg opp sånn? -.- Han vil jo tydeligvis ikke innrømme at han har sunket ganske lavt i det siste... og ihvertfall vil han ikke skjønne at det også har påvirket meg, dermed trenger jeg også litt støtte her. Det finnes ikke sjans på at jeg stoler på han da han flere ganger på under ett år har brutt den, gang på gang. Og det er ting han har holdt skjul lenge (ikke utroskap såvidt jeg vet) men andre ting som er litt mer ulovlig etc.

Jeg ønsker ikke å gå fra han, men det gjør det ikke så lett for meg å være motivert til å stå ved hans side uansett hva, når han ikke kan være der for meg også.. Jeg krever ingenting fra han, bare at han skal kunne vise meg at jeg er trygg hos han også, at jeg kan stole på at han virkelig vil prøve å skjerpe seg og at jeg alltid kan regne med han liksom.

Anonym poster: 8c2e3cb6db1ce8dc61990a788f8371ae

[Irja]

Det er jo tydelig at han sliter med noe. Gått på en smell.. Deprimert ? - som du nevner.. Trøstespising og tiltaksløshet. Huff, vet ikke om jeg ville orket å ta dette forholdet videre. Rotehue med null sans for økonomi i tillegg. Prøv å snakk med han. Rolig, uten å dømme. Si at du et bekymret for han. Prøv å få han til å åpne seg. Ikke hiss deg opp. Han er nok ganske langt nede nå, men høres ikke ut som om han er åpen for f.eks psykolog..

[AnonymBruker]

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke dømme han. Jeg har flere ganger sagt rolig og fint til han at jeg er litt bekymret for han og bare vil hans beste og gjør mitt beste for å hjelpe han hele tiden. (Jeg sa det i dag også) jeg har hjulpet han utallige ganger med å rydde leiligheten hans for eksempel, men han roter det til igjen bare noen dager etterpå. Jeg foreslår å lage middag til oss og gi han massasje noen ganger. Og jeg prøver virkelig å oppmuntre han, spørre om han vil være med på en liten gåtur i skogen med bikkja. Jeg vet at gåturer i skogen gjør noe med humøret. Litt aktivitet ville virkelig ikke skadet han!!

Men når jeg sier dette til han, så mener han at jeg må slutte å snakke tull og at han har det fint osv. Han har noen ganger gått med på at han sliter litt og er litt nedfor, men som regel mener han at jeg bare skal holde munn. Det virker ikke som han setter pris på at jeg hjelper han og er der for han hele tiden.

Han forstår heller ikke at som par, så går jo dette litt utover meg også. Jeg blir jo litt sliten og lei selv, når han alltid skal rote til ting, lyve og ikke ta tak i ting for å ordne opp. Og når han i tillegg kjefter på meg og er sint på meg og mener jeg er et høl og ikke klarer å tenke normalt, så blir jeg jo litt paff?

Er det noen her som er litt hullete oppi hodet, så er det han... Jeg har til og med foreslått at han kan få flytte inn til meg slik at han kan få ordne opp i økonomien sin og komme seg på beina igjen, evt. sykemelde seg fra jobben for en liten stund bare for å samle seg igjen og tenke over ting etc.

Men ingen av mine forslag hjelper. Han hører rett og slett ikke på meg. Foreldrene hans er ikke så mye tilstede og pusher han heller... Jeg er ikke akkurat direkte ulykkelig, og som sagt, har vi hatt det ganske bra i det siste, men sånne kvelder som dette når det er lenge siden vi har snakket om litt mer alvorlige ting, så minner det meg på at han aldri klarer å holde èn seriøs samtale noenlunde rolig og greit uten å hisse seg opp og lage krangel ut av det. Og han mener at det er JEG som gjør at det blir krangel...

Jeg må le litt. Dette er egentlig litt morsomt. For ett år siden ville jeg sittet her og grini liksom... Men jeg er så vant til det nå at jeg nå bare sitter her og er oppgitt. Så sliten og orker ikke å bry meg så veldig. Men jeg merker jo også at jeg blir lei meg, men føler ikke for å gråte for det. Bare tenker "Hvorfor gidder jeg egentlig alt dette." Stiller meg selv det spørsmålet ganske ofte, men så tenker jeg "Fordi jeg elsker han. Derfor."

Bare jeg kunne gi slipp på han... men jeg er redd for at hvis jeg ikke er der heller, og går ifra han for eksempel, så vil han få det enda verre. Er så redd for at det skal gå skikkelig ille med han. Det er ikke det jeg ønsker for han. Om jeg bare kunne byttet ut pekefingeren min for at han skulle få litt vett i hodet igjen og få orden på livet sitt igjen, så ville jeg gjort det. Haha, ja, det er et eksempel...

Anonym poster: 8c2e3cb6db1ce8dc61990a788f8371ae

[Gjest]

Okay. Her er det en del å ta ta i.

IKKE la han flytte inn. Det er ikke å hjelpe han, det er å bli mamman hans. Han må fikse ting på egen hånd før han kan fikse ting i et forhold.

Slutt å bry det med hvordan han har det, om han rydder og hva han bruker pengene på. Hans liv, hans valg. Det er han som må lære seg konsekvendene. Men det er helt greit at du sier at du ikke ønsker å være på et så rotete og grisete sted. Og for guds skyld, ikke rydd for han, gi han penger eller på annen måte prøve å ordne opp.

Han må ansvarliggjøres, ikke dulles med. Uansett hvordan han sliter psykisk, så skal ikke du behøve å la han behandle deg som dritt. Om han starter, så be han kutte ut eller forsvinne.

Ha respekt for deg selv. Om du ikke har respekt for deg selv, så har ingen andre det.

Få deg et liv uten han. Finn på ting, få deg nye venner. Begynn med leirdueskyting, trening, røde kors eller hva som helst som gjør at du kan komme deg litt ut og treffe folk på din egen alder, helst av begge kjønn.

Han kan komme tilbake til deg når han har fått ting på stell, men du skal ikke være bokseputen hans mens han koser seg med å rulle rundt i dritten.

Du må gjøre deg selv litt mer eksklusiv. Nå tar han deg for gitt. Det er derfor han tror han kan si og gjøre hva som helst til deg. Du må vise at du ikke er en uutømmelig ressurs for han. Ikke vær tilgjengelig til en hver tid.

[AnonymBruker]

Uavhengig av humøret hans burde du skaffe deg flere venninner, for din egen del! Det kan løse noe av problemet.

Anonym poster: e43a0e28abef62324ae92ccd0c742c8b

[Cordelia]

Så fordi han er deprimert så skal du finne deg i å bli behandlet som dritt? Nei, sett krav! Og hvem faen mener dama er et høl? Du er altfor forståelsesfull mot han. Han må se at han faktisk har noe å miste.

Og kjærligheten mellom et par er ikke betingelsesløs. Selvrespekten skal man aldri gi fra seg.

Endret 27. januar 2013 av Cordelia

[AnonymBruker]

Setter pris på svarene deres Jeg vet at jeg ikke må bli for tilgjengelig for han og hjelpe han med absolutt alt. Min mor har også fortalt meg at jeg må ha mer selvrespekt og ikke la han "herse" med meg hele tiden.

Men kjæresten og jeg snakket med hverandre på skype i går (utrolig bra sted å kommunisere ordentlig på, for oss del! haha)

Og for første gang på... aldri tror jeg, så tok han seg tid til å svare meg ordentlig og utfyllende når jeg skrev til han. Vi fikk snakket ut ordentlig og rolig sammen og ble enige igjen ganske kjapt. Han er ikke den typen som med behandler meg respektløst og tror han har meg rundt lillefingeren, og han har sagt det selv også, at han ikke mener å få det til å se ut som det er det han gjør. Jeg kjenner han og skjønner hva han mener og hvordan han har det, men noen ganger "blacker" han ut og blir sint og dermed umulig og respektløs blant annet.

Uansett, ettersom det ikke ble noen kosekveld i går likevel, ringte jeg den eneste venninna jeg har i byen her og spurte om hun hadde glemt meg, og da sa hun at hun bare hadde vært travel i det siste osv, og spurte om vi ikke skulle gå ut og ta et par drinker. Så det ble ikke alenekveld på meg i går likevel Kvelden ble reddet likvel kan men vel si.

Anonym poster: 8c2e3cb6db1ce8dc61990a788f8371ae

[AnonymBruker]

Røyker han hasj? Hørtes ut som en typisk hasjrøyker....

Ingen mål og mening, må hjem etter kun noen timer, ustabil i humøret.....

Anonym poster: d01dc35e3783b6040125c2e16a2dab03