Min fortid ødelegger mitt nåværende forhold

[Gjest Håpløst]

Håper jeg kan få noen tilbakemeldinger og evt noen tips til hva jeg skal gjøre.

For noen år siden var jeg i et veldig destruktivt forhold hvor løyner, utroskap, psykisk vold, rusproblemer og gambling var involvert i veldig stor grad. Jeg kom meg unna og begynte å reise rundt i verden. Trodde at hvis jeg fikk avstand så kom jeg til å glemme/komme over alt som hadde skjedd.

For 2 år siden møtte jeg en fantastisk mann, som er stikk motsatt av eksen min. Rene godheten selv. Men jeg har oppdaget nye sider ved meg selv: veldig sjalu og svært lav selvfølelse. jeg klarer liksom ikke å forstå at han virkelig vil ha meg. Jeg blir meget sjalu på jentevennene hans (etter at jeg blir kjent med dem, så skjønner jeg at sjalusien er uten grunn), takler ikke at han drar på turer (eksen min var utro på sine gutteturer), og er ofte veldig urolig. Nå om dagen har vi et avstandsforhold og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg får noen ganger "anfall" hvor jeg ber ham om å forlate meg og finne seg noe bedre. Han har fått oppleve mye dritt pga meg, og nå har han gitt meg en siste sjangse. dette ødelegger forholdet Dette er bare en svært kort versjon av historien.

Jeg skal til legen neste uke, og skal be om en henvisning til psykolog. Jeg burde ha fikset på tankemønsteret mitt før jeg innledet et nytt forhold. Men jeg var ikke klar over at det var så alvorlig. Er det noen som har opplevd noe lignende? Ble det bedre etterhvert? Har virkelig ikke lyst til å miste ham. men oppførselen min skyver ham selvfølgelig vekk

[Gjest saya]

Håper jeg kan få noen tilbakemeldinger og evt noen tips til hva jeg skal gjøre.

For noen år siden var jeg i et veldig destruktivt forhold hvor løyner, utroskap, psykisk vold, rusproblemer og gambling var involvert i veldig stor grad. Jeg kom meg unna og begynte å reise rundt i verden. Trodde at hvis jeg fikk avstand så kom jeg til å glemme/komme over alt som hadde skjedd.

For 2 år siden møtte jeg en fantastisk mann, som er stikk motsatt av eksen min. Rene godheten selv. Men jeg har oppdaget nye sider ved meg selv: veldig sjalu og svært lav selvfølelse. jeg klarer liksom ikke å forstå at han virkelig vil ha meg. Jeg blir meget sjalu på jentevennene hans (etter at jeg blir kjent med dem, så skjønner jeg at sjalusien er uten grunn), takler ikke at han drar på turer (eksen min var utro på sine gutteturer), og er ofte veldig urolig. Nå om dagen har vi et avstandsforhold og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg får noen ganger "anfall" hvor jeg ber ham om å forlate meg og finne seg noe bedre. Han har fått oppleve mye dritt pga meg, og nå har han gitt meg en siste sjangse. dette ødelegger forholdet Dette er bare en svært kort versjon av historien.

Jeg skal til legen neste uke, og skal be om en henvisning til psykolog. Jeg burde ha fikset på tankemønsteret mitt før jeg innledet et nytt forhold. Men jeg var ikke klar over at det var så alvorlig. Er det noen som har opplevd noe lignende? Ble det bedre etterhvert? Har virkelig ikke lyst til å miste ham. men oppførselen min skyver ham selvfølgelig vekk

Jeg har vært der du er, og det har blitt bedre jeg har ikke lyst til å skrive så mye her, men send meg en pm hvis du trenger noen å "snakke" med. Uansett er nok psykolog en god ide. Lykke til

[Exotica]

Det som mange glemmer er at folk kan ikke forandre DEG, bare DU kan forandre deg selv. Man må virkelig ta seg god tid til å heale og få sterk selvfølelse. Det er ikke sunt å hoppe i et nytt forhold før du er 100% frisk og elsker deg selv og aksepterer alt ved deg selv. Det er kun da du kan gi kjærlighet til en annen person. Gå til psykologen, lær å kjenne deg selv, spis sunt, begynn på treningssenter. Gjør det du må for å bli kjent med deg selv. Det starter med deg.

[Gjest ts]

Tusen takk for svar!

Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å endre meg. Håper jeg får behandling hos en psykolog veldig kjapt (pleier det å ta lang tid fetter at man har fått henvisning?). Skal også begynne å trene, skal også begrense kraftig på alkoholinntaket. Har kommet mye dritt ut av kjeften min i fylla, og min kjære har fått høre veldig mye ufortjent. Det er ille nok for min egen del at jeg har dette forskrudde tankemønsteret, men det er forferdelig at det også går utover ham.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon i mine siste forhold, fordi jeg har brent meg såpass på gamle erfaringer at jeg har vanskelig for å senke skuldrene. Jeg har tenkt at det "virker for godt til å være sant", og dermed skyver jeg fra meg partneren min. Mine forhold har i stor grad vært preget av det du forteller om, og jeg har også fått raptuser der jeg har bedt ham om å forlate meg, at han kan gjøre så mye bedre enn meg. Det var heldigvis i forhold med eksen min, og det utviklet seg til å bli et destruktivt forhold fordi jeg ikke klarte å slippe ham innpå, kombinert med hyppig helgefyll og ord som helst ikke burde blitt sagt.

Jeg tror du gjør lurt i å kutte ned på alkoholinntaket. Det som har hjulpet for meg - og det skal sies, at det vil komme til å bli mye bedre for deg etterhvert, er at jeg har holdt meg aktiv med både trening og studier, og brukt mye tid på å stole på meg selv først og fremst. Etter å ha brutt seg selv ned litt slik du beskriver, er selvfølelsen ofte i bånn, og det avler på nytt dårlige følelser. Etter å ha tilbrakt tid alene med meg selv, har jeg funnet en større ro enn før. Jeg er ikke lengre så destruktiv og jeg tror ikke lengre så mye vondt. Jeg har også fått en kjæreste og det har funket hundre ganger bedre nå som jeg ikke prøver å ødelegge det mellom oss, og jeg merker selv når den usikre siden av meg kommer frem, og klarer å puste inn og skjerpe meg.

Det er klart man brærer preg av et forhold slik du beskriver, og utroskap er en stor faktor når det kommer til å kunne stole på kjæresten sin igjen, men også på det å kunne føle seg 'bra nok'. Jeg håper du klarer å ta litt tid til deg selv og prøve å gjøre noe med problemene dine.

Angående henvisning til psykolog (jeg går i behandling selv), kommer det helt an på hvor i landet du er, og hva slags alvorlighetsgrad henvisningen din har.

Anonym poster: 2d6070eacdebee2bdc15b7d26bff3c64

[Gjest ts]

Tusen takk for svar! Det er godt å høre at det er muligheter for at ting blir bedre. Jeg er periodevis ganske langt nede, og i slike perioder leter jeg etter ting som "bekrefter" at jeg ikke er god nok. For.eks i går så svartnet det helt for meg da jeg så at kjæresten hadde "likt" et bilde av en pen jente på fb. Jeg så det etter at jeg hadde tatt noen pils med en venninne, og da startet jeg en kjempekrangel ala "bare dump meg, jeg kommer aldri til å bli like fin/bra som henne". Jeg ser jo selv at det er så ufattelig tåpelig, og jeg skammer meg veldig. Klarer rett og slett ikke å slappe av. Hver gang han skal på byen så er jeg sur og mutt, og det ødelegger jo for ham. Han fortjener ikke dette!

Savner den tiden da jeg ikke var sjalu og hadde god selvfølelse/selvtillitt. Jeg var rett og slett ikke klar over at det var så ille før jeg fikk en ny kjæreste (etter 4 år som singel).

Hvor lang tid med behandling tar det før det blir bedre? Hvis jeg i tillegg begynner å trene og begrenser alkoholinntaket? Og kanskje leser noen selvhjelp bøker.. Har tidligere surfet på nett og sett etter noen bøker som kan være til hjelp. Den lave selvfølelsen går også utover jobben. Føler stort sett at det jeg ikke gjør er bra nok.

[Gjest ts]

Jeg er ts av denne tråden. Det sjalu monsteret inni meg tar helt overhånd nå, kun fordi han sa at han skal på overnattingstur med venner og venninner. Jeg klarte i det minste å smile til ham og ønske en god tur, men inni meg er det komplett kaos. Det er jo ikke normalt at man skal bli så forbanna usikker?!

Hvorfor kan jeg bare ikke stole på ham og skjønne at det er meg han elsker og vil ha.. Istedet er jeg paranoid og ser for meg det verste. Jeg prøver å skjerpe meg, men ingenting funker.

Vet ikke hvor lang tid det tar før en får time hos psykolog etter å ha vært hos fastlegen, men når man først har fått time, tar det lang tid før man merker en endring i tankemønsteret?

[Steinar40]

Jeg er ts av denne tråden. Det sjalu monsteret inni meg tar helt overhånd nå, kun fordi han sa at han skal på overnattingstur med venner og venninner. Jeg klarte i det minste å smile til ham og ønske en god tur, men inni meg er det komplett kaos. Det er jo ikke normalt at man skal bli så forbanna usikker?!

Hvorfor kan jeg bare ikke stole på ham og skjønne at det er meg han elsker og vil ha.. Istedet er jeg paranoid og ser for meg det verste. Jeg prøver å skjerpe meg, men ingenting funker.

Vet ikke hvor lang tid det tar før en får time hos psykolog etter å ha vært hos fastlegen, men når man først har fått time, tar det lang tid før man merker en endring i tankemønsteret?

Det er ikke noe unormalt med måten du reagerer på.

For det første er du et brent barn; og brente barn skyr ilden.

For det andre er det ikke normalt å ha såkalte "venninner" som man reiser bort med etc. når man har kjæreste og er i et forhold.

At mange tullinger i dagens samfunn ikke forstår bedre gjør det absolutt IKKE normalt for mennesket.

Og ettersom du ikke takler dette - av helt normale årsaker - så vil jeg bare anbefale deg å finne en normal fyr som ikke har behov for å ha "venninner".

[ninuska_]

På 1/26/2013 den 20.01, ts skrev:

Jeg er ts av denne tråden. Det sjalu monsteret inni meg tar helt overhånd nå, kun fordi han sa at han skal på overnattingstur med venner og venninner. Jeg klarte i det minste å smile til ham og ønske en god tur, men inni meg er det komplett kaos. Det er jo ikke normalt at man skal bli så forbanna usikker?!

Hvorfor kan jeg bare ikke stole på ham og skjønne at det er meg han elsker og vil ha.. Istedet er jeg paranoid og ser for meg det verste. Jeg prøver å skjerpe meg, men ingenting funker.

Vet ikke hvor lang tid det tar før en får time hos psykolog etter å ha vært hos fastlegen, men når man først har fått time, tar det lang tid før man merker en endring i tankemønsteret?

 

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[AnonymBruker]

Hvorfor ble ikke du bedt med på denne turen? Hadde det vært ren guttetur så kunne jeg forstått det, men dette er jo med venninner og..

Anonym poster: e989a69947671404ebe74793e6118c1a

[Gjest ts]

Jeg ble ikke bedt med på turen fordi vi befinner oss i hvert vårt land. Denne avstanden kommer til å vare i 3 mnd til

[Gjest ts]

Det er ikke noe unormalt med måten du reagerer på.

For det første er du et brent barn; og brente barn skyr ilden.

For det andre er det ikke normalt å ha såkalte "venninner" som man reiser bort med etc. når man har kjæreste og er i et forhold.

At mange tullinger i dagens samfunn ikke forstår bedre gjør det absolutt IKKE normalt for mennesket.

Og ettersom du ikke takler dette - av helt normale årsaker - så vil jeg bare anbefale deg å finne en normal fyr som ikke har behov for å ha "venninner".

Er dette vanlig da? at menn ikke har behov for å ha venninner?

[Steinar40]

Er dette vanlig da? at menn ikke har behov for å ha venninner?

Det er egentlig normalt, ja. Men problemet i dag er de som er oppvokst i "barnehage-kulturen" som jeg bruker å kalle den; som har fucka opp huene på både jenter og gutter. Absolutt ikke sunt!

Men det finnes helt sikkert fortsatt en del som har litt godt vett. Spesielt når folk begynner å bli voksne. Dette problemet er sikkert størst i 20-årene tenker jeg. Men enkelte lærer dessverre aldri, har jeg sett.

[Gjest ts]

Det er egentlig normalt, ja. Men problemet i dag er de som er oppvokst i "barnehage-kulturen" som jeg bruker å kalle den; som har fucka opp huene på både jenter og gutter. Absolutt ikke sunt!

Men det finnes helt sikkert fortsatt en del som har litt godt vett. Spesielt når folk begynner å bli voksne. Dette problemet er sikkert størst i 20-årene tenker jeg. Men enkelte lærer dessverre aldri, har jeg sett.

Han er klar over problemet mitt, men gav meg klar beskjed om at han ikke er eksen min. At han ikke kommer til å være utro når han går ut på byen, eller reiser på tur. Dermed ba han meg om å gi ham frihet til å gå ut/dra på tur. Jeg sa at jeg skal gjøre mitt beste, men jeg merker at det sliter og river i meg. Håper at psykologisk hjelp kan få meg til å komme over fortidens sorger og skuffelser.

[Steinar40]

Han er klar over problemet mitt, men gav meg klar beskjed om at han ikke er eksen min. At han ikke kommer til å være utro når han går ut på byen, eller reiser på tur. Dermed ba han meg om å gi ham frihet til å gå ut/dra på tur. Jeg sa at jeg skal gjøre mitt beste, men jeg merker at det sliter og river i meg. Håper at psykologisk hjelp kan få meg til å komme over fortidens sorger og skuffelser.

Han burde uansett ha såpass vett at han viser deg hensyn. At han ikke har det er en bekymring i seg. Og der hjelper ingen psykolog du måtte gå til.

[AnonymBruker]

Det at du er villig til og forandre det og vet om problemene dine er jo en god start. Har du sagt til han hva som skjedde i ditt tidligere forhold? For kanskje det hadde vært en god ide. Bare prøv og ikke tenk på det. Når sjalusien eller frykten for at han skal være utro kommer så kan jo du gjøre noe? Som og se en ny film (skrekk film er veeeldig bra!! For deg får deg til og fokusere på noe aent) , ta en dusj, Dra til en vennine eller hva som helst!

Anonym poster: a7f3a846358e7bcd0ef7f50499c224db