Han trives ikke med sønnene mine

[Gjest TS Pia]

Jeg har to sønner fra før, på 14 og 15. Min samboer har vært sammen med meg og dem siden de var 1 og 2 år. De har ikke kontakt med sin egen far.

Den siste tiden har det vært mye krangel mellom sønnene mine, de er tette så det har alltid vært litt kiving, men det er mer bråk omkring de nå fordi de er større, de høres bedre osv.

Her om dagen fortalte sambo, han var full, at han synes det ikke kommer oe bra med de, han trives ikke med de her, han vil ikke betale mer for de, at vi skal ha hver vår økonomi. Om vi går fra hverandre så vil han ikke ha plass eller rom for de, men de kan jo stikke innom på besøk om de vil, men han vil ikke tilrettelegge for de, de er ikke hans sønner. Vi har en sønn sammen, på 5 år, han skal være der for han.

Sambo jobber mye og tjener mer enn meg, men jeg er jo hjemme med barn når han jobber og jeg følger opp alt av aktiviteter, dugnader, møter o. l. Han mener, selv om jeg har utdanning og tjener godt, at mitt bidra ikke betyr noe fordi han tjener så mye. Det var ikke jeg som ville ha bil til 300 000 og båt til 300 000, vi har jo mindre penger på grunn av det så jeg skjønner ikke hvorfor han skal måle om mine penger strekker til når vi har utgifter vi ikke ville hatt uten hans lønn. Vi har dyrt huslån og, men jeg hadde holdt meg til huslån og bil til rundt 100 000-

Det jeg synes er dumt er at han ikke betrakter seg som mer far til guttene enn det han er, alt som er "galt" med dem skylder han på meg. Men han har jo vært her fra starten han og, og det er ikke sånn at jeg har nektet han å slippe til, selv om vi ikke er enige i alt. Han er mye hardere med de enn han noen gang kommer til å være med sin egen gutt.

Gutten på 14 høre masse av det her en kveld nå når han kom hjem og var "sint", sa alt dette om at de ikke var hans sønner, at han ikke ville betale for de, at han skulle ta med seg sin egen sønn, at de bare var problemer for han og dritt. Og jeg tenker at jeg blir nødt å gå fra han. Han mener og at jeg ikke vil klare meg uten hans penger. Men jeg har både utdanning og er oppegående, klart jeg må klare meg.

Nei, ble ikke nå fornuft av dette kanskje.

[AnonymBruker]

Fy søren for en idiot han er.

Ønsker deg alt det beste

Anonym poster: 3017042196954813a0ddde95aa50ccef

[Bergensjenten]

Jævla tosk du er sammen med. Og stakkars de to eldsteguttene dine! Må være hardt for dem å høre at han de ser på som en far har slike meninger.

[AnonymBruker]

Rotten business, hadde ikke godtatt det der altså.

Anonym poster: 1a79baf1d3ece4573035c246745f8d01

[absinthia]

Du kommer garantert til å klare deg om du forlater ham!

Men..... snakk ut om dette før du tar en bestemmelse og om hva du skal gjøre. Jeg tror ikke at jeg hadde klart å leve med at min samboer gjennom så mange år hadde kommet med noe slikt og det ikke bare var et utbrudd fordi han var sliten og lei av tenåringskonflikter e.l. Hadde det vært det, ville jeg godtatt/ forlangt en durabelig unnskyldning og påfølgende innsats for å rette opp i forholdet, men også gjort en innsats selv.

- Forferdelig at din sønn måtte høre på utbruddet hans!

På den andre siden så er han jo ikke barnas far, så du kan ikke forvente at han betrakter seg som det heller, selv om han var der fra starten - det er du som har hovedansvaret selv om de ikke har kontakt med sin far og at han kanskje i en ideell verden burde ansett seg selv som en slags farsfigur for dem.

[Gjest TS Pia]

For noen år siden sa han til de at han skulle adoptere de, det ble ikke noe av for vi hadde ikke vært sammen lenge nok og vi var ikke gift. Men nå, og de siste årene, særlig etter vi fikk vår egen sønn, så sier han at han ikke kan være der for de om det blir over mellom oss.

Han var dum nå, ja, men han har selvfølgelig gode sider og, alt er ikke bare dårlig, men jeg klarer ikke leve med dette. Han var også utro mot meg for under et år siden, det føles som om jeg ikke kommer meg ovenpå igjen, at alt er borte. Jeg har rett og slett ikke tro på oss lenger.

Samtidig er jeg redd, for å være alene, for at han skal lage bråk om sønnen vår (som han sa - han skulle ta han med seg), miste hans familie, venner.

Jeg tror han vil strekke seg for oss nå, om jeg setter hardt mot hardt, men jeg tenker og at innerst inne vil jeg kanskje ikke i det hele tatt mer, kanskje jeg har fått nok? Det må jo være for hans beste og å ikke være sammen med oss når det er så ille? Han venter bare på at guttene skal flytte ut, jeg er redd for at jeg mister dem helt da, de kommer til å se hvor egenrådig han er, hvor lite han strekker seg for noe og det kommer til å være pyton for de å være hjemme sammen med "den sure gubben" i ferier o.l. Så de kommer til å holde seg unna og jeg ister alt som virkelig betyr noe, hva skal jeg sitte igjen med han for når han ikke er noe for meg og dem? De er jo viktigst for meg..

[absinthia]

Hadde nok vært lurt å bestille time på et familievernskontor. Bestemmer du deg for å forlate ham, - bestill time til mekling , han kan ikke bare rive opp minstemann fra sitt hjem og dra uten å ta hensyn til å gjøre avtaler om samvær o.l. .. Og jeg vil tro at det er søsken i hus vil gjøre sitt til at det garantert blir 50/50 samvær på dere begge. - at han truer med bråk, sier ganske mye om ham, synes jeg. Han burde heller konsentrere seg å gjøre det så smertefritt som mulig for 5-åringen.

[Hapa]

Jeg har to sønner fra før, på 14 og 15. Min samboer har vært sammen med meg og dem siden de var 1 og 2 år. De har ikke kontakt med sin egen far.

Den siste tiden har det vært mye krangel mellom sønnene mine, de er tette så det har alltid vært litt kiving, men det er mer bråk omkring de nå fordi de er større, de høres bedre osv.

Her om dagen fortalte sambo, han var full, at han synes det ikke kommer oe bra med de, han trives ikke med de her, han vil ikke betale mer for de, at vi skal ha hver vår økonomi. Om vi går fra hverandre så vil han ikke ha plass eller rom for de, men de kan jo stikke innom på besøk om de vil, men han vil ikke tilrettelegge for de, de er ikke hans sønner. Vi har en sønn sammen, på 5 år, han skal være der for han.

Sambo jobber mye og tjener mer enn meg, men jeg er jo hjemme med barn når han jobber og jeg følger opp alt av aktiviteter, dugnader, møter o. l. Han mener, selv om jeg har utdanning og tjener godt, at mitt bidra ikke betyr noe fordi han tjener så mye. Det var ikke jeg som ville ha bil til 300 000 og båt til 300 000, vi har jo mindre penger på grunn av det så jeg skjønner ikke hvorfor han skal måle om mine penger strekker til når vi har utgifter vi ikke ville hatt uten hans lønn. Vi har dyrt huslån og, men jeg hadde holdt meg til huslån og bil til rundt 100 000-

Det jeg synes er dumt er at han ikke betrakter seg som mer far til guttene enn det han er, alt som er "galt" med dem skylder han på meg. Men han har jo vært her fra starten han og, og det er ikke sånn at jeg har nektet han å slippe til, selv om vi ikke er enige i alt. Han er mye hardere med de enn han noen gang kommer til å være med sin egen gutt.

Gutten på 14 høre masse av det her en kveld nå når han kom hjem og var "sint", sa alt dette om at de ikke var hans sønner, at han ikke ville betale for de, at han skulle ta med seg sin egen sønn, at de bare var problemer for han og dritt. Og jeg tenker at jeg blir nødt å gå fra han. Han mener og at jeg ikke vil klare meg uten hans penger. Men jeg har både utdanning og er oppegående, klart jeg må klare meg.

Nei, ble ikke nå fornuft av dette kanskje.

Dette var trist lesning! Skjønner at dette ikke er noe moro hverken for deg eller guttene dine!!

Samtidig så er det vel sånn at en ste-forelder aldri får det samme forholdet til barn som en ekte forelder gjør. Det er noe innebygd i oss mennesker som gjør oss mere knyttet til egne barn enn andres barn. Det blir ikke det samme betingelsesløse kjærligheten eller forholdet mellom ste-forelder og barn som det gjør mellom ekte forelder og barn. Så selv om du aldri så mye ønsker det så vil aldri han betrakte seg som guttenes far. Guttene er ditt ansvar.... Han er din samboer, ikke guttenes far...

[skruf]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å vært sammen med mannen min hadde han sagt sånn om størstejenta.... Når en går inn i et forhold der det er barn fra før, så er barna en del av pakken, og det bør en være klar over. Heldigvis skiller ikke mannen mellom jentene her, han behandler de likt, og det er overhodet ikke min og din unge.

At en føler mere for egne biologiske barn kan jeg godt forstå, men en ting er hva man føler og noe annet er hva en viser! Alle barn har rett til å bli behandlet likt, biologiske eller ei.

På en annen måte så vil du rive opp livet til 5-åringen hvis du går fra mannen din, så også blir skilsmissebarn.. Tror jeg ville ha fått med mannen på noen timer til familievernkontoret hadde jeg vært deg.

Totalt idioti og unødvendig å si sånne sårende ting foran sønnen din Ts!

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg får vondt i hjerte av guttene dine. De er i tenårene og hører sånne ting. Hadde jeg vært deg, hadde jeg satt barna forand han og kastet samboeren på dør.

[Gjest Smisja]

Det var ikke bare noe fyllerør, da?

[RoH]

TS som du fremstiller samboeren din virker han ikke veldig sympatisk. Men ut fra det jeg leser i tråden har dere hengt sammen en 12-13 år. Så helt gærnt kan det vel ikke være heller.

Det er opplagt at du har ansvaret for dine særkullsbarn. Dette er dine barn som du har tatt med deg inn i forholdet. Han vil aldri oppfatte dem som sine. Men han bør respektere dem og bidra til at de blir gode mennesker.

Er det ikke noen måte dere kan få i gang en dialog som er litt mer konstruktiv? Eller er toget kjørt. Om sistnevnte er tilfelle er det vel ikke annet å gjøre enn å begynne å se hvorledes ditt nye liv kommer til å bli.

Lykke til i alle tilfelle.

[Havbris]

Skaff dere hjelp til samtaler om dette på et familievernkontor. Dette er sannsynlig et sårbart tema for begge, og begges stemme bør bli hørt. Du bør jo få tak i hva som har gjort at han nå ser tingene annerledes.

[Gjest TS Pia]

Vi har vært på famvern kontor. Sambo mente at det ikke hjalp og helt ærlig synes jeg alt ble til å dreie seg om han. Hvor fælt han har det fordi han ikke trives med guttene.

Jeg synes han la dem frem på en utrolig dårlig måte. De tingene han klager på gjør jeg alene.

Jeg forventer ikke at han skal føle det samme som for egne barn, men det er trist å tenke på at guttene mine bare har meg, hva om det skulle skje noe med meg? Jeg hadde jo håpet at denne mannen, som sa han skulle adoptere, ville si at han skulle være der for de. De har ingen annen far enn han og de betrakter han som sin far.

Guttene er såret over det han sa, men de har jo følt det likevel så det ble vel bare ord som ble satt på følelser de allerede hadde.

Jeg vet at sambo skulle ønske jeg ikke hadde de guttene.

Det er ikke enkelt. Jeg får dårlig samvittighet som fremstiller han sånn her, men ordene er sagt og jeg trenger å lufte dette for å tenke meg om, hva jeg gjør, hva som skal skje.

Mest dårlig samvittighet har jeg for guttene, at jeg har brukt så mye av deres barndom på noen som ikke vil være der for de.

[AnonymBruker]

Men han er jo ikke guttenes far, så du kan ikke ta ham for det. Han er reserven som tross alt har spyttet i noen årslønner opp gjennom årene for å underholde dine, ikke hans, avkom. At du bruker dette mot ham er merkelig. Hadde du virkelig trodd at han automatisk skulle betrakte de som sine egne fordi han er glad i deg?! Alle lever vi med kompromisser, men her ser det ut som om han har fått nok og at temaet er så sårt at fylla var det som løsna nok påp lokket til at det kom ut (men veldig dumt at den ene gutten hørte det).

Jeg fatter ikke at voksne mennesker på død og skal gå inni nye forhold og få alt de vil av dine, mine, våre. Denne egoismen går utover barna, som dette er et godt eksempel på. Prevensjon er fint.

Du nevner heller ikke din rolle opp i dette. Hvilke forventninger har du stille fremmet og pålagt ham? Har du gitt ham reelle valg og på forhånd snakket om ansvarsforhold, økonomi og foreldrerollen som kun du har overfor de to sønnene DINE? At du er glad i sønnene dine forstår jeg, men de er ingen andres barn og dermed ikke spesielle for noen andre enn nettopp deg og evt besteforeldre/nær familie. Han ble glad i deg, og ikke bagasjen. Den dualiteten må du stå for, da du er et individ uavhengig av sønnene dine, men du er også uløselig knyttet til dem.

Anonym poster: 2c7ebaf773f3fb20d3a5f6a146622b07

[Gjest Blue Jeans]

Ikke vondt ment ovenfor mannen din, men han virker ikke mye sjarmerende...

Det må da være veldig sårt for guttene? Hvordan er han egentlig ellers?

Jeg synes det er litt merkelig at han ikke bryr seg mer. Eller, hva vet jeg...har aldri vært i en sånn situasjon eller noe lignende, er ikke helt der enda. Men jeg kan ikke se for meg at jeg kunne levd med noen i så mange år, se de vokse opp, uten at jeg hadde elsket dem av hele mitt hjertet.

Han var jo klar over at de var der da dere ble sammen, og han var nok også klar over at de vokser og blir eldre...

Men ønsker dere lykke til, håper det ordner seg på et vis:)

[Gjest TS Pia]

Ja, jeg tror han vakler veldig, at han mener det han sier, men at han også mener noe annet. At han er i en dårlig periode og da blir alt rundt han og ekstra dårlig.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, på famvernkontoret prøvde de å få han til å ta mer ansvar, være der mer for guttene og forsøke på konstruktive måter å få dette til å bli bedre. Men det ble ikke noe av noe, det er det samme som før.

Han styrke er at han er snill, han har mye kunnskap som han deler med guttene og at han har latt hans penger gå til guttene. Men når han jobber mye er jo jeg mer hjemme, og arbeidet her hjemme blir mye større, jeg tar og alt som e i forbindelse med barnehage, bringing, henting, møter osv, pluss at jeg er alene om alt med de store. Så selv om jeg ikke jobber masse overtid jobber jeg egentlig ikke mindre enn han. Han står ikke opp i helgene med minsten heller.

Hjemme er han trøtt, han sitter stort sett i stolen fra han kommer hjem fra jobb, og irriterer seg over storguttene. Jeg har vennes som har kommet til meg og sagt at de synes han kan være veldig negativ i tonen ovenfor guttene. Han kan være det motsatte og, det er ikke bare dårlig. Han kan være støttende og god og. Det er jo derfor det har vart så lenge, men jeg har alltid vært i tvil på om dette er det riktige for guttene. Samtidig kan jeg jo ikke forvente for mye heller, siden han ikke er faren deres.

Dette med guttene og utroskapen, som egentlig er en filleting sett i sammenhengen med hva jeg føler for dette med guttene, jeg har mistet håpet tror jeg. Jeg tror nå at vi vil ha det bedre uten han, fordi jeg er redd for at han akader guttene og at jeg til sist vil sitte igjen med en "sur gubbe" og så vil ikke guttene komme på besøk når de er flyttet ut.

Sønnen vår, som vi har sammen, vil han jo være der for, jeg tror nok vi hadde kommet frem til en god enighet, men det skjærer meg i hjertet å tenke på han også og hva det vil bety for han om vi går fra hverandre. Og det å ikke kunne være sammen med minstegutten min hver ferie, høytid o. l. Det er også et dårlig valg...

[Havbris]

Mitt beste råd er at du oppsøker familievernkontoret og ber om timer alene. Du trenger hjelp til å sortere hva som er hva her, og hvor skoen trykker mest. Du nevner en rekke faktorer som kan ha hatt innvirkning på situasjonen, og du fastholder hans gode sider som tross alt må ha vært vesentlige siden dere har vært så lenge sammen.

Dette er komplekst:

- dere lever sammen med felles barn og barn som ikke er hans

- dere krangler om økonomiske bidrag i felleskapet

- han var utro, og hvordan har dere hatt det etterpå?

- du har et emosjonelt og biologisk forhold til dine barn og ønsker en far for de. Det vil ikke mannen være

- han er mye trøtt og sur

- du irriterer deg over at han ikke står opp i helgene med minsten

osv

Her har det vært mange skjær i sjøen den siste tiden og det er ikke sikkert at det er bare hans uttalelser om dine sønner som gjør dette vanskelig. Mest trolig er dette en lapskaus med mange ingredienser og jeg antar at du også har en rolle i dette. Hvpr mye har dere snakket om dette underveis, og synes du han har inntatt en radikalt annerledes rolle nå? Har "avtalen" vært at det er du som er biologisk forelder og derfor er den som tar avgjørelser for barna?

[Torepop]

Etter egen erfaring med en forelder som valgte en kjæreste over oss, så har jeg bare en ting å si...

Velg aldri enn mann/kvinne over dine egne barn.

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror han vakler veldig, at han mener det han sier, men at han også mener noe annet. At han er i en dårlig periode og da blir alt rundt han og ekstra dårlig.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, på famvernkontoret prøvde de å få han til å ta mer ansvar, være der mer for guttene og forsøke på konstruktive måter å få dette til å bli bedre. Men det ble ikke noe av noe, det er det samme som før.

Han styrke er at han er snill, han har mye kunnskap som han deler med guttene og at han har latt hans penger gå til guttene. Men når han jobber mye er jo jeg mer hjemme, og arbeidet her hjemme blir mye større, jeg tar og alt som e i forbindelse med barnehage, bringing, henting, møter osv, pluss at jeg er alene om alt med de store. Så selv om jeg ikke jobber masse overtid jobber jeg egentlig ikke mindre enn han. Han står ikke opp i helgene med minsten heller.

Hjemme er han trøtt, han sitter stort sett i stolen fra han kommer hjem fra jobb, og irriterer seg over storguttene. Jeg har vennes som har kommet til meg og sagt at de synes han kan være veldig negativ i tonen ovenfor guttene. Han kan være det motsatte og, det er ikke bare dårlig. Han kan være støttende og god og. Det er jo derfor det har vart så lenge, men jeg har alltid vært i tvil på om dette er det riktige for guttene. Samtidig kan jeg jo ikke forvente for mye heller, siden han ikke er faren deres.

Dette med guttene og utroskapen, som egentlig er en filleting sett i sammenhengen med hva jeg føler for dette med guttene, jeg har mistet håpet tror jeg. Jeg tror nå at vi vil ha det bedre uten han, fordi jeg er redd for at han akader guttene og at jeg til sist vil sitte igjen med en "sur gubbe" og så vil ikke guttene komme på besøk når de er flyttet ut.

Sønnen vår, som vi har sammen, vil han jo være der for, jeg tror nok vi hadde kommet frem til en god enighet, men det skjærer meg i hjertet å tenke på han også og hva det vil bety for han om vi går fra hverandre. Og det å ikke kunne være sammen med minstegutten min hver ferie, høytid o. l. Det er også et dårlig valg...

Igjen så er det en oppsummering av hans dårlige sider (utroskapen har ingen unnskylgning, det er hans feil alene), men hva med deg?

Du har bevisst tenkt at han skal være far for DINE, ikke HANS, barn, noe som er helt høl i hodet. De er dine bekymringer ene og alene, så slutt å legge ansvaret for dem over på ham. Han ba deg ikke om å formere deg, men det barnet dere av en eller annen grunn nå har sammen har dere et felles ansvar for, noe han tydelig er klar over. Du klager over at han ikke er dine barns far. Det har han aldri vært og vil aldri bli. Han har likevel bidratt med mye opp gjennom årene som du selv påpekte, noe han ikke er forpliktet til.

Du klager over at det er du som sitter med ansvar for dugnader, møter og skoleting for DINE sønner, men de er da DITT ansvar, og ikke hans. Du kan ikke automatisk forvente at han skal ta den biten for noe du valgte å få med en annen mann?!? Hadde du stått der smilende på dugnad i regnet med hans barn når du ikke ba om dem og ikke har noe ansvar overfor dem, men føler at det er forventet fra dag en?

At han er sur og gretten kommer av den dårlige kommunikasjonen dere i mellom, en låst konflikt og at han vet at du i alle år har pålagt han en rolle og forpliktelser han aldri en gang ble spurt om. Nå er dette bitterhet over tid og ressurser som borte, og dårlig håndtering fra begge.

Dere har begge "skyld" i dette, men du må først innse at ingen andre enn du har ansvar for de to sønnene. Først da kan dere møtes på midten.

Anonym poster: 2c7ebaf773f3fb20d3a5f6a146622b07