Ble overlatt til meg selv i bryllup

[AnonymBruker]

Trenger å høre synspunkter på denne saken. Vi var i bryllup i helgen hos svigermors søster. Jeg er 25, sosial og utadvendt og hadde gledet meg lenge. Forøvrig kjente jeg ingen der fra før bortsett fra min svigermor og svigerfar. Var det rart av meg da å forvente at vi kunne holde litt sammen...? Ved bordsettinga ble jeg allerede skilt fra kjæresten min og plassert ved et eldre ektepar, det var jo forsåvidt koselig, men praten gikk litt trått. Derfra gikk det bare nedover. Kjæresten min hadde tydelig sett for å feire skikkelig, spesielt med gratis drikke og javel tenkte jeg. Problemet var bare at da jeg oppsøkte han fra gang til gang, forsvant han! Vi fikk aldri muligheten til å være sammen. Jeg skulle gjerne hatt ham til å støtte meg litt på under hele kvelden, spesielt fordi jeg synes det var veldig vanskelig å komme inn på de andre, som tydeligvis kjente hverandre godt fra før.

Jeg lurer på om han var redd for at jeg skulle legge restriksjoner for ham mtp drikkinga, særlig siden han kan få litt for mye noen ganger. Det var jo også det som skjedde.

Jeg klarte uansett å komme meg gjennom kvelden alene på et vis, selv de gangene jeg tok kontakt med svigerforeldrene mine ble jeg avvist... De endte med at jeg følte meg såpass utilpass og alene, at jeg valgte å dra hjem litt tidligere enn de andre. Da lagde de tre (kjæresten min og hans foreldre) plutselig stort ståhei om "hæ, skal du gå allerede?" at jeg var en gledessdreper og at jeg "måtte da klare å holde ut litt lenger!"

Jeg bare gikk, bort fra alt dramaet, skyldte på at jeg ikke følte meg helt i form dessverre og takket for meg. Kjæresten min var en av de siste som dro fra bryllupet, i 5-tiden om morgenen. Han hadde visstnok stjålet en sykkel for å sykle (på glatta) fra lokalet og til dit vi sov for natten. Han hadde tryna og kom hjem oppskrubba og i dårig forfatning. Dagen derpå skal jeg ikke nevne. Nå mener kjæresten min at jeg er oppmerksomhetssyk, at jeg må takle en kveld uten å være i fokus og at jeg skulle ha "slått meg med på festinga istedetfor å sutre". Ingen unnskyldninger, ingen forståelse for hvor kjipt dette bryllupet ble for meg...

Er jeg rar som reagerer...?

Anonym poster: 7d901d3a2632bd1fb791fa5a22ec17c3

[AnonymBruker]

Spørst hvordan du er når du er på andre fester og sammenkomster.

Anonym poster: 08112e692f239482ee0426dac6f90e0f

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du er rar. Jeg har opplevd nærmest nøyaktig det samme med en eks, og jeg syns det var en forferdelig kveld. Ingen av hans slektninger var det minste interessert i å prate med meg, og jeg følte meb bare dum der jeg sto inntil veggen med et glass i hånda. Hvis jeg gikk bort til han så ble det som at jeg bare sto ved siden av han og hans venner som prata, jeg ble ikke involvert i samtalen selv om jeg selvsagt prøvde mitt beste å bli det.

Jeg er normalt sett veldig sosial av meg, og har ingen problemer med å prate med nye folk. Men når man bare får korte svar og uinteresserte blikk når man prøver å prate med folk så er det jo ikke så mye å hente. Og, jeg syns definitivt man skal ta seg av kjæresten sin litt når man tar de med i brylup der de ikke kjenner noen.

Anonym poster: d660fe7d346f04e8cc17170e859a8426

[AnonymBruker]

Noen menn er bare slik. Jeg blir utenfor i alle settinger hvor hans familie er, for det er tydeligvis arvelig.

Men ett bryllup er ikke for din del, det er for brudeparret. Så å lage ett poeng ut av at du ikke trivdes er ganske ille..

Anonym poster: 39c8389966ce1ae3f6ff9d3bb2af86d6

[pusekatta]

Uff, jeg synes ikke det er rart du reagerer.. Jeg synes absolutt at svigerforeldrene dine og ihvertfall kjæresten din kunne ha tatt seg bedre av deg. Forferdelig dårlig gjort av kjæresten din å stikke av slik, og bare helle nedpå! Er han sånn til vanlig?

[AnonymBruker]

Det spørst jo helt om hvordan du er ellers?

Det er mange som ikke vet det selv, men noen er faktisk veldig oppmerksomhetsyke når de er ute på fest. Når andre ønsker å snakke med andre folk blir vedkommende sur..

Kansje typen bare var lei og ville feste uten å "stå fast" med deg?

Kansje du var i dårlig humør og hadde derfor dårlig utstråling som gjor at svigerforeldrene dine hadde det vanskelig med å få deg i bedre humør og være inkluderende?

Anonym poster: 08112e692f239482ee0426dac6f90e0f

[Gjest brutal mann]

Tja... sånn har jeg det uansett hvor jeg er i sosiale sammenhenger. Trodde dette var normalt? Forstår ikke hva du syter over uansett. du kunne jo bare funnet noen som gadd henge med deg, eventuelt gått hjem enda tidligere. Det gjør jeg. Går hjem så fort jeg kan. Så er den saken ute av verden.

[waco]

Tja... sånn har jeg det uansett hvor jeg er i sosiale sammenhenger. Trodde dette var normalt? Forstår ikke hva du syter over uansett. du kunne jo bare funnet noen som gadd henge med deg, eventuelt gått hjem enda tidligere. Det gjør jeg. Går hjem så fort jeg kan. Så er den saken ute av verden.

Haha, bra sagt.

Jeg synes forøvrig brylluper er noe av det kjedeligste i hele verden, det så trist og leit å vemmelig det derre skuespillet der.

Hvorfor skal man feire at to mennesker blir gift? Da begynner jo masse problemer.

Nei, jeg synes jo at i følge alminnelig takt å tone så burde alle som blir invitert til brylluper også bli invitert til skillemissene, hvis ikke føler jeg meg bedratt og lurt som trodde på den første sceneoppsettningen!

[missdior]

Jeg syns ikke du overreagerer, overhodet! Det er jo klart at kjæresten din skal få feste, men han trenger ikke avvise deg totalt, spesielt ikke når du ikke kjenner noen der. Hadde nok reagert, jeg også

[Gjest tia]

Ut i fra det du skriver, så synes jeg det er temmelig dårlig gjort av typen din å overlate deg alene. Jeg hadde nok helt sikkert gått MYE før. Hadde sagt takk for meg til brudeparet, og bare sendt en melding til typen etter jg hadde dratt. Virker jo ikke som han brydde seg om du var der uansett.

[Cata]

Du overreagerer ikke. Når dere gikk dit sammen og du ikke kjente noen der, med unntak av ham og svigerforeldrene dine, så var det rett og slett dårlig gjort av ham å "forsvinne" på den måten du beskriver. Om han nå ikke hadde vært klistret til deg som et frimerke hele kvelden så burde han i allfall tilbragt en god del tid med deg og/eller introdusert deg for andre (hyggelige) mennesker slik at du ikke ble stående utenfor.

[waco]

Ut i fra det du skriver, så synes jeg det er temmelig dårlig gjort av typen din å overlate deg alene. Jeg hadde nok helt sikkert gått MYE før. Hadde sagt takk for meg til brudeparet, og bare sendt en melding til typen etter jg hadde dratt. Virker jo ikke som han brydde seg om du var der uansett.

Ja, og jeg ville da funnet et argument til å snakke med folk, - vet du, - den jeg er med forsvant, - jeg sitter heller med dere. Dere skjønner den bedre, pleier den å stikke av? Hvorfor er de andre så lite imøtekommende? Er det på grunn av fri bar? Hvorfor fri bar, - drikker dem mye?

Det er jo så mye å snakke om?

[Anglofil]

Synes ikke du overreagerer. Jeg forstår at man ikke kan henge oppå hverandre hele kvelden, men det er forskjell på å vie all oppmerksomhet til deg og det å være litt solidarisk overfor ens kjære og hjelpe litt på vei. Jeg synes din kjæreste oppførte seg rimelig egoistisk og virker lite empatisk i forhold til situasjonen.

Mvh Yvonne

[Gjest brutal mann]

Men... Dette skjer jo hele tiden over alt! Himmel, trenger hele verden oppassere og veiledere? Er det ingen som klarer seg i andres selskap på egenhånd? Hva er poenget med å dra i selskap med masse mennesker for å bare være med den ene en kjenner fra før av? Finn noen andre å leke med, og finner du ingen, gå hjem.

[Anglofil]

Men... Dette skjer jo hele tiden over alt! Himmel, trenger hele verden oppassere og veiledere? Er det ingen som klarer seg i andres selskap på egenhånd? Hva er poenget med å dra i selskap med masse mennesker for å bare være med den ene en kjenner fra før av? Finn noen andre å leke med, og finner du ingen, gå hjem.

Det forskjell i min verden på et stort selskap hvor man ikke kjenner noen og f.eks det å gå i butikken. Det handler da ikke om at man er uselvstendig, men at det er lettere å bryte barrierene hvis man slipper å bli forlatt helt til seg selv. Selv for de som er sosiale kan det bli en utfordring hvis alle ellers i selskapet kjenner hverandre. Jeg personlig synes det er mye enklere å bli kjent med mennesker der alle ikke kjenner alle, for da er de fleste på "samme plan".

Mvh Yvonn

[mckinley]

Jeg har opplevd akkurat det samme og jeg lover deg at jeg forstår hvor vondt det føles. Jeg fikk forsåvidt akkurat det samme svaret som du fikk også, at jeg måtte da klare én kveld uten oppmerksomhet.

Det er jo ikke så enkelt! Du forventet da ikke all verdens, du ville bare bli inkludert!

Jeg syns virkelig at han har et ansvar for at du skal ha det bra når han tar deg med på fremmed terreng. Du skriver at du er utadvendt og trygg ellers, det er helt menneskelig at du ble usikker i denne situasjonen og at du hadde behov for oppmerksomhet og støtte. Jeg fortalte kjæresten min hvor sårende dette var for meg da jeg ble med ham i et familieselskap for første gangen. Han forstod virkelig ikke problemet, men etter en stund og etter at jeg virkelig hadde prøvd å få ham til å forstå, sank det gradvis inn.

Det er tydeligvis ikke alle menn som forstår naturligheten i dette.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg ser dette fra to sider:

1. Du ble behandlet dårlig. Du ble ignorert og tilsidesatt.

2. Du reagerte dårlig. Du prøvde å inkludere deg selv uten hell, og du ga opp. Å sitte stum som en østers for så å proklamere ut av det blå at du stikker hjem er utrolig lite løsningsorientert.

Løsningene kunne jo vært mange:

Du kunne vært ærlig og dratt typen din til side og sagt "jeg føler meg veldig ukomfortabel, kan jeg henge meg på deg en stund? Det hadde hjulpet meg om du spilte samtaleballen i min retning i blandt, for jeg føler at jeg ikke får bidratt i samtalen.."

Du kunne drukket deg til mot og hatt det gøy med noen fremmede.

Du kunne sagt til svigerforeldrene at du følte deg usikker, og spurt om de kunne ha deg litt under vingen.. Osv osv.

[Gjest Gjest]

Den der med å splitte par..

Jeg forstår den ikke.

[AnonymBruker]

Men... Dette skjer jo hele tiden over alt! Himmel, trenger hele verden oppassere og veiledere? Er det ingen som klarer seg i andres selskap på egenhånd? Hva er poenget med å dra i selskap med masse mennesker for å bare være med den ene en kjenner fra før av? Finn noen andre å leke med, og finner du ingen, gå hjem.

Det er jo selvsagt et poeng samtidig mener jeg at når man er (så heldig at man er) sammen med noen, og bare kjenner noen få, er det naturlig at når de kjenner andre, så hjelper de en med å introduseres for noen... og passer litt på at man ikke ender opp alene. Noe annet er det om man bare sitter der som en sur og klengete potetsekk... Jeg har også opplevd at eksen bare stakk og drakk seg dritings mens jeg følte meg helt ukomfortabel og ingen var noe som helst interessert i å snakke med meg (heldigvis hadde jeg det hyggelig med daværende svigerforeldre, til de dro hjem). Mens eksen kunne være ganske kontaktsøkende ovenfor meg dersom det var han som ikke kjente noen...

Jeg synes en kan ta litt vare på hverandre i sånne sammenhenger jeg. Ikke klenge og henge sammen hele kvelden (med mindre man er enige om at det er sånn man vil ha det), men hjelpe hverandre litt, framstå som et par osv.

Anonym poster: c7eff05d7529bbc26d35dac417c20cfe

[Gjest BettyBoop]

Noen menn er bare slik. Jeg blir utenfor i alle settinger hvor hans familie er, for det er tydeligvis arvelig.

Men ett bryllup er ikke for din del, det er for brudeparret. Så å lage ett poeng ut av at du ikke trivdes er ganske ille..

Anonym poster: 39c8389966ce1ae3f6ff9d3bb2af86d6

hvorfor er det ille? hun klagde jo ikke til brudeparet. og var hans tanker til brudeparet liksom når han drakk seg dritings i bryllupet?