Sammboer deprimert? Trenger råd

[AnonymBruker]

Hva skal jeg gjøre? Min sammboer har tegn til alvorlige deprisjoner. Han har verken livsgnist og ser ikke gleden i noen ting lengere.

. Han er bare hjemme forran datamaskinen sin. Litt sosial angst har han fra før av.

Begge har hatt et hardt og vanskelig år, men vi har kommet oss igjennom problemene vi hadde sammen.

Problemene hans startet egentlig mest når han sluttet på skolen og meninga var at han skulle søke jobb, men sitter her, to mnd etter og enda har ikke CV blitt skrivd. Jeg har prøvd å snakke med han på forskjellige måter om å få ting gjort, men fremdeles blir det ikke gjort.

I kveld så fant jeg ut at han virkelig har mistet livsgnisten sin. Han sier han ikke vet noen ting lengere, om han vil ha jobb, gå på skole, om penger om han skal flytte hjem osv. Han har rett og slett sluttet å bry seg om livet sitt.

Er veldig fortvilet for jeg elsker han virkelig og jeg har sakt til han at jeg kommer til å være her for han. Han er 25 år og jeg er 21.

Har dere noen tips til hva jeg kan gjøre for å gjøre ting lettere for han? VI har kommet frem til å prøve å ringe psykolog. Jeg vet rett og slett ikke hva annet jeg skal gjøre.

Anonym poster: 858c5be09dae7d01fe8b6a6ff20ddb3c

Anonym poster: 858c5be09dae7d01fe8b6a6ff20ddb3c

[Nowayback]

Vi kan neppe vite mer hva som bør gjøres, enn dere selv. Du sier at dere enige om å kontakte psykolog, så hvorfor ikke ta det derfra?

Kjenner meg forøvrig VELDIG igjen i den gutten du beskriver her.

[LineG]

Vi kan neppe vite mer hva som bør gjøres, enn dere selv. Du sier at dere enige om å kontakte psykolog, så hvorfor ikke ta det derfra?

Kjenner meg forøvrig VELDIG igjen i den gutten du beskriver her.

Du sier du kjenner deg igjen, er det slik du har det nå eller var det en periode som du gikk igjennom? i så fall hva hjalp deg til å komme videre?

For jeg føler han mistet seg selv når han sluttet på skolen og bare var hjemme. At han ikke hadde noe fast å gå til, ingen ting som kunne dra han opp om morgene. Er derfor jeg hadde håpet at en jobb ville gjort ting litt enklere, for da hadde han noe å gå til, føle seg nyttig av det.

Det beste er vel hvis han og flytter hjem til foreldrene sine siden han ikke har jobb så har vi ikke råd til å bo i leiligheten lengere og planene var jo uansett at vi skulle bo hos foreldrene våres til sommeren slik at vi kan spare men også for at jeg skal slippe å mase så mye på han og stresse han mer.

[Nowayback]

Du sier du kjenner deg igjen, er det slik du har det nå eller var det en periode som du gikk igjennom? i så fall hva hjalp deg til å komme videre?

Har vært på det stadiet i mange år nå, og har så vidt begynt å få litt psykolog-hjelp. Har vært mye pga arbeidsledighet og det å se at jevnaldrende er milevis foran meg. Selvmedlidenhet, føler seg som en taper osv.

Hvis samboeren din er deprimert, er det vel lite trolig at det går over av seg selv.. Tror psykolog-hjelp kan være en verdifull hjelp for han. Iallefall om han har lyst til å fortsatt være sammen med deg. For det tærer på å ha en deprimert kjæreste, noe eksen min fikk smake på.

[LineG]

Ja kjenner det tærer på, men vil ikke gi opp på han heller. For det som skremmer meg mest er likegyldigheten hans, men samtidig vet jeg at jeg betyr mye for han og det holder meg oppe igjen da. Har hatt noen lange samtaler i dag så får håpe dette utvikler seg i riktig retning med riktig hjelp. er bare så redd for å ta feil valg for oss også i og med at jeg må ta valgene som kommer i og med at jeg bare får "vet ikke" tilbake. At de valgene jeg har tatt i dag kommer til å hjepe forholdet våres og ikke minst at han skal få den hjelpen han faktisk trenger

[LineG]

Har vært på det stadiet i mange år nå, og har så vidt begynt å få litt psykolog-hjelp. Har vært mye pga arbeidsledighet og det å se at jevnaldrende er milevis foran meg. Selvmedlidenhet, føler seg som en taper osv.

Btw. Tusen takk for at du er så ærlig og åpen. Setter utrolig pris på det

[RockPaperScissor]

Det er vel egentlig svært lite du kan gjøre for han. Med mindre du er utdanna innen psykologi. Dere har i alle fall gått riktig vei, å komme inn til en psykolog for å finne ut veien videre er første steg. Dere må være fullstendig ærlige med hverandre i alle fall, dette er noe som tærer skikkelig på et forhold.

[AnonymBruker]

Samboeren min har det på samme måte, og det ble bare verre etter han sluttet på skolen, heller ikke her har noen søknader blitt sendt (eller, jeg hjalp ham med en men han fikk ikke jobben, noe som tok vekk det som var igjen av motet hans).

Depresjoner hos den ene parten tærer veldig på et forhold, og det kan være lett for deg å la deg rive med, og det må du passe på. Jeg har selv kjent at jeg i tider har hatt depresjoner og sluttet å kontakte folk og venner fordi han sitter inne, og jeg ikke vil gå fra ham. Ikke gjør det - ha et liv ved siden av, pass på å få noen "pauser" fra depresjonene for din egen skyld.

Når det kommer til hva du kan gjøre for ham, er det beste å få ham i terapi. Jeg overtalte samboeren min til å søke hjelp i høst, og nå har han gått til psykolog noen måneder, og det hjelper ser jeg, han får høre ting fra flere hold, som gir ham litt perspektiv, og hjelper ham med å innse at når han er trist og motløs, skyldes det depresjoner og ikke virkelighet - han blir flinkere til å kjenne igjen depresjonstankene, det er viktig.

Samtidig må du bare smøre deg med tålmodighet og være så støttende som du kan.

Lykke til til dere begge

Anonym poster: 3de83cca5efaa2ec5ce77fb49ef24897

[LineG]

Samboeren min har det på samme måte, og det ble bare verre etter han sluttet på skolen, heller ikke her har noen søknader blitt sendt (eller, jeg hjalp ham med en men han fikk ikke jobben, noe som tok vekk det som var igjen av motet hans).

Depresjoner hos den ene parten tærer veldig på et forhold, og det kan være lett for deg å la deg rive med, og det må du passe på. Jeg har selv kjent at jeg i tider har hatt depresjoner og sluttet å kontakte folk og venner fordi han sitter inne, og jeg ikke vil gå fra ham. Ikke gjør det - ha et liv ved siden av, pass på å få noen "pauser" fra depresjonene for din egen skyld.

Når det kommer til hva du kan gjøre for ham, er det beste å få ham i terapi. Jeg overtalte samboeren min til å søke hjelp i høst, og nå har han gått til psykolog noen måneder, og det hjelper ser jeg, han får høre ting fra flere hold, som gir ham litt perspektiv, og hjelper ham med å innse at når han er trist og motløs, skyldes det depresjoner og ikke virkelighet - han blir flinkere til å kjenne igjen depresjonstankene, det er viktig.

Samtidig må du bare smøre deg med tålmodighet og være så støttende som du kan.

Lykke til til dere begge

Anonym poster: 3de83cca5efaa2ec5ce77fb49ef24897

Tusen takk for svar. Setter utrolig pris på dette. Føler jeg ser mer lyset i tunnelen nå for oss at vi kan få det til. Er jo en utrolig vanskelig situasjon dette her, men jeg må bare stå på og huske på meg selv også