Hva bør man føle?

[Gjest Veritas-10]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her. Mange synes noksikkert jeg er patetisk, og på et vis er jeg enig i det.

Jeg skal ikke bry dere med hele begynnelsen, men litt bakgrunnsinfo må man jo ha.

Jeg har vært gift i 3 år, vi har to barn sammen, eget hus- hele pakka.

Mannen min er kjempeflink. Han tar seg av biler og andre motoriserte duppeditter, klipper plen, måker snø - you name it. Inne tar han sin del av husarbeidet, og han skulker aldri unna ei bæsjebleie.

Jeg vet mange vil misunne meg en slik mann. Og kanskje lider jeg av gresset-er-grønnere-på-den-andre-siden syndromet, men jeg tror ikke det heller.

Jeg bryr meg ikke om andre menn. Jeg kunne ikke vært utro, og det kunne ikke han heller - det er realiteten.

Problemet er... Hvor dumt det enn høres ut...

Han ser meg ikke. Jeg opplever ikke støtte i noe jeg gjør. Hvis jeg setter meg noe fore nekter han meg det aldri, å nei, men det er opp til meg å få alt til å fungere.

Nylig tok jeg opp noen skomefag som privatist. Dette shntes han i utgangspunktet var bra.

Det som skjedde er at jeg de siste 3 månedene ikke har fått gjort noe skolearbeid, siden vi MÅ prioritere det han synes er viktig.

Det som er viktig er: oppussing av hus. Gjøre det pent ute så andre ikke synes vi er griser. Gjøre det pent inne- av samme grunn som forrige. Fikse ting som ikke funker (jeg jar ansvar for data, TV o.l., han for bil og andre "manneting".

Jada, jeg føler meg som en idiot her jeg sitter med bare bagateller og en drømmemann, men sannheten er at jeg føler meg.mindreverdig. Jeg er ikke god nok for ham. Jeg burde være flinkere til slik og sånn, kle meg bedre, ta meg.mer av ungene samtidig som jeg gjør oss rike.

Mine forsøk på nærhet faller i grus. Han kan gå i ukevis uten å berøre meg.overhodet. Om jeg tar på ham sukker han tungt og forsvinner fort.

Sex..... Et par ganger annenhver måned, kanskje?

Han forsikrer meg om at han elsker.meg som jeg er osv.. Men er det ikke viktig å støtte hverandre? Å være der for hverandre?

Jeg er helt med på bilhobbyen hans, har spyttet inn noen tusenlapper for at han skal få henter seg biler.

Er det.for mye forlangt at han hjelper meg å tilretteleggge så jeg får fagbrevet mitt?

Jeg vet ikke helt... Den siste tiden har jeg følt at dette er dødfødt.

Ja, jeg bryr meg.voldsomt om mannen. Men jeg vet ikke... Etter bare 6 år burde jeg vel fremdeles føle at jeg er forelsket, at vi er ett....? Jeg er..... Jeg vet ikke.... Tom, tror jeg....

[mckinley]

Du har alltid rett til å føle hva enn det er du føler.

Hvis du nå føler deg usynlig og trist så er det en grunn til at du føler nettopp det.

Jeg forstår deg svært godt. At han bidrar i hjemmet er vel og bra, det er mange som misunner deg det, men noe av det viktigste i ditt forhold med ham er jo at du føler deg sett, elsket og tiltrekkende.

At dere har lite sex, at han ikke tar mer initiativ til kos og at han ikke er særlig romantisk, det forstår jeg virkelig godt at plager deg.

Jeg syns også han kan støtte deg mer hva dette fagbrevet angår. Du er tydelig veldig støttende, og det syns jeg skal gå begge veier.

Kan du prate med ham om dette?

[StellinaX]

Det er da ingen bagatell at du ikke føler deg sett i forholdet deres. Slik jeg leser innlegget ditt, så er det tvert i mot et stort problem, noe som er helt forståelig.

En god prat med mannen din kan være en start, og hjelp enten hos fvk eller annet lignende tilbud kan sikkert være lurt om dere ikke klarer å løse opp i floken/e dere i mellom.

[Havbris]

Følelser handler ikke om hva man bør føle, men om det du føler. Jeg oppfatter du sloik at dere som AS familie får hjulene til å gå rundt osv, men at du savner å kjenne deg elsket og sett. Noe av det som gjør at man holder forbindelsen som kjærester er i mine øyne at man daglig gir hverandre kjærlig omsorg i form av kjærtegn, smil, blikk og gode ord. Gjerne en sms i løpet av dagen osv. Man trenger ikke være nyforelsket for å gi hverandre denne kjærlige omsorgen.

Var han mer kjærlig av seg i starten? Jeg ser ingen annen løsning enn at du må snakke med mannen, iikke med anklager, men med uttrykk for savn av han, savn av sex, og savnet etter det som kalles "VI".

[Gjest Veritas-10]

Det var i grunnen godt få satt litt ord på det.

Selv om jeg merker trang til å forsvare ham og bagatellisere det hele.

Å prate sammen (virkelig prate), var alltid vært vårt største problem, og mye av grunnen er at ingen av oss liker konflikter, og jeg takler ikke reaksjonene hans. Det ender alltid med.at jeg får dårlig samvittighet, og lar temaet ligge for å.trøste eller berolige ham - eller roe det hele ned.

Virker som syting, men når det pågår over flere år gnager det litt til slutt...

[Gjest Veritas-10]

Havbris: ja, i starten var det annerledes, og da.fikk jeg gjerne ei søt melding i løpet av arbeidsdagen osv...

Han har opplevd en del dritt med tidligere kjærester, men jeg føler jo at jeg er meg og jeg har behov for litt nærhet...

[Gjest Veritas-10]

Skriver forresten på telefonen; det blir fort en del skrivefeil da...

[Havbris]

Meld dere på et samlivskurs - det er verdt å investere tid på dette. Dere trenger å lære å snakke sammen begge to, og tror at når dere kommer hverandre nærmere i samtaler så vil det også sette igang andre prosesser i forholdet. Og oppsøk gjerne et familievernkontor, der kan dere få hjelp til å strukture en samtale!