"Du må jobbe med deg selv.."

[AnonymBruker]

Ser ofte rådene som blir gitt til usikre, følsomme, sjalu eller mistenksomme kvinner ofte er "du må jobbe med deg selv."

Jeg er nok en av de følsomme og usikre, men har ingen konkret problemstilling for øyeblikket, derfor lurer jeg:

hvordan i all verden skal jeg jobbe med å være mer sikker på meg? hvordan skal jeg bygge opp min selvtillit? Hva kan gjøre at jeg blir tøffere, tør å si ifra til kjærestene og ikke tar meg nær av alt?

På utsiden er jeg glad og fornøyd, jeg trives med stilen min, utseende mitt og personligheten min. Men en liten stemme sier hele tiden "du er ikke bra nok!" og "du er ikke verdt det!"

Anonym poster: 8d6fcf0a62e7248abe231894f26f91b2

[Gjest Anonym]

Jobb med deg selv

[Gjest Anonym]

Tror det er veldig individuelt med tanke på hva man har opplevd og erfaringer man har gjort seg (trenger ikke være noe alvorlig eller traumatisk). Jeg tror usikkerheten er litt arvelig og for det meste et resultat av livet ditt frem til nå. Hvis du har gitt etter mange ganger, og aldri blitt ordentlig stolt over deg selv og glad for det du får til og alltid venta på noe bedre, eller tenker "hvis jeg bare klarer DET, så blir alt bra" osv så kan det føre til at selvbildet og usikkerheten blir verre med åra. Det som hjalp for meg var at jeg ble så lei av å være usikker at jeg ble forbanna på meg selv til slutt Tenkte bare " herregud, sånn gidder ikke jeg å ha det resten av livet" Jeg måtte gå inn i meg selv å tenke på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, hva er jeg redd for skal skje og bestemme meg for at hver gang jeg blir usikker så skal jeg tvinge meg selv til å gjøre det. Det høres kanskje teit ut, men det har blitt bedre med tiden. I tillegg synes jeg det hjelper å trene, spise sunt og gjøre ting som jeg liker og som får meg til å føle meg bra. Og det viktigste av alt, vit at du gjør det for din egen del og ikke for å tilfredsstille familie, kjæreste, venner o.l. Be the best you can be!

[Gjest Lille-pus]

Gode råd rett over dette innlegget.

Alikevel, det viktigste botemiddelet vil antageligvis være det du kanskje manglet litt da du vokste opp.

Noen som på daglig basis bekreftet hvor verdifull du er. Som så hvor mye slit du hadde lagt ned i å få til noe, - ikke fokuserte på at du 'bare' fikk en 3-er på prøven, men berømmet alt slitet du hadde lagt ned.

Noen som 'så' deg, bekreftet de fine sidene dine, og som rettledet deg når du dro strikken for langt.

Har du noen som kan hjelpe litt til med dette ?

I tillegg så synes jeg du hver dag skal finne en ting du vikelig kan være stolt av.

Ikke nødvendigvis de store tingene, men de små. Det som forteller noe om hvem du er som menneske.

[2shy]

Ser ofte rådene som blir gitt til usikre, følsomme, sjalu eller mistenksomme kvinner ofte er "du må jobbe med deg selv."

Jeg er nok en av de følsomme og usikre, men har ingen konkret problemstilling for øyeblikket, derfor lurer jeg:

hvordan i all verden skal jeg jobbe med å være mer sikker på meg? hvordan skal jeg bygge opp min selvtillit? Hva kan gjøre at jeg blir tøffere, tør å si ifra til kjærestene og ikke tar meg nær av alt?

På utsiden er jeg glad og fornøyd, jeg trives med stilen min, utseende mitt og personligheten min. Men en liten stemme sier hele tiden "du er ikke bra nok!" og "du er ikke verdt det!"

Anonym poster: 8d6fcf0a62e7248abe231894f26f91b2

Jeg syns den indre stemmen din som sier at du ikke er bra nok og ikke verdt det er noe veldig konkret. Klarer du å finne ut hvor det stammer fra, har det alltid vært der, ble du mobbet, avvist, forhold til foreldre (særlig pappa for jenter), osv?

Det er mange måter å jobbe med seg selv og gripe an problemet. En måte er å være bevisst på dine positive sider og fokusere på dem. Både i form av egenskaper, hva du har oppnådd i livet, hva du gjør for andre, osv. Skriv det ned, alt du kan finne på, lite som stort. Litt kleint i begynnelsen, men jo mer man gjør slike øvelser, jo mer positiv stimuli får du. Andre metoder kan også være å oppsøke en psykolog, en coach, til og med tankefeltterapi. Det er mange veier til rom, men jobben må du gjøre selv.

Du skal ikke trenge bekreftelse fra andre for at du skal føle deg bra med deg selv, det er en enorm byrde å pålegge noen andre. Å være komfortabel med oss selv er 100% vår egen oppgave. Sjalusi, mistenksomhet, frykt osv, er ikke noe som dukker opp bare fordi du er i et forhold og fordi en spesiell situasjon oppstår, det er der fra før.

[AnonymBruker]

Oi. Bra tråd. Føler akkurat det samme som deg. Her må jeg følge med for å få råd.

For egen del har jeg alltid hatt et godt forhold til foreldre, de har aldri forventet mer av meg enn jeg har oppnår osv. Men har hatt en eks som fortalte meg på litt sneeky måter at jeg ikke var bra nok. Og tror det stammer derfra for min del.

Er aldri stolt av meg selv eller noe jeg utretter. Kan liksom ikke komme på at jeg har oppnådd noe spesielt. Ikke annet enn hva alle andre også har oppnådd på en måte.

Anonym poster: 80f8995e5ca9b36779b79667b15f8067

[Gjest Lille-pus]

Oi. Bra tråd. Føler akkurat det samme som deg. Her må jeg følge med for å få råd.

For egen del har jeg alltid hatt et godt forhold til foreldre, de har aldri forventet mer av meg enn jeg har oppnår osv. Men har hatt en eks som fortalte meg på litt sneeky måter at jeg ikke var bra nok. Og tror det stammer derfra for min del.

Er aldri stolt av meg selv eller noe jeg utretter. Kan liksom ikke komme på at jeg har oppnådd noe spesielt. Ikke annet enn hva alle andre også har oppnådd på en måte.

Anonym poster: 80f8995e5ca9b36779b79667b15f8067

Var du trygg på deg selv før denne ex'en startet sitt arbeid med å uthule selvfølelsen din ?

Jeg har erfart at det er enklere å restituere en selvfølelse med noen 'kraosseriskader' enn å bygge den fra bunnen.

Og ethvert menneske som virkelig betyr mye for deg vil bidra, både med å bekrefte og bygge, - men også med å bryte ned.

[AnonymBruker]

Øve seg på å tenke mer rasjonelt rundt ting. Identifisér konkrete problemer du har og filosofér litt rundt dem. Dette er lettere med en konkret problemstilling, men små skritt hjelper veldig. Hvis det gjelder det å ikke tørre å si ifra: Gå litt ut av kroppen din og se på deg selv fra avstand. Hvem har rett til å snakke nedsettende til deg? Hvem har rett til å behandle deg dårlig? Ingen. Det er totalt irrelevant om du er kjedelig/morsom, stygg/pen, dum/smart - ingen har rett til å behandlet et annet menneske dårlig.

Anonym poster: 8a5d25b72e965a41c7c0469b10a3150a

[2shy]

Oi. Bra tråd. Føler akkurat det samme som deg. Her må jeg følge med for å få råd.

For egen del har jeg alltid hatt et godt forhold til foreldre, de har aldri forventet mer av meg enn jeg har oppnår osv. Men har hatt en eks som fortalte meg på litt sneeky måter at jeg ikke var bra nok. Og tror det stammer derfra for min del.

Er aldri stolt av meg selv eller noe jeg utretter. Kan liksom ikke komme på at jeg har oppnådd noe spesielt. Ikke annet enn hva alle andre også har oppnådd på en måte.

Anonym poster: 80f8995e5ca9b36779b79667b15f8067

Det å ha dårlig selvfølelse kan stamme fra så mangt, ofte ting man ikke er klar over selv. Noen ganger få konkrete hendelser, andre ganger mange ting over lengre tid. Jeg er ganske sikker på at du har oppnådd noe, og langt mer enn du tror. Det å oppnå noe trenger ikke bety gode karakterer eller en flott karriere. Det kan være at du har hjulpet noen (med hva som helst), satt deg et mål du har klart, spart penger, reist, fått noen til å le, lært noen noe, tatt førerkort, osv. Det spiller ingen rolle hva "alle andre" har oppnådd, du skal aldri aldri sammenligne deg selv med noen andre.

[AnonymBruker]

Syns som svarer treffer spikeren på hode,takk! har nok hatt dårlig barndom som jeg ikke greier å gi slipp på i voksen alder. Skal heldigvis snakke med profesjonelle,for jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å se rasjonelt på det..

Anonym poster: 9427c887c761d5205c520539e1bdca7a

[lillevill]

Når jeg jobber medmeg selv prøver jeg feks å tøye minkomfortsone, tørre noe mer enn det jeg har gjort. Gjøre det jeg synes er skummelt og ubehagelig.

Jeg finner ut av hva min usikkerhet stammer fra, og jobber med å snu negative tanker som ligger i roten av det vonde.

Jeg leser selvhjelpsbøker, snakker med en god venn som har gode råd.

Tenker nye positive tanker som løser problemer jeg har.

[AnonymBruker]

Den lille stemmen som hele hele tiden sier "du er ikke bra nok!" og "du er ikke verdt det!" kommer ikke utenfra. Stemmen er din egen. Men stemmen tar feil, budskapene er usanne.

Det som er riktig er at "du er bra nok!" og "du er verdt det!"

Det du må jobbe med, er å avvise de usanne negative budskapene, og erstatte dem med sanne positive.

Selvfølgelig er det lettere dersom du får mye positiv bekreftelse og lite negativ kritikk fra dine omgivelser. Men dagene vil alltid inneholde både negative og positive budskaper fra omgivelsene. Så lenge din indre stemme fortsetter med sine negative budskaper og du fortsetter å høre på dem, vil du legge urimelig stor vekt på budskaper fra omgivelsene som kan tolkes negativt, og overhøre eller avvise budskaper fra omgivelsene som er positive. Det må du også jobbe med å endre.

Du må bestemme deg for å tenke annerledes, øve på det, jobbe med det. Det er ikke som å slå over en bryter, det krever besluttsomhet og innsats over tid. Derav uttrykket "jobbe med seg selv".

Anonym poster: a2b2fc434d8544e8e389c88e134fa5ec

[2shy]

Den lille stemmen som hele hele tiden sier "du er ikke bra nok!" og "du er ikke verdt det!" kommer ikke utenfra. Stemmen er din egen. Men stemmen tar feil, budskapene er usanne.

Det som er riktig er at "du er bra nok!" og "du er verdt det!"

Det du må jobbe med, er å avvise de usanne negative budskapene, og erstatte dem med sanne positive.

Selvfølgelig er det lettere dersom du får mye positiv bekreftelse og lite negativ kritikk fra dine omgivelser. Men dagene vil alltid inneholde både negative og positive budskaper fra omgivelsene. Så lenge din indre stemme fortsetter med sine negative budskaper og du fortsetter å høre på dem, vil du legge urimelig stor vekt på budskaper fra omgivelsene som kan tolkes negativt, og overhøre eller avvise budskaper fra omgivelsene som er positive. Det må du også jobbe med å endre.

Du må bestemme deg for å tenke annerledes, øve på det, jobbe med det. Det er ikke som å slå over en bryter, det krever besluttsomhet og innsats over tid. Derav uttrykket "jobbe med seg selv".

Anonym poster: a2b2fc434d8544e8e389c88e134fa5ec

Nemlig. Alle stemmer, tanker, følelser, frykt osv, kommer fra oss selv - og vi er i full kontroll over det! Det første man må gjøre er å være klar over det, ta ansvar for det, og så jobbe med det. Og det å jobbe med seg selv er noe man gjør hele livet. Det er ikke 1 ukes jobb, men noe som er i konstant prosess.

[AnonymBruker]

Det er også et alternativ å lære seg og leve med det, men minimere den plassen det tar

Jeg er litt som deg, TS, og går rundt med et evigvarende mindreverdighetskompleks. Ikke er jeg flink nok, ikke er jeg god nok, jeg mislykkes med det meste, og jeg er stygg som nøkken. Jeg burde selvsagt jobbe med deg, og tro meg, jeg har prøvd. Men på ett eller annet tidspunkt må man bare stikke fingern i jorda og innse at personligheten din er som den er.

Men vet du hva? Det går helt fint! Det er ikke nødvendig å være superfornøyd og komfortabel med seg selv hele tiden, det går an å ha det greit nesten uansett. Bare tving blikket bort fra det som er negativt, og over på noe annet. Gjerne noe som ikke handler om deg selv, det er slitsomt å fokusere på seg selv i lengden, uansett om det er positivt eller negativt. Jag vekk de negative tankene, så er det ikke nødvendigvis så viktig å få snudd dem. Og ikke la din dårlige selvfølelse bli en plate som går på repeat til venninner og kjæreste- det er slitsomt å måtte forholde seg til andres problemer hele tiden.

Gi litt mer F. Tenk at pøh, jeg fortjener det kanskje ikke, men jeg har det! Husk at andre mennesker sannsynligvis ikke har det så mye bedre enn deg, og alle har sine feil og begrensninger. Og mange, mange har akkurat de samme tankene som deg. Du er som du er, og det er faktisk mye bra i det også!

Lykke til på reisen!

Anonym poster: 1c0ddfcc08450e355ebacd67fef34935

[AnonymBruker]

Den stemmen som sier at du ikke er bra nok trenger du ikke høre på, men det er en jobb å distansere seg fra den... Jeg har alltid hatt en del sånne tanker, og vært bekymra/redd/stressa for småting, noe som tildels har hindret meg i å leve som jeg vil (selv om jeg forsåvidt alltid har hatt det ganske greit og hatt lett for å finne lykke i hverdagen). Etter at jeg begynte å meditere daglig (sånn omtrent) har jeg oppdaget at masse av de tankene har forsvunnet, eller i hvert fall mistet makten over meg. Ellers er det lurt å snakke med profesjonelle, jeg gikk til psykolog en kort periode og synes jeg fikk masse bra innspill der, i tillegg til at det var bra "i seg selv" å ta det steget å få hjelp - da kan en liksom ikke bare sitte der i sitt eget hode...

Anonym poster: 814241a7d94b6b8c86de6feed329d208

[AnonymBruker]

Jeg fikk et veldig bra tips fra noen her på KG for litt siden(husker ikke brukernavnet dessverre, men det er den brukeren som skal ha creds for rådet!) Det å sette seg inn i situasjonen som gjør deg usikker, og virkelig lev deg inn i alle følelsene. Jeg gjorde det for litt siden, og er helt 'kurert'. Jeg fikk utløp for all uroen inni meg.

Anonym poster: d8a9ffd59c2a0b44a76b3c7281bd6be5

[lillevill]

Jeg fikk et veldig bra tips fra noen her på KG for litt siden(husker ikke brukernavnet dessverre, men det er den brukeren som skal ha creds for rådet!) Det å sette seg inn i situasjonen som gjør deg usikker, og virkelig lev deg inn i alle følelsene. Jeg gjorde det for litt siden, og er helt 'kurert'. Jeg fikk utløp for all uroen inni meg.

Anonym poster: d8a9ffd59c2a0b44a76b3c7281bd6be5

Hepp tror det var meg..muligens. Så bra at det funket.

[AnonymBruker]

Jeg fikk et veldig bra tips fra noen her på KG for litt siden(husker ikke brukernavnet dessverre, men det er den brukeren som skal ha creds for rådet!) Det å sette seg inn i situasjonen som gjør deg usikker, og virkelig lev deg inn i alle følelsene. Jeg gjorde det for litt siden, og er helt 'kurert'. Jeg fikk utløp for all uroen inni meg.

Anonym poster: d8a9ffd59c2a0b44a76b3c7281bd6be5

Hvordan mener du at amn skal leve seg inn i følelsene og situasjonen? Skal man sitte trygt hjemme å "late som" man er i situasjoenen og sånn? Eller skal man bare reagere med de følelsene man har mens man er i situasjonen?

Kan du komme med eksempel? er ikke sikker på om jeg forstår

Anonym poster: 80f8995e5ca9b36779b79667b15f8067