Har dere mista mamma eller pappa?

[AnonymBruker]

Hei!

Ja som tittelen sier.. og hvordan håndterte/takla dere det?

Og hvordan er det idag når dere tenker tilbake?

Dette gjelder ikke meg, men bare lurer

Anonym poster: 62d2510d1827bdf611e69e69b15d724b

[Frk.Tyttebær]

Jeg har mistet min far, for ett år siden... Jeg takler det ved å ignorere at det har skjedd. Så jeg får meg noen nede perioder en gang i blandt.

Savner han masse, tenker på han hver dag, blir stadig minnet på han. Og det er både godt og vondt....

[Gjest brutal mann]

Kan ikke miste noe en aldri har hatt.

[Gjest Gjest]

Mistet mamma da jeg var 27, nyseparert og alene med to små barn. Det året som fulgte er nærmest et svart hull i hukommelsen min. Savner henne veldig, selv om det er 17 år siden hun døde.

[Gjest Gjest]

jeg mistet min mamma dagen etter jeg fødde barn. det var plutselig å uventet. ja det er vanskelig og dem som ikke har opplevd slike ting kan ikke forstå.

den beste hejlpen er å snakke med noen som har opplevd d samme som deg selv,dette er self verre til yngre man er fordi da er det få jevnadrene med denne erfaringen.

[skreppamedleppa]

Far min døde da jeg var 13, det er nå så pass lenge siden at jeg har levd over halve livet mitt uten han, men jeg kan enda huske dagen han døde. Hvor jeg var da jeg fikk beskjeden om at han hadde ramlet om, hvor lang tid minuttene kan føles når en venter på en sykebil som du føler aldri kommer, jeg husker ansiktet til min eldste søster da hun skjønte han var død, og enda jeg så ansiktet hennes gjennom et vindu og ingen ord ble sagt oss i mellom så viste jeg at et hjerte ville aldri banke igjen. Jeg kan huske hun møtte blikket mitt og kom inn i stuen og holdt rundt meg i det jeg knakk sammen og skreik.

Jeg husker diktet jeg skrev som jeg leste opp i begravelsen, hvem som bar kisten hans, og hvor ubeskrivelig ensom jeg plutselig ble.

Jeg husker jeg kom tilbake til skolen og jeg fikk ikke med meg noe vetigt men bet meg merke i alle 13-14 åringene som hatet sine foreldre ”foreldrene mine vel fuck they suck”. Når du fra før av har vokst opp med en mor som har vært svært syk og nettopp har senket far din i graven følte jeg meg ikke som dem.

Etter hvert gjekk tiden, mye savn, stor sorg, gråt og tanker om hvorfor lynet slo ned hos akkurat meg. Jeg savnet han ekstra mye på konfirmasjonsdagen min, dagen jeg gjekk ut av 10 klassen, men etter hvert etter tid og stunder ble savnet mindre intenst.

”Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre..”

Jeg får mine stunder hvor jeg savner han, jeg får mine stunder der jeg ser en familiefar ute på tur med familien sin og det stikker litt i meg. Men jeg fikk 13 år med en fantastisk, hjertegod far, en pappa jeg alltid kommer til å huske med intet annet enn godhet.

Det er 15 år siden den dagen hvor jeg lærte meg hvor lang tid et minutt kan gå når du venter, håper og ber på dine knær om en god nyhet men får beskjed om at livet ditt går inn i et sort tomrom. Og ja selv om jeg av og til savner han, stemmen hans, å bare ringe for å fortelle noe hverdagslig så er det også godt så lang tid at jeg kjenner ikke på det i hverdagen, sorgen med den spisse trekanten er slipt ned til en kule og jeg lever livet mitt som er ganske bra.

[Stinelin]

Mista faren min. Taklet det tilsynelatende helt greit, men stengte alt inni meg og gikk videre med en klump i magen. Fikk senere fødselsdepresjon og ble sendt til psykiatrisk sykepleier som har hjulpet meg endel. Men det tar tid, lang tid å kunne forholde seg normalt til situasjonen. Bare ingen som ser det.

[AnonymBruker]

Faren min døde for 2 år siden.

Var trist øyeblikket jeg fikk beskjeden men det gikk fort over, for han hadde jo ikke vært tilstedet for hverken meg eller min bror på masse år. Så han var på en måte gått bort for lenge siden for meg.

For all del, han var en fantastisk far når jeg var barn, men at han bare kunne gå ut av livet vårt sånn helt uten videre klarte jeg aldri å forstå, så når han døde så var sorgen allerede bearbeidet.

Anonym poster: 5c77c4f38c3556638d70ac030cc90c5a

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa for snart sju år siden. Jøss, har det gått så fort?!

Jeg var voksen- fylt 25 og hadde egne barn- men det kom allikevel som et kjempesjokk, ikke minst fordi han ikke var synlig syk i forkant (det viste seg at han egentlig hadde hatt hjertesykdom i mange år...). En dag var han der, neste lå han på intensiven med små sjanser til å overleve. Han var bare såvidt fylt 50 år og ingen var forberedt på det. Han døde etter nesten tre ukers sykeleie, og det mest forferdelige var det at han ikke kjente oss igjen. Usikkerheten. Kan han klare å gå? Kommer han til å forstå noe igjen? Han var en typisk lesende og tenkende mann, og tanken på at han ikke skulle klare jobben sin og bli sterkt bevegelseshemmet var nesten like tung som å tenke at han skulle dø.

Det rare er at livet går videre. Da han døde, følte jeg at det nesten var en skam at avisene kom ut, de fortalte om biritisk politikk på nyhetene, verden gikk som normalt. Det eneste logiske var jo at verden skulle stoppe!

Nå, flere år senere, har jeg pappa som et godt minne. Og det hender ikke sjelden at jeg tenker "Hva ville pappa ha gjort, eller sagt, eller ment?". En annen ting er at jeg ser hvor nådeløse barn kan være i bedømmelsen av sine foreldre. Det var sider ved pappa jeg syntes var problematiske, og fokuserte veldig på da jeg var ung. Det angrer jeg på nå. Han var bare et menneske, og han gjorde så godt han kunne. Tenåringenes krav om perfekte foreldre er dømt til å mislykkes, vi får ta dem for det de er... og den tanken prøver jeg å holde når moren min blir i overkant irriterende Sånn sett har jeg tatt med meg litt lærdom fra tapet.

Det aller verste nå, er for øvrig at han ikke får sett barnebarna vokse opp. Han hadde vært sprekkeferdig av stolthet!

Anonym poster: 6b7363d13d774c3fe707635fff363955