Hjelp! Vi sklir fra hverandre

[anna6]

Jeg er 26 år og han er 36 år. For snart 2 år siden traff jeg det jeg med en gang følte var mannen i mitt liv. Etter flere turbulente forhold med utroskap, vold og psykisk misbruk kom denne mannen inn i livet mitt som en fantasi- som en klone fra de romantiske filmene bare Hollywood kan lage. Han respekterer meg og "kvinner" generelt. Han er romantisk på en veldig hverdagslig måte og legger aldri (heldigvis) opp til slike kleine romantiske klisjeer. Han har disse to årene tatt meg med jorden rundt, til steder jeg aldri før har sett eller drømt om. Han er kjekk, høy og mørk. Er utrolig ærlig og sier det han mener til enhver tid. Han har aldri under noen omstendigheter gitt meg grunn til å tvile på han eller være sjalu. Han kan utenifra virke arrogant, mens man fort ser i hans nærvær at det ikke er tilfellet. Han har sterke meninger om hvordan ting skal og ikke skal være. Er veldig prinsipiell og har høye krav til seg selv og omgivelsene sine. Og ganske rake motsetningen til meg. Men jeg trengte dette og har virkelig fått ting på plass i livet mitt, og kanskje bidratt til at han firer litt på sine staheter og er blitt litt mer "rundere" om man kan si det. Han er fortsatt den mest sta personen jeg vet, men alikevell på en helt annen måte enn før.

Vi var kjempe flinke å nyte hverandre, enten det var lange netter i sengen med prat og kos, eller yatzy, kort og vin. Vi hørte mye på musikk og var bare sammen.

Han jobber på båt og har turnus 2 uker på og 2 uker av, så jeg er mye alene da jeg bor langt vekk fra familien min. Før besøkte jeg han mye på båten, da den lå i havn hver natt. Jeg var der sikkert 4 dager i uken, selv om jeg kom sent på natt og gikk om morgenen :-D

Det første året hadde vi sex hele tiden, jeg hadde lyst på ham bare jeg hørte stemmen hans, og han hadde lyst bare vi ga hverandre en klem og et kyss. Han har fortsatt lysten på plass, og er mer enn klar når det skulle være, meg derimot må virkelig grave laaaaangt å lenge før jeg i det hele tatt kjenner at det er liv der nede. Før var det nok med et kyss eller to og jeg kunne virkelig ikke late som at jeg ikke var klar en gang. Nå må jeg late som jeg er klar!

Vi har hatt et vanskelig år, og mye av det er kanskje på grunn av meg. Jeg har hatt problemer på skolen, fikk ikke ta eksamen, var arbeidsledig og deprimert. Byttet p.piller og fikk veldig rar effekt av det med humør, depresjon, sexlyst, vondt og ubehag. Jeg har i tillegg gallestein og har nå hatt en lengere periode med mye anfall og vondt. I tillegg ble vi gravid, og vi bestemte at abort var det beste da jeg er nylig påbegynt en ingeniør utdanning. Dette har ikke påvirket meg noe særlig, og jeg tenker ikke på dette eller bærer nag til han fordi vi valgte som vi valgte.

Det som er problemet i vårt forhold er i hovedsak tre ting:

1) Han har vanskeligheter meg å utrykke seg verbalt om følelseslivet sitt, hva han føler om meg og hva det er han setter pris på med meg, han sier også lite om omgivelsene sine som venner og familie (sånn følelsesmessig). Jeg trenger veldig mye bekreftelser og ros, jeg trenger å føle meg verdsatt og elsket. Han viser det, men er ikke så flink med å åpne seg.

2) Jeg bor i hans hus, og ting har sklidd litt ut siste tiden. Jeg er mye sliten og trøtt som følge av sykdom, men og sikkert mye pga depresjon. Jeg treffer ikke venner, jeg gjør lite hjemme, og kan lett bare ligge på sofaen. Vil aldri drikke vin og spille kort, jeg besøker han nesten aldri på båten lenger og vi har lett for å sitte med hver vår ting hjemme (tv eller data). Dette klager han mye på og synes dette er veldig dumt at har blitt borte, jeg savner det også, men har ikke tenkt noe over at dette er vekke.

3) Sex. Han føler jeg aldri vil, og når jeg "vil" så er jeg litt fraværende og vi kysser lite og koser lite, det er blitt litt mer rett på sak.

Før hadde vi det så fint, jeg våknet med et smil hver dag og tenkte flere ganger dagen at jeg virkelig var heldig som kunne få være så lykkelig. Nå er vi mer opptatt av å diskutere det som er feil og om en av oss kritiserer den andre så finner den andre noe annet å kritisere igjen, det er blitt en konkurranse om å ikke påta seg skyld og heller pirke i hverandres personligheter å dessikere og analysere hver eneste "feil" den andre har. Dette skjer bare når vi diskuterer/krangler. Vi er begge to for sta og begge vil ikke innrømme feil. Jeg kan sitte å vite at han har rett og nekter å si det fori han irriterer meg så innamri med all andre kritikken han slenger rundt. Han får meg til å ikke føle meg bra nok for ham og det er sårt. Jeg vet ting har vært dårlig på mange områder siste tiden, men blir litt skuffet over manglende forståelse og støtte fra ham.

Han er den fineste jeg vet, jeg ser aldri på andre menn. Jeg ser bare ham, og kan fortsatt ligge på sofaen ved siden av ham å stirre på øynene og munnen hans. Han er fantastisk. Men, som sagt så har han vanskelig med å vise følelser, og kan noen ganger virke likegyldig til om dette skal fortsette eller ikke når vi er i en krangel. Han får meg aldri til å virke uerstattelig, umistelig. Men måten han er mot meg i hverdag og livet så ser jeg jo at han ønsker meg i livet sitt og at han har valgt meg som samboer fordi han setter pris på meg. Men det er den vanskeligheten med å sette ord på følelsene som gjør meg usikker.

Når det er sagt komme jeg fra en barndom med en mor som aldri har gjort at jeg har følt meg ønsket, elsket eller verdsatt. Dette har jo selvfølgelig satt spor, og går nå kanskej litt ekstra ut over min samboer??

Vi har sankket om barn, og giftermål, huskjøp og slike ting. Har tidfestet det meste av det og igrunnen bestemt oss for at vi skal være oss for resten av tiden. Og det føles godt, men jeg blir jo veldig i tvil når vi har det som nå, når vi krangler og diskuterer hverandres feil istedefor å snakke om hvordan vi kan gjøre ting bedre.

Har vi kjørt oss fast i et spor? Kan vi komme oss ut av den destruktive løypa og heller legge fokuset på posetive ting? HVORDAN gjør vi dette?

Jeg elsker kjæresten min, og han sier han elsker meg. Vi vil virkelig ikke miste hverandre...

[Gjest Anonym]

Abort i en alder av 26 og 36 når dere har god råd..

[anna6]

Abort i en alder av 26 og 36 når dere har god råd..

Mennesker må få velge selv når det passer seg å få et lite menneske inn i livet sitt for resten av livet, uten at man skal måtte forvente at andre skal føle seg berettiget til å mene noe om det. Jeg vil vite at barnet mitt er ønsket og at jeg kan gi det den omsorgen jeg aldri fikk. Og hva vet du om vår økonomiske tilstand? Jeg er student, kan ikke si jeg har noe særlig god råd. Og som du sikkert ser av tråden er vi midt i en veldig turbulent periode i forholdet- hvor vi ikke vet om det ryker eller ikke. Jeg setter ikke barn inn i en allerede usikker hverdag. Det er nok av ubetenksomme mennesker som gjør det om ikke alle skal føde barn og leve på skattebetalerenes penger som "alenemødre" i flere år før de MÅ begynne å tenke på å forsørge seg selv.

[Kala]

Samlivsterapi?

[Havbris]

Legg planer om hus, girftemål etc på hyllen til dere har klart å finne en samlivsform der dere spiller på lag. Når diskusjonene blir slik at det blir viktigst å ha rett, eller stikke den andre mest mulig, så er dere inne i et feilspor. Dere er ikke et team, og det må dere være om dere skal ha en fremtid sammen. Meld dere på et samlivskurs så lærer dere mer om kommunikasjon.

Som par skal dere gjøre hverandre gode. det gjør dere ikke nå. Ta tak før dere klorer øynene ut på hverandre!

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i.. har desverre ingen råd, håper noen andre har

Anonym poster: 226d4b6d2413f02e580044cd4ca6ff39

[AnonymBruker]

Du er deprimert. Du trenger terapi for å nøste opp i årsakene til dette, slik at du kan bli bra igjen. Han trenger å forstå hvordan depresjonen påvirker deg, slik at han husker på at det er sykdommen din - ikke deg - som gjør at du fjerner deg fra han. Noen fellestimer hos psykolog, og terapi for deg er en flott start.

Og så må dere lære at det ligger mye styrke i å være ydmyk i en krangel, og å tørre å innrømme høyt til kjæresten at "nå sa jeg stygge ting til deg som jeg sa fordi det du sa såret meg" og si unnskyld.

Ta tak i dine instinkter til å såre mest mulig, stopp før du sier noe og tenk over HVORFOR du har lyst å si disse tingene. Så forklarer du hvorfor til kjæresten din, når du er roligere. Da får dere et bedre grunnlag til å snakke om problemene, i stedet for å bare drive med nyttesløs krangling.

Det kan kanskje føles som at du er den svake parten som ikke tar igjen under kranglingen når du gjør det slik som dette, men husk! Det du gjør er at du er sterk for dere begge og penser dere inn på et spor som vil gjøre forholdet deres sterkere. Du har snudd en destruktiv krangel om til en konstruktiv samtale!

Og hva er bedre enn det?

Anonym poster: 680c10150cc2de72706c259a18716998

[AnonymBruker]

Dere sliter med forholdet og forholdet deres er ikke preget av ro og trygghet. Dette bør/må dere jobbe med før dere planlegger å få barn, hvis ikke kommer dere nok til å slite veldig senere.

Det er lurt å tenke gjennom om dette fremdeles er mannen i ditt liv og om dette er mannen du skal dele resten av livet med før dere går videre.

Kanskje også lurt å få hjelp av en tredjepart til dette? Samlivskurs eller familievernkontoret?

Anonym poster: 4bd8772681ab3013ae1725ca6836a5ce

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å leve med og forholde seg til en partner som er psykisk syk. Hva om du flytter for deg selv?

Anonym poster: 06f4329f88565bb54c46c4ab651a3e3b

[Gjest Lisa]

Abort i en alder av 26 og 36 når dere har god råd..

DUST

[anna6]

DUST

[anna6]

Du er deprimert. Du trenger terapi for å nøste opp i årsakene til dette, slik at du kan bli bra igjen. Han trenger å forstå hvordan depresjonen påvirker deg, slik at han husker på at det er sykdommen din - ikke deg - som gjør at du fjerner deg fra han. Noen fellestimer hos psykolog, og terapi for deg er en flott start.

Og så må dere lære at det ligger mye styrke i å være ydmyk i en krangel, og å tørre å innrømme høyt til kjæresten at "nå sa jeg stygge ting til deg som jeg sa fordi det du sa såret meg" og si unnskyld.

Ta tak i dine instinkter til å såre mest mulig, stopp før du sier noe og tenk over HVORFOR du har lyst å si disse tingene. Så forklarer du hvorfor til kjæresten din, når du er roligere. Da får dere et bedre grunnlag til å snakke om problemene, i stedet for å bare drive med nyttesløs krangling.

Det kan kanskje føles som at du er den svake parten som ikke tar igjen under kranglingen når du gjør det slik som dette, men husk! Det du gjør er at du er sterk for dere begge og penser dere inn på et spor som vil gjøre forholdet deres sterkere. Du har snudd en destruktiv krangel om til en konstruktiv samtale!

Og hva er bedre enn det?

Anonym poster: 680c10150cc2de72706c259a18716998

Takk for et godt svar! Virkelig noe jeg skal prøve å ta i bruk