Barn: Irritasjonsmomenter eller gledesspredere

[:-) anna]

Er det bare jeg som synes samfunnet er så lite rause med barn.

Med det mener jeg at jeg ofte hører (og leser her på KG) folk som mener at barn bare får lov til å finnes om de ikke sees, høres eller på noen måte er til plage for voksne. De irriterer seg over lyden av barn, eller trassige barn, og omtaler barn som ikke oppfører seg slik de tydeligvis bør for "drittunger" eller "små krek". (Helst på en ironi-generasjon-kul måte) Og det høres ut som om foreldre har et ansvar for å skjerme andre voksne for å treffe på barn som ikke oppfører seg fullstenig ukladerlig til en hver tid.

Det høres ut som om oppegående voksne mennesker mener at det burde ha vært aldersgrense i samfunnet slik at de "slapp å bli plaget med" lyden eller syne av barn. Eller kanskje en egen "røykelov" der barn ble holdt borte fra alle sosiale sammenhenger der voksne er til stede.

Jeg reagerer på dette fordi jeg synes det er en smule gammeldags. Og faktisk aldersdiskriminerende

Jeg forventer rett og slett at voksne mennesker skal skjønne at barn er barn og årevis fra å være ansvarlige for sine egne handlinger. Og at de på tross av dette har rett til å eksistere i samfunnet på lik linje med voksne...

Når voksne mennsker sutrer over bråkete barn i butikken eller på bussen så får jeg rett og slett lyst til å si "snap out of it eller hold deg hjemme". Verden er ikke til for sarte voksne sjeler.

Barn er i verden, det har de all rett til, de kommer aldri til å oppføre seg som ansvarlige hensynsfulle voksne og sånn er det bare. Andre steder i verden er barn hjertelig velkomne på restauranter og i det sosiale livet ellers... det blir jo regelrett feiret som en spesielt viktig gjest.

Og bare så det er sagt: jeg mener ikke at barn ikke skal oppdras til å oppføre seg bra. Men man kan ikke forvente at de kommer ferdig oppdratt fra fødselen av. Og dermed er det vi voksne som må skjønne at barn er barn.

Ah... det var godt å få tømt seg :-)

Så hva sier dere er barn irritasjonsmomenter eller gledesspredere.

[Gjest Turi]

Barn er gledesspredere.

Men det er ikke over alt barn har det bra, og når de ikke har det bra, kan barn bli bråkete/sutrete/klagete. Da må det være lov til å si fra eller i det minste tenke sitt.

Barn hører f.eks. ikke hjemme på røykerommet på kafeer - og når de er der, tillater jeg meg å irritere meg. Ikke over barnet, men over forelderen som tar det med. "Æsj det lukter røyk her" er litt teit å skulle høre på på et røykerom.

Hørte en morsom historie her (vel - jeg syntes den var morsom):

En mor står på et shoppingsenter og prater med en venninne. Barnet kjeder seg og står og maser "mamma - mamma - mammmmmaaaa!!" uten å få noen reaksjon. Eieren av butikken de står utenfor hører på dette leenge og blir naturlig nok irritert av maset. Etter over 20 minutter finner han en god løsning.

Eieren går ut til barnet og sier "næmmen stakkars - har du mistet mammaen din? Kom så går vi på senterkontoret og roper henne opp for deg"

Moren snur seg og sier "Neida, jeg er mammaen hans"

Hvorpå butikkeeieren sier: "Neida - det er du ikke. Nå har jeg hørt barnet stå og rope på mammaen sin i 20 minutter, og du har ikke reagert, så du kan ikke være moren. Nå går vi"

Barn kan være urokråker, bortskjemte, masete, skrikete, bråkete og ubehagelige å være sammen med for fremmede. Men det er aldri barnet sin skyld - det er de voksne/foreldrene som må ta ansvar for at barnet har det bra.

Man kan ikke forvente at barn skal være gledesspredere når de ikke selv har det bra heller.

[Gjest Embla s]

...også syns jeg de som irriterer seg så grenseløst over at andres barn er "overalt, ja til og med på kjøpesentrene, der de bare går iveien" skal huske på dette når de samme barna (eller deres barn igjen) må stelle og stulle dem når de blir gamle.

Barn er faktisk den viktigste ressursen vi har og hvis alle som gjør samfunnet den tjenesten å sette barn til verden skal gå rundt og skamme seg over barna sine (det er nemlig ikke alltid barn agerer og handler etter boka..) og over seg selv, blir det ganske håpløst.

Til dere som irriterer dere så grenseløst over andres barn som ferdes der dere helst vil være i fred for dem; dere er egoistiske, trangsynte, gammeldagse og smålige. Barn har akkurat like stor plass i, og rett til å være i det offentlige rom som deg. Barn er annerledes enn voksne, hvis noen har problemer med å forholde seg til det faktum er det kanskje de som bør holde seg unna kjøpesentre, etc!

[Gjest Embla s]

Barn er gledesspredere.

Men det er ikke over alt barn har det bra, og når de ikke har det bra, kan barn bli bråkete/sutrete/klagete. Da må det være lov til å si fra eller i det minste tenke sitt.

Barn hører f.eks. ikke hjemme på røykerommet på kafeer - og når de er der, tillater jeg meg å irritere meg. Ikke over barnet, men over forelderen som tar det med. "Æsj det lukter røyk her" er litt teit å skulle høre på på et røykerom.

Hørte en morsom historie her (vel - jeg syntes den var morsom):

En mor står på et shoppingsenter og prater med en venninne. Barnet kjeder seg og står og maser "mamma - mamma - mammmmmaaaa!!" uten å få noen reaksjon. Eieren av butikken de står utenfor hører på dette leenge og blir naturlig nok irritert av maset. Etter over 20 minutter finner han en god løsning.

Eieren går ut til barnet og sier "næmmen stakkars - har du mistet mammaen din? Kom så går vi på senterkontoret og roper henne opp for deg"

Moren snur seg og sier "Neida, jeg er mammaen hans"

Hvorpå butikkeeieren sier: "Neida - det er du ikke. Nå har jeg hørt barnet stå og rope på mammaen sin i 20 minutter, og du har ikke reagert, så du kan ikke være moren. Nå går vi"

Barn kan være urokråker, bortskjemte, masete, skrikete, bråkete og ubehagelige å være sammen med for fremmede. Men det er aldri barnet sin skyld - det er de voksne/foreldrene som må ta ansvar for at barnet har det bra.

Man kan ikke forvente at barn skal være gledesspredere når de ikke selv har det bra heller.

Undskyld meg, men forventer du at du selv og andre voksne du kjenner/omgås skal gå rundt og være "gledesspredere" til enhver tid? Unger kan da ha "dårlige dager" uavhengig av om foreldrene gjør noe "galt".. Barn er små komplekse individer, de er ingen solstråler som skal varme og underholde oss med søte ting..

[Gjest Pjusk]

Helt enig med begge innlegg fra Embla!! Og :-)anna!

Og jeg synes det er fantastisk å f.eks. ha venner på besøk med barn - da "lever" huset. Og de kan gjerne både bråke, rote og være skitne. For de er også både snille, morsomme og høflige i en fin miks slik barn er!!

Mine barn er trollunger og englebarn i en salig blanding. Og de har like rett til å fungere i et samfunn på lik linje med en voksen. Men de kan selvfølgelig ikke bære samme ansvar.

[Gjest Starya]

Hørte en morsom historie her (vel - jeg syntes den var morsom):

En mor står på et shoppingsenter og prater med en venninne. Barnet kjeder seg og står og maser "mamma - mamma - mammmmmaaaa!!" uten å få noen reaksjon. Eieren av butikken de står utenfor hører på dette leenge og blir naturlig nok irritert av maset. Etter over 20 minutter finner han en god løsning.

Eieren går ut til barnet og sier "næmmen stakkars - har du mistet mammaen din? Kom så går vi på senterkontoret og roper henne opp for deg"

Moren snur seg og sier "Neida, jeg er mammaen hans"

Hvorpå butikkeeieren sier: "Neida - det er du ikke. Nå har jeg hørt barnet stå og rope på mammaen sin i 20 minutter, og du har ikke reagert, så du kan ikke være moren. Nå går vi"

Denne likte jeg.

[VesleBråka]

Jeg liker barn. Men jeg forbeholder meg uansett retten til å ikke være helt fornøyd hvis jeg blir sittende på et fly i 2 timer med en illskrikende unge ved siden av meg. Jeg har aldri hatt noe imot barn på kjøpesentre eller kafeer generelt - kun hvis foreldrene lar dem gå amok uten å tøyle dem. Men da irriterer jeg meg over foreldrene heller enn barna. Jeg er ikke helt enig i at barn er så uglesett i samfunnet, jeg synes barn er overalt og det funker stort sett bra.

Når jeg tenker meg om, så er det vel helst på reise når jeg ikke kan forlate en situasjon med veldig høylydt bråkende barn jeg irriterer meg. Kanskje foreldre kan være bevisst på å tenke igjennom slike situasjoner, og planlegge for om mulig å unngå dem, ikke bare si at alle må da akseptere barn. Selv tror jeg faktisk at jeg ikke hadde giddet å fly med eget barn hvis jeg ikke hadde noen plan B for å roe ned barnet.

[Amarone]

Mange er kanskje lite tolerante overfor bråk fra barn. Men samtidig er det ikke hyggelig å høre på skrål! Jeg kjenner mange som ungår "babykafeer", nettopp for å slippe hylende spedbarn og toåringer som kommer bort og plukker på deg. Selv synes jeg kanskje at jeg har hatt de mest irriterende opplevelsene på toget. Barn som naturligvis kjeder seg enormt, og foreldre som er slitne av å aktivisere dem - og dette medfører at barna begynner å ta kontakt med medpassasjerer eller at de løper frem og tilbake i gangen. Jeg synes ikke dette er så morsomt, men jeg forstår jo at de er lei... Og der tror jeg sakens kjerne ligger: Bråket oppstår som regel fordi barna kjeder seg, ikke fordi de er ekle og slemme. Kanskje enkelte (selvsagt ikke alle!) foreldre burde tenke over at ikke alle "voksensituasjoner" er like spennende for barn - og motsatt?

Amarone

[Gjest Poirot]

Barn som skriker i bryllup, begravelser osv uten å bli tatt ut gjør meg skikkelig sur.

[Gjest gjest1]

Jeg bryr meg ikke om skrikende barn hverken på bussen eller butikken. Det jeg reagerer på er hvorfor foreldre, på død å liv skal tvinge ungene til å tilbringe en hel lørdag på shopping. Når både barn og foreldre ville hatt de mye bedre ved å gjøre noe litt mer barnevennlig.

Kommer sikkert til å få mye pepper nå, men jeg kjenner flere familer hvor lørdags aktiviteten er en hel lørdag på Lagunen shoppingsenter.

[VesleBråka]

Selv barn må akseptere å kjede seg noenganger, å utøve tålmodighet. Å løpe amok i toggangen er ikke akseptabelt bare fordi man ikke har noe å holde på med.. Fint om foreldrene pakker med leker og tegnesaker, men hvis barna blir lei av det så får de sitte i ro. Jeg reiste da med tog selv da jeg var liten, og det var ikke snakk om å løpe rundt som en bajas. Jeg måtte sitte pent på setet og vente til vi kom frem, som alle andre. Hadde da ikke vondt av det..

[Gjest Pjusk]

Kanskje enkelte (selvsagt ikke alle!) foreldre burde tenke over at ikke alle "voksensituasjoner" er like spennende for barn - og motsatt?

Jeg tar hensyn til visse "voksensituasjoner" nå når barna fortsatt er små, f.eks. restauranter, gallerier, være med på jobben, laaaange flyreiser m.m.

Men andre situasjoner er umulig å unngå, som f.eks. tog-/flyturer, handlesenter/butikker...

Selv tror jeg faktisk at jeg ikke hadde giddet å fly med eget barn hvis jeg ikke hadde noen plan B for å roe ned barnet.

Det er vitterlig ikke alltid plan B fungerer overfor et lite barn som har sittet i ro i tre timer.

Sist jeg fløy med mine barn var de 0 og akkurat fylt tre. Treåringen oppførte seg veldig pent, likevel fikk vi tilsnakk fra de som satt på setet bak oss. Dette stresset meg fryktelig og jeg måtte ta meg i å ikke være skarp mot guttungen som tross alt ikke hadde gjort noe galt. Personene bak må ha lett etter noe å kritisere.

Men jeg er selvfølgelig helt enig at barn i det offentlige rom ikke skal løpe rundt helt uten grenser og regler. Men det er jo ikke snakk om roboter heller.... Om Ole på tre år er sliten etter en lang dag og gråter/sutrer 20 min. på bussen på vei hjem, ville jeg faktisk ikke irritert meg over det. Hvis Ole derimot satt å sparket i setet mitt i 20 min. uten at den voksne prøvde å avverge det, hadde jeg blitt irritert!!

[Gjest Pjusk]

Jeg bryr meg ikke om skrikende barn hverken på bussen eller butikken. Det jeg reagerer på er hvorfor foreldre, på død å liv skal tvinge ungene til å tilbringe en hel lørdag på shopping. Når både barn og foreldre ville hatt de mye bedre ved å gjøre noe litt mer barnevennlig.

Kommer sikkert til å få mye pepper nå, men jeg kjenner flere familer hvor lørdags aktiviteten er en hel lørdag på Lagunen shoppingsenter.

Dette er jeg enig i!!

[Gjest gjest1]

Jeg har barn selv som sikkert kommer til å bli bråkete(hun er bra 8 mnd enda - så det er ikke så mye bråk) men jeg irriterer meg likevel over barn som får springe fritt og bråke og rope på feks restauranter. Jeg blir ikke sint på barna - men foreldrene som lar det skje. Barn er barn - slik er det bare, mens voksne kan godt tenke seg om og prøve å stagge barna sine!

Poirot skev noe om barn og bråk i bryllup - begravelser etc. Jeg er så enig! Folk må lære seg å ta med barna ut og bort fra slike sammenhenger.

Jeg sier ikke at jeg selv blir mønster moren som alltid stopper barnet mitt i å bråke og dermed plage andre - men jeg skal virkelig prøve!

Om barn er irritasjonsmomenter eller gledesspredere: Mest gledesspredere, men enkelte foreldre klarer å gjøre slik at de blir irritasjonsmoment.

[:-) anna]

Men hvorfor er det slik at lyden av barn er så fryktelig irriterende for enkelte i enkelte sammenhenger?! (støynivået på restauranter kan ofte være svært høyt med bare voksne tilstede... men om det er et barn som bråker opplever mange det som enormt slitsomt. )

Hvorfor er det (tydeligvis) en plage å bli tilsnakket av et barn på toget?!!

Det er da ingen som tar anstøt av å bli snakket til av en voksen?

Hvordan skal barn oppleve hvordan de skal oppføre seg i samfunnet om de skal skjermes for situasjoner der det er fare for at de kan bli slitsomme. Det er som Tex sa i et annet innlegg: det trengs en landsby for å oppdra et barn. Men da må vi VÆRE en landsby for barnet. Og ikke bare ta ansvar for himlingen med øynene men også for at barn får smil med på veien.

Poirot skev noe om barn og bråk i bryllup - begravelser etc. Jeg er så enig! Folk må lære seg å ta med barna ut og bort fra slike sammenhenger.

Hvorfor det egentlig?! I mitt bryllup var barn hjertelig velkomne. Både i kirken og på festen. Og de barna som er naturlig at kommer i min begravelse håper jeg får komme da også.

Jeg kommer fra et lite sted og der er det vanlig at barna springer rundt når det er arrangementer. Man har litt løsere ramme og barna hører med. Om de bråker litt akkurat når det skal være stille så er det ingen som opplever det som fryktelig slitsomt. Alle har vært små en gang og alle skulle gjennom det med å lære seg hva man gjør hvor.

Jeg sier ikke at foreldre ikke skal ta med barn ut dersom de får raserianfall... men hvor ofte skjer det da uten at foreldre tar barnet med ut?!

[Gjest Poirot]

ine2 skrev:  

Hvorfor det egentlig?! I mitt bryllup var barn hjertelig velkomne. Både i kirken og på festen. Og de barna som er naturlig at kommer i min begravelse håper jeg får komme da også.

Har da ikke sagt at de ikke er velkomne!

Men når min morfar gikk bort og jeg gråt og gråt og det var vakkert kirkespill, hadde jeg blitt svært agressiv om et barn skrek og skrek og løp rundt. Sitter det pent og stille er det greit.

Var i et bryllup i sommer der er barn turnet over presteområdet, skrudde av mikrofoner, skulle sitte på fanget under knelingen osv. Når folk opptrådde og holdt taler under middagen løp hun rundt "se på meg, se på meg!". Det samme gjelder på kino beregnet for ungdom.

ikke mitt barn og ikke mitt bryllip. Men det er en grunn til at vi ikke ønsker barn i vårt. Og da er de ikke velkomne.

[VesleBråka]

Hvorfor forbereder ikke foreldre barna sine til slike ting? Snakker om det i forkant, forteller hva som skjer og hvordan folk oppfører seg? Forteller dem at hvis de skal være med, er det viktig at de sitter pent og hører på, for de er gjester og ikke fokus da. Hvis de ikke orker det, så ikke ta dem med. Jeg tror det kunne gjort stor forskjell på barns opptreden under bryllup i kirka f.eks.

[Gjest Myumi]

Jeg har sett mannge skrekkeksempler på barn som ikke kan oppføre seg/foreldre uten kontroll under begravelser og bryllup.

Noe av det verste jeg har sett var en liten gutt som midt i vielsen bestemte seg for å bruke alterringen som turneapparat og som på veien tråkket på brudens slør med skitne sko.

Under en begravelse hvor den avdødes sønn holdt minnetale over sin far gikk en gutt bort til kisten og dro i en av sløyfene på bårebuketten så den skled ned og flere roser falt av. Foreldrene vil gutten satt 3 meter unna og lot som ingenting.

Slike episoder finnes ikke morsomme i det hele tatt og jeg synes foreldrene til disse barna ikke eier kontroll på ungene. Det virker som om barna overhodet ikke aner hva som skal skje og ankommer Kirken totalt uforberedt. Dette opprører meg.

Hylende barn i butikken, på fly/tog eller cafè kommer jeg aldri til å like, sånn er det bare. Men det er foreldrene jeg irriterer meg mest over, som tror at andre liker snørrungene deres uansett hva de gjør Som den gangen en jente tok tak i enden på sjalet jeg hadde om halsen og dro det ned på ett sølete gulv i ett kjøpesenter- da sprakk det for meg og jeg glefset mot henne "hva faen er det du driver med"- ikke en episode jeg er særlig stolt av men ett sted går grensen.

Og barn på resturant- don't even get me started.

[:-) anna]

Hylende barn i butikken' date=' på fly/tog eller cafè kommer jeg aldri til å like, sånn er det bare. Men det er foreldrene jeg irriterer meg mest over, som tror at andre liker snørrungene deres uansett hva de gjør [/quote']

Hvorfor mener du at foreldre tror det da?!

Beklager å være bedrevitende: men får du barn selv en gang kommer du til å møte deg selv seriøst i døra. Barn hyler av og til enten foreldrene vil eller ikke. Det handler ikke om manglende oppdragelse eller å ha "snakket gjennom situasjonen med barnet på forhånd" å gjøre. Barn kommer ikke ferdig oppdratt og sosialiserte. Og i oppdragelsesprosessen kjempes det en del slag... ikke alle skjer i hjemmets lune rede langt borte fra andres øreganger.

Slik var det da vi var barn også, og hverken jeg eller du har fritatt foreldrene våre for hyl og trass.

Ingen foreldre kan garantere at barna deres kommer tilå oppføre seg eksemplarisk til en hver tid. De kommer de ikke til å gjøre...

Jeg er fristet til å spørre hvorfor foreldre skal ha ansvar for å skjerme dine sarte øreganger for barn som hyler? Ingen foreldre ønsker hylende barn... men det skjer av og til enten de vil eller ikke. Om du blir så plaget av lyden av barn så får du holde deg unna butikker fly/tog o.s.v Du er den voksne og kan gå derfra.

Hadde det ikke vært lettere å bare tenke at "barn er barn" og så la være å irritere seg... Være LITT rausere rett og slett.

[Helena]

Jeg er fristet til å spørre hvorfor foreldre skal ha ansvar for å skjerme dine sarte øreganger for barn som hyler? Ingen foreldre ønsker hylende barn... men det skjer av og til enten de vil eller ikke. Om du blir så plaget av lyden av barn så får du holde deg unna butikker fly/tog o.s.v Du er den voksne og kan gå derfra.

Det er vel vanligvis sånn at den som er årsak til plager må "gå derfra".

Jeg setter meg ikke ned med radio på full styrke og forventer at det er de som sitter rundt som må flytte seg hvis de plages.

Barnas foreldre er også voksne, og det er de som har ansvaret.