Er det vanlig å ha så tette bånd med familie i voksen alder?

[AnonymBruker]

Når man har flyttet for seg selv med samboer og er godt i tredveårene, er det da vanlig å nesten ha daglig kontakt med foreldre eller søsken?

Har svigerfamilie som forventer at vi skal ha daglig kontakt med dem og i hvertfall besøke dem en gang i uka. Hvis ikke blir de sure og mener at vi ikke bryr oss om familien.

De ringer og maser om at vi må besøke dem. Om vi ikke tar telefonen så dukker de gjerne opp uanmeldt på døra. Jeg blir sliten. Føler at vi ikke har noe privatliv.

Jeg besøker de gjerne. Men ikke hver eneste uke. Man må vel få lov til å leve sitt eget liv også eller? Spesielt om man studerer og jobber ved siden av.

Nå mener jeg ikke at de som har det sånn og trives med det er unormale. For det virker jo absolutt som at søsknene til samboer og foreldrene hans synes det er helt greit. Men må vi ha det sånn også?

Hvordan å fortelle svigers at vi ikke har samme behov for kontakt som resten av familien uten at folk blir sure? Samboer har begynt å slutte å ta telefonen når moren hans eller søsknene hans ringer for han føler seg invadert. Og de tar han ikke seriøst om han sier at det ikke passer.

Er det flere her som har familie som har vanskligheter for å kutte fødselsstrengen? Hva gjør dere med det?

Anonym poster: b543220d1967a058945949a8845285ca

[Gjest chiki]

Har ikke noe med å "kutte fødelsstrengen" bare fordi man har ukentlig kontakt. Om man bor nært hverandre synes jeg det er mer rart å nesten aldri treffes:) Om ikke timeslange besøk, så er det vell vanlig å stikke innom på "en kopp kaffi".

Vi bor på samme tettsted som foreldrene mine, og som søskene mine kommer hjem til 2-3 helger i måneden. Er på besøk hos foreldrene mine ett par ganger o uken, datteren min på 2 år overnatter der ofte en natt i uken:) Prater med mamma i tlf nesten hver dag.

Svigerfamilien bor 2 timer unna me bil, og de treffer vi 1-2 ganger i måneden:) Samboeren min prater i tlf med moren sin flere ganger i uken, og det er ikke noe jeg reagerer på

En periode synes jeg mamma var veldig pågående, det var i starten etter vi flyttet tilbake hit. Da ble vi invitert på middag flere ganger i uken og de var veldig på oss. Tok dette opp med mamma og da roet det seg. Er bedre å ha det slik, enn å ha ett dårlig forhold. Jeg har prøvd begge deler:)

[AnonymBruker]

TS her. Vel saken er at det ikke alltid er så koselig med besøk fra svigerfamilien. Det er mye bråk med dem. Jeg vil ikke gå i detaljer for jeg vil ikke bli gjenkjent. Men det er ihvertfall mye drama. Og de kommer ofte på besøk bare for å blande oss inn i dramaet deres. Kan si så mye at det handler om et familiemedlem som er rusavhengig og alt det dumme h*n gjør i rusa tilstand.

Jeg mener det ikke er sunt at alle blir blandet inn i konflikter som ikke har noe med oss å gjøre i utgangspunktet. Vi har prøvd å ta litt avstand fordi vi føler at resten av familien tilrettelegger for den personen som er rusavhengig og forventer at vi skal gjøre det også. Fordi det er så synd på denne personen. Vi derimot er ikke interessert i å hjelpe denne personen å fortsette å leve som h*n gjør.

Anonym poster: b543220d1967a058945949a8845285ca

[Gjest Magdalene]

Vi treffer svigers som regel to ganger i uken.

Vi har barn, og ønsker at barna skal ha et nært forhold til besteforeldrene sine. De bor 5min kjøring unna.

Mine foreldre bor 1,5timer unna. De ser vi ca to ganger i mnd.

Men hos oss er faktisk familien ganske viktig, og derfor har vi også lyst til å treffe dem, noe jeg forstår det ikke er hos dere.

Om dere ikke vil fortelle dem at dere ikke vil treffe dem, får dere jo bare fortsette å ikke ta telefonen etc..

Endret 22. januar 2013 av Magdalene

[AnonymBruker]

Nei, absolutt ikke normalt.

Anonym poster: 0d8585f27e5d9d47a6d5b9780a7c6729

[Furstina]

Vad som är normalt för en person kan vara onormalt för en annan och tvärt om.

Jag känner folk som träffar sina syskon, föräldrar och besteföräldrar en eller flera gånger varje vecka. De sysslar med samma sport, eller de har nära familjeband, någon jobbar på familjeföretaget, en annan har regelbundna avtal om hämtning av barn och gemensam middag. Allt detta är normalt för dem.

Jag känner också de som nästan aldrig träffar sina föräldrar även om de bor nära.

Jag träffar min mamma kanske en gång i månaden och vi äter middag tillsammans 2-3 gånger om året. Och vi tar en shopping eller liknande någon gång.

Jag känner andra som har ungefär likadant. Helt normalt för oss.

Och folk som har en skala där emellan, med middag en-två gånger i månaden och barnvaktande, fikande, aktiviteter eller annat däremellan. Helt normalt för dem.

Jag tror ofta att det kan bli en (ingift?) part som inte tycker att relationen är "normal", det är för mycket eller för lite jämfört med vad de är vana vid. Jag tror också att det bara är att acceptera läget, det går nog att ändra lite men inte drastiskt.

[Anciol]

Jeg ser foreldrene mine hver dag, da de bor 2 min fra oss, jeg syns det er viktig å la barna ha god kontakt med besteforeldrene og de øvrige slektningene Skulle øsnke svigers bodde nærmere enn de gjør:)

Mannen min omgåes broren min daglig på jobben:) og jeg prater med broren min hver dag, og går lange turer med faren min på formiddagen, og svømmer med mamma om kvelden. Annenhver helg er boren min nede hos oss fredag og lørdag, og ser på filmer eller serier med oss, dette har vi gjort i mange år:)

[AnonymBruker]

Men hos oss er faktisk familien ganske viktig, og derfor har vi også lyst til å treffe dem, noe jeg forstår det ikke er hos dere.

Det er ingen grunn til å være frekk! Familie kan være viktig selv om man ikke har mulighet eller ork til å treffes flere ganger i uka. Man kan være glad i familien sin, selv om man syns det er slitsomt at svigermor/mor ringer hver dag for å fortelle hva naboen har gjort.

TS: Jeg ville bedt samboer ta en prat med mammaen sin. Fortell at dere setter stor pris på selskapet deres, men at med studier og jobb så har dere fullt opp i det daglige. Det betyr likevel ikke at dere ikke bryr dere!

Jeg sier det, litt klok av skade. Da mannen og jeg var nysammenflyttede og studerte, levde vi på et ekstremt minimum av penger. Det at vi sjeldent hadde råd til bussen for å besøke svigers (450kr for to pers, tur/retur), tolket svigermor som "den nye dama liker oss ikke!", og det var først mange år senere, når vi fikk tatt en real prat, at det gikk opp for meg hvorfor dama hadde gitt meg en kald skulder i alle år. Og det bare fordi vi ikke hadde 500 kroner til overs.

Anonym poster: 85955a61f7f0823f136bdcf9cb4c8a76

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at det er mest vanlig for folk som bor på landet og på småsteder å ha så god kontakt med familien...?

Jeg er 32 år. Har samboer, men ikke barn. Jeg snakker med foreldrene mine på telefon 1 gang i uken og jeg syns at det er litt for ofte, helst ville jeg snakket med dem hver fjortende dag. - På tross av at jeg er voksen og har høy utdanning og lever et veldig respektabelt liv, så kommer foreldrene mine med så mange formaninger via telefon at selvtilliten min synker etter hver samtale. - Vi har aldri kommet oss bort fra den makt-ubalansen som vi hadde mellom oss da jeg bodde under deres tak - foreldre er jo på en måte barnas "sjefer", og vi har aldri klart å få noe "kompis-forhold" slik enkelte foreldre klarer å få med barna sine når barna er voksne... (Hvordan klarer dere det? Det er jeg faktisk nysgjerrig på!!...) Foreldrene mine bor langt unna og jeg ser dem ca 2-3 ganger i året, maks. Det holder for meg.

Søskene mine derrimot, dem vil jeg gjerne snakke med ukentlig på telefonen da vi har mer å prate om og en vennskapelig tone , jeg vil gjerne ha likt å treffe dem nesten hver uke, men de bor begge en flytur unna, så det går ikke i praksis.

Anonym poster: b7b0dd63ea797111ab39710c06553702

[Anglofil]

Jeg har kontakt med mine foreldre flere ganger i uken. Hadde jeg bodd i nærheten av dem ville jeg sikkert også sett dem en gang i uka. Det handler ikke for meg om at man ikke har kuttet fødselsstrengen, men at jeg har et nært forhold til dem.

MEN, man bør også respektere de som ikke har et slikt forhold, og jeg synes det er merkelig å kreve at dere skal komme på besøk hvis det føles unaturlig for deg. Men, da må man også si i fra. Det nytter ikke å slutte å ta telefonen, man får si det som det er. Jeg tviler på at de mener noe vondt med det, men det må sikkert føles forvirrende for dem også hvis mannen tidligere har hatt mye kontakt med sin familie og nå plutselig ikke har det lenger. Det kan godt hende det eneste de trenger er en forklaring.

Mvh Yvonne

[Gjest loren]

Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg definitivt møtt familien min hver uke.

Jeg er glad i dem og de er en stor del av livet mitt, det er klart jeg vil tilbringe tid med dem.

Slik det er nå ses vi noen ganger i året, pga avstand, men jeg har kontakt med minst et nært familiemedlem hver dag (mamma, pappa eller søsken via tlf, melding eller chat).

[lillevill]

Som flere sier, folk er forskjellig, noen har nære bånd og andre ikke. Noen vil møtes for å slarve om andre.

Det er typen din som bør sette grenser Ts. Han kan fint si ifra om at han ikke vil høre på slarvingen.

Endret 22. januar 2013 av lillevill

[AnonymBruker]

Vi bor 15 min unna foreldrene mine med bil, og ser dem et par ganger i uka. Før vi fikk barn, var det nok ikke fullt så ofte, kanskje en gang annahver uke. Men nå er det så deilig å ha familie som kan leke med ungene og avlaste oss litt, et sted å kjøre til på en søndag når vi ikke har noen planer, etc.

Siden det er mannen din sine foreldre, er det nok sikkert best at han er den som "sier noe", hvis dere bestemmer dere for å si fra at det kan bli litt vel mye. Hvis jeg var i dine sko, og sa noe slikt til svigermor, ville hun for det første begynne å mislike meg (enda mer). Og for det andre ville hun nok ikke trodd at hennes englebass av en sønn mente det samme som meg, så hun ville bare fortsatt som før.

Anonym poster: ab4d7659b3251a1c11230b9619e33e63

[AnonymBruker]

Begge deler er ganske normalt, men jeg skjønner at du blir sliten av det. Ville blitt sliten av å ha det slik selv... Enig med de over som mener at mannen din kan ta det opp med sin mor, på en pen måte.

Anonym poster: fe6d061224331b7888725dd1096d4603

[AnonymBruker]

Jeg har så tett kontakt med mine foreldre, jeg og mannen bor til og med i samme hus som min mor og stefar (tomannsbolig hvor vi eier halve). Min lillesøster på 15 år kommer innom daglig. Verken jeg eller mannen har noe imot så mye kontakt

Men hadde aldri orket så mye kontakt med mine svigerforeldre

Anonym poster: d30281d427a0abcb76f32ba610e4321e

[BunnyBlue]

Vi har aldri kommet oss bort fra den makt-ubalansen som vi hadde mellom oss da jeg bodde under deres tak - foreldre er jo på en måte barnas "sjefer", og vi har aldri klart å få noe "kompis-forhold" slik enkelte foreldre klarer å få med barna sine når barna er voksne... (Hvordan klarer dere det? Det er jeg faktisk nysgjerrig på!!...)

Anonym poster: b7b0dd63ea797111ab39710c06553702

Hvis du vil ha min uprofesjonelle analyse av foreldre som ikke klarer å gi slipp på oppdragerrollen, så send meg en PM. Den ble for lang til at jeg vil poste den her, det er jo egentlig OT, og jeg kan ikke sende PM til en anonym bruker;)

[Gjest Blue Jeans]

Nå er jeg 19, men jeg vet at når jeg har flyttet ut, så kommer jeg til å ha daglig kontakt med moren min. Noe annet ville vært vanskelig for meg. Noen vil sikkert synes at jeg er rar (?) men vi er veldig nære og hun er en mamma og en venn faktisk.

Har ikke daglig kontakt med søskene mine, men snakkes jo ofte

[Gjest chiki]

Jeg respekter dem som ikke har like nært bånd til familien sin, men synes at viss det går ene veien så bør man kunne snakke med dem:) Si at dere gjerne vil ha kontakt, men at dere trenger litt pusterom. Man er ikke født til å gå veldig overens med familien sin. Det er noe man må utvikle. Ikke alle passer så godt sammen at man kan omgåes flere ganger i uken, og det må man respektere:) Uansett om det er nær familie:)

[IdaC]

Vi er i 30-årene, har to barn og bor samme sted som mine og hans foreldre. Vi snakker med foreldrene hver dag, og ser dem 1-3 ganger i uken alt ettersom. Så dem ikke like ofte før vi fikk barn, kanskje annenhver uke da, men nå ønsker vi at barna skal ha et nært forhold til dem. Vi har godt forhold til både mine og hans forledre og det plager meg ikke å se dem såpass ofte. Som regel er det kun en kort besøk for å ta en kopp kaffe, eller så er vi og leverer barna når de skal overnatte hos dem.

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig nært forhold til min familie før de gikk bort. Traff hverandre flere ganger i uka og ringte hver dag. Trivdes godt med det! Håper at når mitt barn en gang blir voksen også vil ha ofte kontakt med meg.

Anonym poster: 2df0a17ca8d9e0fa369c1193d9c25d44