Føler ikke jeg orker være mor til barnet mitt med spesielle behov, noen som er i samme situasjon?

[Gjest Anonym]

Jeg er alenemor til en skjønn gutt på 4 år som jeg elsker over alt, men han krever ganske mye og faren stiller ikke opp. Har heldigvis familie i nærheten som passer han innimellom,som gjør at jeg holder ut. Gutten min sliter endel med konsentrasjon, språk og sosialt, barnehagen sier de trenger ekstra personal på han og er derfor henvist sosial pedagogisk tjeneste (og barnepsykiatrisk for å utrede han). Han er ofte grei å ha med å gjøre, men kan naturligvis være nokså intens, blant annet at han ofte misforstår hva som blir sagt, vi sliter med kommunikasjonen og han kan gjenta ting til det kjedsommelige selv om han får grundig svar på det han sier. Og klarer ikke konsentrere seg om det vi skal gjøre i løpet av en dag, som gjør at ting kan ta lang tid. Han har noen få gode venner, men ellers er han generelt skeptisk og avvisende til andre barn og blir fort sint på andre. Han er også svært rigid og skal ha alt på sin egen måte hele tiden. Kan få raserianfall pga.småting. Dette er særtrekk han har hatt hele tiden, men det har forverret seg med årene. Selv har jeg nok en mistanke om at han har en form for autisme, høytfungerende riktignok, da han er en gløgg unge som fungerer bra i små grupper og innen familien. Men det er så og si umulig å ta han med på aktiviteter som involverer mange andre barn, som søndagsskole, klubber ol. da han bare trekker seg vekk og nekter å bli med., og det er synd. Jeg er bekymret for hvordan han skal klare seg når han begynner på skolen og videre i livet. Det gjør at jeg til tider er svært lei og sliten, og i det siste har jeg begynt å føle meg deprimert og mettet av mammarollen. Jeg kjenner at jeg bare har lyst å rømme fra alt, og har svært dårlig samvittighet over at jeg tenker slik, ja, føler meg som en elendig mor og at det er meg det er noe galt med som er så lei. ?!!

Noen som har opplevd det på samme måte?

[Gjest Tuva]

Det du føler er nok normalt. Har selv ikke barn med spes. behov, men snakket med en mor nylig, med et barn som bl.a. sliter veldig sosialt. Hun uttalte at "noen ganger har jeg bare lyst å la pappaen overta han, så jeg slipper".

Tårene rant da hun sa ordene, og jeg vet at hun elsker sitt barn over alt i verden, og aldri kommer til å gi opp... men hun er jo bare et menneske, og det er lov å få negative tanker innimellom.

Tror en av de største belastningene for henne, var tanken på hvordan fremtiden blir for dette barnet...

JEG tror at det blir "folk" av de fleste... Veldig mange barn sliter med div. problemer, som de vokser av seg. Det har jeg selv vært vitne til. Og fremtiden er uviss for oss alle, det gjelder å leve i nuet, og sørge for at både vi og ungene har det så godt som mulig akk. nå. Det meste "går seg til". Lett for meg å si - men jeg tror nå det er sant.

Ønsker deg og din sønn alt godt!

[nickless]

Så bra du og bhg ser at gutten din har utfordringer han må jobbe med , og henter inn hjelp! Det betyr så mye å få fagfolk på banen , som kan gi deg som mor konkrete råd , og kanskje ender det med en diagnose som han kan få hjelp med . Det er helt normalt å føle seg lei og frustrert innimellom , jeg håper du finner rom og har avlastning nok til å ha mulighet for å hente deg inn igjen , og gjøre ting som du syntes er kjekt for deg!

[rosa_smurf]

Jeg er alenemor til en skjønn gutt på 4 år som jeg elsker over alt, men han krever ganske mye og faren stiller ikke opp. Har heldigvis familie i nærheten som passer han innimellom,som gjør at jeg holder ut. Gutten min sliter endel med konsentrasjon, språk og sosialt, barnehagen sier de trenger ekstra personal på han og er derfor henvist sosial pedagogisk tjeneste (og barnepsykiatrisk for å utrede han). Han er ofte grei å ha med å gjøre, men kan naturligvis være nokså intens, blant annet at han ofte misforstår hva som blir sagt, vi sliter med kommunikasjonen og han kan gjenta ting til det kjedsommelige selv om han får grundig svar på det han sier. Og klarer ikke konsentrere seg om det vi skal gjøre i løpet av en dag, som gjør at ting kan ta lang tid. Han har noen få gode venner, men ellers er han generelt skeptisk og avvisende til andre barn og blir fort sint på andre. Han er også svært rigid og skal ha alt på sin egen måte hele tiden. Kan få raserianfall pga.småting. Dette er særtrekk han har hatt hele tiden, men det har forverret seg med årene. Selv har jeg nok en mistanke om at han har en form for autisme, høytfungerende riktignok, da han er en gløgg unge som fungerer bra i små grupper og innen familien. Men det er så og si umulig å ta han med på aktiviteter som involverer mange andre barn, som søndagsskole, klubber ol. da han bare trekker seg vekk og nekter å bli med., og det er synd. Jeg er bekymret for hvordan han skal klare seg når han begynner på skolen og videre i livet. Det gjør at jeg til tider er svært lei og sliten, og i det siste har jeg begynt å føle meg deprimert og mettet av mammarollen. Jeg kjenner at jeg bare har lyst å rømme fra alt, og har svært dårlig samvittighet over at jeg tenker slik, ja, føler meg som en elendig mor og at det er meg det er noe galt med som er så lei. ?!!

Noen som har opplevd det på samme måte?

Dette er som å lese om mitt eget barn og hvordan han hadde det for 18 mnd siden. Og tro meg jeg var sliten, lei, oppgitt osv.. Jeg er også aleinemor og det er tøft. Faren har bare truffet han 2 ganger så der er det heller ikke hjelp å få.

Jeg har endelig fått den hjelpen til han som han trenger og nå er han en helt annen gutt enn det han var. Mesteparten av sinnet er borte, han har begynt å få nære venner. Han har vansker med selvbildet, men nå vet jeg hva det er og kan jobbe med det.

Du er ikke en elendig mor. Du er sliten og bekymret for sønnen din. Det mange som får slike tanker når barnet krevende.

Angående skole er det forsatt 1,5 år til han begynner. Mye kan skje på den tiden. Tenk her og nå, hva kan styrke din sønns forutsetninger for en god skolestart? begynn å jobb med det du kan. Ta kontakt med ppt.

Lag en dagtavle for han hvor han kan se på bilde hva dere skal gjøre i løpet av dagen( dette har min sønn hatt stor hjelp i. både hjemme og i bhg) F.eks leggerutinen hans har jeg laget av bider av han når han gjør det han skal før han skal sove.

Har han problemer under måltid? da setter du opp enkle grunnleggende regler. f.eks 3 av 4 ting på bordet skal velges. eller ha stearinlys på bordet og når dette er tent er det ro rundt bordet.

La gjerne gutten din være med å lage rutiner. Jeg lot min sønn velge rekkefølge på leggerutinen, det eneste jeg valgte var at pusse tenner kom etter kvelds. Da vil gutten få et "eierforhold" til rutinen.

Masse lykke til. håper det løser seg snart for gutten din.

[-lykke-]

Jeg har ingen gode råd da jeg ikke har noen "kompetanse" på dette området, men jeg vil bare si at du høres ut som en kjempe god mamma og at gutten din er heldig!

Det ordner seg

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv, men har et søsken med høytfungerende autisme som har vokst opp i familien, og kjenner barn som har fått fosterhjemsplassering eller plassering i institusjon nettopp fordi det var en for stor oppgave for foreldrene å ta seg av dem.

Du kan regne med at det å komme frem til en diagnose, som du kan forstå og lære om, vil hjelpe mye i seg selv. Da kan du få konkrete råd om hvordan du best kan påvirke utfordrende situasjoner i hverdagen, fremfor å måtte prøve og feile hele tiden. Du bør også søke om avlastning, f.eks 1 helg i måneden, hvor han er i en besøksfamilien som har tid og energi til å gi ham ekstra opplevelser, og du får slappet av og har tid til deg selv. Dagtavle som nevnt ovenfor, er et svært bra hjelpemiddel for mange barn med spesielle behov, som trenger å forberedes konkret på hva som skal skje, og som ikke holder tusen beskjeder i hodet samtidig. Han kan ha krav på assistent i barnehage og skole, slik at han ikke må takle alle situasjoner med læring og andre barn på egenhånd. Han kan også få støttekontakt, slik at han får hjelp til å komme seg ut og oppleve ting, og du kan få små pusterom i hverdagen.

Jeg håper du har noen du kan åpne deg til, om hvordan du egentlig har det. Mange blir isolert når de har svært krevende barn, og en trenger input selv også. DItt barn har kanskje ADHD eller autismespekterlidelse. www.autismeforeningen.no kan allerede nå være et sted å starte for å få tips. De arrangerer også kurs og samtalegrupper for foreldre med autistiske barn, som ikke bare handler om autistene, men også om å ta vare på seg selv i hverdagen.

[AnonymBruker]

Du bør søke om avlastning/støttekontakt for han.

Anonym poster: 21852d4750fcbac14613d6ddfadf7510