Hva gjør en far?

[AnonymBruker]

Jeg innser at dette kan være et dumt spørsmål, som egentlig skulle snakket for seg selv. Men jeg får ikke dette helt til å stemme.

Min far var voldelig og drakk mye. Han gjorde aldri noe hjemme, og når jeg tenker over det så var det i bunn og grunn han som var grunnen til all sorg jeg følte som barn. Min assosiasjon med fedre er slik, selv om jeg skjønner at det er helt anderledes en andres tenkemåte.

Altså, i min verden så er en far overflødig. Min mor gjorde alt for meg og min lillesøster, og hun hadde aldri hjelp med oss. Aldri hørte jeg henne klage heller.

Jeg har ingen kontakt med min far lengere, og har ikke hatt det siden jeg var 14. Så når andre sier de er glad i fedrene sine, blir jeg direkte kvalm. Jeg vet at det er feil, men inne i mitt hode så tenker jeg straks at de er hjernevasket, slått eller truet til å si noe slikt. Ingen vil vel ved sine fulle fem være glad i en far? Jeg forstår heller ikke hvordan en far kan elske et barn. Annet enn på en pedofil ekkel måte. Om det var slik han hadde valgt sin mishandlings metode. Ingen jeg kjenner har en "snill" far. Men kanskje de velger å fortelle alle små feil om sine fedre til meg, for det er ganske godt kjent at jeg ble slått til blods og kidnappet fra skolen flere ganger.

Uansett. Nå er jeg gravid med min herlige samboer som jeg har vært med i 4 år nå. Jeg har aldri tenkt over hva en far gjør før nå. Egentlig forventer jeg mest at min gode kjæreste skal sette seg ned og drikke seg full. Og når barnet kommer så kommer han til å plage det til jeg går i fra han. Jeg forventer faktisk ikke noe annet. Men jeg forstår jo at dette er feil. Så derfor spørsmålet;

Hva gjør en far? Hva kan jeg forvente når barnet kommer?

Velger å være anonym på denne:)

Anonym poster: 8f461b3e6f958180d6f3ab74715e8a53

[Cho Kon It]

Dette burde du jo snakke med din samboer om, og få hans meninger på hva en far skal gjøre. I utgangspunktet skal begge foreldrene være like trygge omsorgspersoner, men dessverre skjer det (som du har fått erfare) at den ene eller begge ikke gjør jobben sin.

[Wolfmoon]

Jeg tror helt ærlig at du bør få profesjonell hjelp til å håndtere dette, for det virker som om du har en del traumer som ikke har blitt bearbeidet fra din barndom. Og jeg tror, jo før du tar tak i dette, jo bedre. Før du faktisk klarer å stenge din samboer ute av en farsrolle han helt sikkert ønsker.

Du bør også snakke med din samboer om dette, hva slags tanker har han om sin rolle. Hvordan ser han for seg at arbeidsfordelingen skal være mellom dere, både i begynnelsen og senere i oppveksten?

[Montefalco]

Dette burde du jo snakke med din samboer om, og få hans meninger på hva en far skal gjøre. I utgangspunktet skal begge foreldrene være like trygge omsorgspersoner, men dessverre skjer det (som du har fått erfare) at den ene eller begge ikke gjør jobben sin.

Her holder det ikke med samtale med samboeren. TS, du har alvorlige problemer. Kontakt hjelp.

Normale fedre gjør alt mødre gjør for barna sine, med unntak av å gi de pupp.

Det finnes selvsagt fedre som han du har opplevd, men de er overhodet ikke representative. På samme måte som mødre som mishandler barna sine ikke er det. For det finnes noen av de også.

[Gjest Gjest]

Skaf deg hjelp før barnet ditt kommer til verden!!! Viktig at du gjør det ellers så kan dine "forventinger" av samboeren din som far bli en realitet. Ikke pga han er slik du forestiller deg alle fedre er, eller pga han et et dårlig menneske, men pga (etter min erfaring) det su forventer skal skje på godt eller vondt skjer til slutt pga dine egne valg av dine tanker om dette!

Tenk deg at det er utrolig trist om barnet ditt smittes av dine syn på menn/fedre. Jeg håper du både setter deg ned og sier akkurat det du har skrevet her til din samboer og snakker med noen som kan hjelpe deg.

Samboeren min er en fantastisk og flink, kjærlig far! Han er den som tøyser og tullet, får gutten vår til å le. Sønnen vår et bare 6 mnd og det er tydelig at han vet hvem pappa er, gliser hver hang han ser han og elsker å ta på det skjegget ansiktet hans samboeren min har vært utrolig flink med stell også, skifter bleier, bader, legger han og drar alene til helsestasjonen med han for sjekk. Alt gjør han ikke pga han må men pga han vil og elsker hver eneste stund med han!

[gemini]

Helt enig i at du trenger hjelp til dette. Psykolog, terapeut kan både helsesøster og fastlege hjelpe til med å finne. I tillegg vil jeg anbefale å forhøre deg på helsestasjonen om det finnes en trygghetssirkel som du og barnet kan bli med i (når barnet kommer).

[AnonymBruker]

Ts, her, takk til alle som har svart!

Har ringt til den gamle Vpp klinikken jeg har vært på tidligere pga lite trygghetsfølelse. Jeg tenkte at det på sett og vis kunne vært best og kanskje få vært med den samme dama. Trengte ikke henvisning heller, siden jeg hadde vært pasient det og enda lå i registrene

Så da må jeg vel bare prøve det også, for jeg ser jo selv at dette kanskje er litt for stort til at jeg selv kan "bare styre tankene en annen vei". Skal snakke med sambo også, og det regner jeg med at skal gå høvelig bra. Han er jo e kjempe snill fyr!

Jeg kan se for meg at han kunne vært en flink "et eller annet" med barnet. Tror hele stempelet "far" ødelegger alt for meg.

Skal i alle fall prate med psykolog om en liten stund.

Anonym poster: b8086fd4805a73d182f17ec32a86cf84

[tingeling]

Hva med å tenke " pappa" i stedet?

Tror det er veldig lurt å snakke med profesjonelle.

En pappa gjør de samme tingene som en mamma hos oss er pappan dessuten flinkere til å leke og tulle og han er mye mer tålmodig ift lekser. Han er ikke så flink til å huske alt som skal huskes og lager litt kjedelige matbokser, men det hjelper på selvfølelsen min siden han generelt er helt super

Han står opp på natta, er hjemme med syke barn, leker med dukker. Og når han merker at jeg er i ferd med å eksplodere over masete barn så ser han det og stepper inn jeg er en bedre forelder når vi er sammen, enn det jeg er alene.

Nå ble det mye skryt av mannen min, men når sant skal sies så er de fleste fedre jeg kjenner slik og hvis du snakker med kjæresten din om hans tanker omkring papparollen så kan det godt hende at du får høre at de samsvarer ganske godt med dine tanker omkring morsrollen, muligens ( hvis jeg skal generalisere) med litt mer fokus på lek og sport enn kos og trygghet, men det er to sider av samme sak: godt foreldreskap.

Masse lykke til

[Gjest Gjest]

Godt å høre at du tar tak i det TS! du trenger ikke å si "far" eller "pappa" kanskje dere kan finne et nytt ord? Har hørt noen kaller pappaen sin "dada"

[AnonymBruker]

Så flott at du kan få hjelp.

Som andre sier, en far i dag gjør stort sett det samme som mor (men mor er nok flinkere å matche klær, haha). Fedre før, deriblandt min egen var mer distansert og litt kald, men gav oss klem hver dag han kom hjem fra jobb og var flink til å ta oss me ut på ting.

Her i huset (baby på 6 mnd) er far suveren. Baby foretrekker meg ved trøst og legging men det har nok mest med vane å gjøre. Når pappaen er vekke fra henne i noen dager får jeg streng beskjed om at jeg må sende bilder hver dag fordi han savner henne slik. Han omfavner henne hver dag når han kommer hjem fra jobb, og det er lett å se at hun er glad i han og, for om vi ammer i det han kommer inn døra slutter hun momentant og vil bare snu seg og smile til pappaen. Pappaen triller alltid vogna når vi går tur og er den som er flinkest til å få henne til å le.

Anonym poster: 02e3353c6b7aebc3153792b63febfd97

[Gjest BettyBoop]

Jeg innser at dette kan være et dumt spørsmål, som egentlig skulle snakket for seg selv. Men jeg får ikke dette helt til å stemme.

Min far var voldelig og drakk mye. Han gjorde aldri noe hjemme, og når jeg tenker over det så var det i bunn og grunn han som var grunnen til all sorg jeg følte som barn. Min assosiasjon med fedre er slik, selv om jeg skjønner at det er helt anderledes en andres tenkemåte.

Altså, i min verden så er en far overflødig. Min mor gjorde alt for meg og min lillesøster, og hun hadde aldri hjelp med oss. Aldri hørte jeg henne klage heller.

Jeg har ingen kontakt med min far lengere, og har ikke hatt det siden jeg var 14. Så når andre sier de er glad i fedrene sine, blir jeg direkte kvalm. Jeg vet at det er feil, men inne i mitt hode så tenker jeg straks at de er hjernevasket, slått eller truet til å si noe slikt. Ingen vil vel ved sine fulle fem være glad i en far? Jeg forstår heller ikke hvordan en far kan elske et barn. Annet enn på en pedofil ekkel måte. Om det var slik han hadde valgt sin mishandlings metode. Ingen jeg kjenner har en "snill" far. Men kanskje de velger å fortelle alle små feil om sine fedre til meg, for det er ganske godt kjent at jeg ble slått til blods og kidnappet fra skolen flere ganger.

Uansett. Nå er jeg gravid med min herlige samboer som jeg har vært med i 4 år nå. Jeg har aldri tenkt over hva en far gjør før nå. Egentlig forventer jeg mest at min gode kjæreste skal sette seg ned og drikke seg full. Og når barnet kommer så kommer han til å plage det til jeg går i fra han. Jeg forventer faktisk ikke noe annet. Men jeg forstår jo at dette er feil. Så derfor spørsmålet;

Hva gjør en far? Hva kan jeg forvente når barnet kommer?

Velger å være anonym på denne:)

Anonym poster: 8f461b3e6f958180d6f3ab74715e8a53

nå er jo de aller fleste fedre ikke slik som din far er/

var. Faren din var en dårlig far som ikke gjorde jobben sin. En far skal gjøre det samme asom en mor, bortsett fra å amme

[frøkna]

Jeg syns det er utrolig at du velger å få barn om det er dette du forventer!

Med hjelp får du nok jobbet en del med traumene du har bygd opp rundt farsrollen. Og tolker det litt som om du tenker dette, og har dette som en reaksjon om fedre, men at du innerst inne vet at det ikke er sånn?

Lykke til i hvert fall Tror dere vil få det fint jeg,

[AnonymBruker]

Min samboer har vokst opp med en far som drakk mye, men han var ikke voldelig mot dem. Moren gjorde alt for han og hans 3 søsken. Faren drakk mye, var urimelig, forskjellsbehandlet dem, kranglet med dem +++ Samboeren min husker ikke alle ferier som gode familieferier, han husket danskebåten hvor faren drakk seg full og ble sint fordi barna ville legge seg når kvelden kom og han da ikke kunne sitteå drikke mer. Han husker faren som full og tok med seg lillebroren på båttur uten redningsvest. Han husker at han som var eldst måtte passe på småsøskene sine.

MEN han er nå forbi dette og er voksen, og han er en fantastisk far for datteren vår på 2 år! Han ser tilbake nå, og vet hvordan han IKKE vil være for sine barn:) Svigerfar er egentlig en god fyr, men setter desverre alkoholen forann familien. Svigermor flyttet fra han da amboeren min var 18 år gammel, og da hadde han bodd på hybel siden han var 15:) Tror hun sliter med litt dårlig samvittighet fordi hun ikke gikk tidligere. Vi har kontakt med svigerfar, men vi har bare innsett at vi må ta han for den han er og ta besøkene på våre premisser. Blir han full mens vi er der med datteren vår pakker vi sakene og reiser hjem(har ikke skjedd enda, bank i bordet:)

Anonym poster: 63c2cec590e87bfd769b0856f172d838