Positiv energi tas i mot..

[Gjest heartbroken]

Livet ramler sammen, det gjør fysisk vondt, alt er mørkt, vil egentlig ikke gjøre noen ting, men har masse som må gjøres.

Det er selvfølgelig kjærlighetssorg det er snakk om. Og det gjør så vondt. Men jeg prøver å ikke grave meg ned i et hull og gi opp. Jeg vet at mange, kanskje de fleste, har vært i denne situasjonen. Derfor kan kanskje noen av dere hjelpe meg litt.

Vi var samboere. Jeg må flytte. Jeg trodde jeg skulle tilbringe livet med han. Sånn ble det ikke.

Nå går dagene til å tenke på alt som gikk galt. Hvordan jeg kan elske en person så høyt, men ikke klare å være sammen med han. Jeg trodde kjærligheten var nok, men det er vel naivt.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver, men jeg er litt rådvill. De første dagene gråt jeg nesten ikke. Men jeg tror jeg bare fortrengte alt. Jeg har blitt ganske flink til det etter alle problemene vi har hatt i forholdet. Selvfølgelig skal man prøve å være positiv og fokusere på livets gode sider. Men det kan ikke være helt sunt å fortrenge alt heller. Man må jo takle det på et tidspunkt.

Og i dag raste det. Jeg skalv i hele kroppen og orket ikke gå ut av senga.

Det største problemet er å innse at det er slutt. Jeg har ikke mistet følelsene mine for han. Jeg elsker han virkelig. Men han har det ikke bra med seg selv, og jeg kan ikke fortsette å leve livet mitt for han. Jeg blir jo helt ødelagt. Men det er så vanskelig nå. For jeg syns så synd på han, og har så lyst til å hjelpe han..

Fornuften, og alle andre, sier at vi ikke kan være sammen lenger. Men følelsene sier noe annet. "Follow your heart" er bare bullshit. Tror jeg.

Så jeg håper at noen her inne leser dette og får lyst til å muntre meg opp. Fortelle meg hvordan man skal takle dette. Hvordan man skal komme seg videre.

[Gjest Gjest]

Skal jeg trekke et kort for deg`?

[Gjest anonym2233]

Løft opp med hodet, stell deg foran speilet og smil så godt du kan med den indre gleden du HAR i hjertet!

[AnonymBruker]

Det er fryktelig vondt, og det er lov å kjenne på den smerten. Det er lov å ligge i sengen noen dager og føle at livet aldri kommer til å bli bra igjen.

Men så må du komme deg på beina, for utrolig nok kommer du videre fra dette styrket i en livserfaring som vil hjelpe deg gjennom motgang senere i livet.

Det som jeg har gjort i ditt tilfelle:

Ta litt tid på egen hånd, gå gjennom vonde følelser, men fokuser på at dette ble som det ble og ingen kunne ha gjort noe annerledes, frita deg selv fra skyld (hvorfor gjorde jeg ikke det og det).

Gjør avtaler med venner, både hjemme og ute. Da får du veid opp tunge tanker med gode opplevelser og det er viktig. Gå ut blant folk, om det bare er å gå på et handlesenter et par timer.

Gå lange turer i frisk luft, tren og beveg deg.

Sett en dato for deg selv, og bestem deg at fram til den datoen kan du sørge, deretter må du begynne å se framover.

Anonym poster: 6cd91662c2e1bd446f6a3667f9c392d1

[Black Sun]

Skal jeg trekke et kort for deg`?

Kan du ikke trekk ett kort for oss alle

[Black Sun]

Livet ramler sammen, det gjør fysisk vondt, alt er mørkt, vil egentlig ikke gjøre noen ting, men har masse som må gjøres.

Det er selvfølgelig kjærlighetssorg det er snakk om. Og det gjør så vondt. Men jeg prøver å ikke grave meg ned i et hull og gi opp. Jeg vet at mange, kanskje de fleste, har vært i denne situasjonen. Derfor kan kanskje noen av dere hjelpe meg litt.

Vi var samboere. Jeg må flytte. Jeg trodde jeg skulle tilbringe livet med han. Sånn ble det ikke.

Nå går dagene til å tenke på alt som gikk galt. Hvordan jeg kan elske en person så høyt, men ikke klare å være sammen med han. Jeg trodde kjærligheten var nok, men det er vel naivt.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver, men jeg er litt rådvill. De første dagene gråt jeg nesten ikke. Men jeg tror jeg bare fortrengte alt. Jeg har blitt ganske flink til det etter alle problemene vi har hatt i forholdet. Selvfølgelig skal man prøve å være positiv og fokusere på livets gode sider. Men det kan ikke være helt sunt å fortrenge alt heller. Man må jo takle det på et tidspunkt.

Og i dag raste det. Jeg skalv i hele kroppen og orket ikke gå ut av senga.

Det største problemet er å innse at det er slutt. Jeg har ikke mistet følelsene mine for han. Jeg elsker han virkelig. Men han har det ikke bra med seg selv, og jeg kan ikke fortsette å leve livet mitt for han. Jeg blir jo helt ødelagt. Men det er så vanskelig nå. For jeg syns så synd på han, og har så lyst til å hjelpe han..

Fornuften, og alle andre, sier at vi ikke kan være sammen lenger. Men følelsene sier noe annet. "Follow your heart" er bare bullshit. Tror jeg.

Så jeg håper at noen her inne leser dette og får lyst til å muntre meg opp. Fortelle meg hvordan man skal takle dette. Hvordan man skal komme seg videre.

Har ikke så mye å tilby, men sender over det lille jeg har å tilby.

[Wonders]

Tro på kjærligheten selv når nettene er ishvite av frost.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke trekk ett kort for oss alle

Senere en gang.

[momo]

Har hatt det litt som deg i våres. Og noe av det vanskligste er når følelsene er der for begge, men forholdet bare ikke går. Man kan ikke være sammen, samme hvor mye man egentlig vil.

Det viktigste for meg ble å komme meg opp hver dag, gå på skole, besøke venner, være sosial, gå ut i verden. Men og få lov å ha en kveld hvor jeg bare gråt, så på kjærlighetsfilm, og kunne bare få lov til å ha det fælt.

Gradvis ble det lettere, men det tok tid.