...

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si TUSEN TAKK til de som orker å lese dette.. Det er bare noen tanker jeg har som jeg måtte skrive å få ut... Hilsen meg som er en del yngre enn de fleste her inne..

Jeg kjenner det vri seg i magen når jeg tenker på han.

Alle trodde livet mitt var fint og flott. Hvorfor trodde de det? Kunne de ikke se hvordan jeg hadde det? Nei. Tydeligvis ikke. Livet mitt var så absolutt ikke så fint som alle trodde det var. Jeg savner å være meg. Den glade jenta, som alltid smilte. Hun som tulla om alt, hun som hadde mange venner. Det er du som har tatt det fra meg. Det er du som har gjort sånn at jeg har blitt innesluttet. Det er du som har gjort at jeg har blitt usikker. Redd.

Jeg tror ikke noe kan fikse det. Ikke før jeg har bestemt meg. Men det er du som har gjort sånn at jeg ikke klarer å ta mine egne valg lenger. Jeg savner den gamle jenta. Den jenta som var selvstendig, og klarte å ta sine egne valg. Jeg klarer barer ikke å kutte deg ut, selv om jeg vet at jeg må. Du har på en måte ødelagt meg. Det eneste jeg har igjen, er familien min og to venner. To venner som du har ”godkjent”. Det er ikke sånn en femten år gammel jente skal ha det. En jente som ikke er klar for et seriøst forhold. Du er altfor moden for meg. Alt for syk. Alt for kontrollerende. Det tærer på meg. Hvorfor? Fordi jeg vil ikke angre om noen år. Snart har det allerede gått to år. TO år av livet mitt. To år som skulle vært starten på den beste ungdoms tiden. Hvis jeg ikke klarer å bestemme meg snart, så vet jeg at jeg har ødelagt ungdoms tiden min. Du merker det vel på meg? Jeg kan se at du også er usikker nå. Men jeg vil ikke kontrolleres lenger. Jeg vil ikke ha skyldfølelse overfor deg. Jeg vil bestemme over meg selv. Bestemme i mitt liv. Du vet vel at jeg ikke er en gjenstand du eier? Du har prinsipper som skal gjelde både deg og meg. Men de gjelder bare for det meste meg.

Det er først nå jeg har begynt å tenke over hvor mye dette forholdet ødelegger for meg. Husker du den gangen jeg ga en klem til en gutt som har vært vennen min i 6 år nå? Da ble du forbanna. Du så det. Du fulgte etter meg. Som om jeg var kriminell. Du dro meg med deg, kastet meg på gulvet. Tiden etterpå når jeg kikket på det blåmerket, var JEG redd for at DU skulle gjøre det slutt. Jeg var akkurat blitt fjorten år. Tenk på det. Fjorten år. Når jeg tenker på det nå, over ett år etter, så blir jeg kvalm. Hvorfor gikk jeg ikke? Hvorfor har jeg ikke gått enda? Det er spørsmål som svirrer rundt i hodet på meg.

Hvorfor klarer jeg ikke bare å stå opp for meg selv, og gjøre det jeg vet er best for MEG? Jeg har lyst til å ikke være lei meg på dine vegne, for jeg vet at du kommer til å finne en som elsker deg. I hvert fall mer enn meg.

Jeg har hatt det kjempe gøy med mine to aller bestevenner den siste tiden. Egentlig, så føler jeg ikke vi er kjærester lenger. Jeg bare sier at jeg elsker deg. Det er kanskje slemt, men jeg vet ikke hvorfor lenger. Det er ikke noe jeg kan kontrollere lenger. Jeg syntes synd på deg. Mest fordi jeg vet hvor knust du vil bli. Det har jeg allerede fått oppleve en gang. Det er mange ting som har skjedd gjennom dette året. At jeg har fått meg en lærepenge? Ja. At jeg kan gå videre i livet med en erfaring rikere? Ja. Hvorfor jeg ikke går? Vet ikke. Det blir helt tomt for tanker i hodet når jeg spør meg selv ”Hvorfor?”. Jeg går rundt å tenker på dette mye. Jeg tror jeg vil få det bedre uten deg. Du vil få det bedre med tiden. Men på tross av dette er jeg jo ufattelig glad i deg. Alt vi har opplevd sammen, alle minnene. Det er vel det jeg kommer til å savne mest. Ikke deg. Tror jeg.

Jeg var dum. Nå som jeg tenker på det i etter tid. Kjempe dum. Når jeg skriver dette, kjenner jeg magen vri seg. Jeg føler jeg må kaste opp, det snører seg til i halsen. La meg bli meg selv igjen. Du lar meg ikke gjøre det jeg vil. Men jeg vil. Jeg har lyst. Jeg har lyst til å følge mine drømmer. Gjøre mine egne erfaringer i livet. Jeg vil ikke høre mer ”Ikke gjør det, det har jeg gjort, det kommer aldri til å gå bra!”, Nei vel. Kanskje ikke for deg. Men la meg gjøre opp min egen mening og min egen erfaring om det, det er ikke du som har erfart det FOR meg. Det er en evig ond sirkel. Kommer jeg meg noen gang ut av den?

Jeg vet ikke. Men jeg vil .

Anonym poster: 8a89be68ad3b8b99dcf25381a60912c5

Anonym poster: 8a89be68ad3b8b99dcf25381a60912c5

[Skjoldmøy]

Er du hjemme nå? Nær noen voksne?

Vær så snill å hente dem. Om du ikke klarer å fortelle dette til dem, så la dem lese innlegget ditt. Du trenger hjelp, jente. Ikke i morgen, men nå. Om så du må vekke dem.

For din egen skyld.

Fordi du er verdt det.

(Og blir de sure, så skyld på meg)

Edit: typo

Endret 20. januar 2013 av Skjoldmøy

[AnonymBruker]

Handler om forholdet til meg og kjæresten, som jeg ikke helt klarer å beskrive. Det er ikke noe sånn at jeg trenger hjelp umiddelbart eller noe, og jeg har folk å snakke med. Det var bare litt deilig å få skrevet det ned en plass.

Anonym poster: 8a89be68ad3b8b99dcf25381a60912c5

[Skjoldmøy]

Jeg skjønte det, men jeg skjønner også at du virkelig trenger å snakke skikkelig med noen voksne om dette. Jeg leser mellom linjene dine og skjønner at du kan komme til å trenge mye hjelp for å komme deg ut av et farlig forhold.

Du skylder deg sjøl å la de som bryr seg om deg få vite hvordan du har det. Først da kan de være der helt for deg.

Stå på! Du er modig - og veldig verdifull.

[AnonymBruker]

Jeg skjønte det, men jeg skjønner også at du virkelig trenger å snakke skikkelig med noen voksne om dette. Jeg leser mellom linjene dine og skjønner at du kan komme til å trenge mye hjelp for å komme deg ut av et farlig forhold.

Du skylder deg sjøl å la de som bryr seg om deg få vite hvordan du har det. Først da kan de være der helt for deg.

Stå på! Du er modig - og veldig verdifull.

Tusen takk for fint svar :- )

Anonym poster: 8a89be68ad3b8b99dcf25381a60912c5

[Skjoldmøy]

Og vet du hva?

Hvis du kjenner at du trenger å snakke med de(n) voksne du bor sammen med akkurat nå, så kan du trygt vekke h*n/dem. Det er slike øyeblikk foreldre ble lagd for.

[humalla]

nei huff!! Jeg får veldig vondt av deg. Det er klart det er vanskelig for deg. Hvor gammel er denne personen som herjer så med livet og tankene dine?

Du er så ung! Tenk om du mister ungdomstiden din bare pga han. Tenk om du mister selvtilliten din bare pga han? Tenk om du trenger hjelp i lange tider bare pga han? Er det verdt det? Nei - og det vet du tydligvis selv.

Jeg håper du klarer å reise deg opp på begge beina igjen. Du får aldri denne tiden tilbake. Husk: Du lever kun èn gang, du har bare èn sjangse til å få det livet du har lyst på. Håper du utnytter de rundt deg så de kan hjelpe deg på veien mot "selvstendigheten". Stor klem fra meg!!

Og du? Denne lille strofa er til deg:

[Ananas.]

Ærlig talt: Du har ikke godt av forholdet, og du må slutte å være i det. Hvis du er redd for hans reaksjon på det, så si ifra til foreldrene dine på forhånd, du får kanskje ikke reaksjonen du ønsker deg fra dem, men det gjør at de vet hva som er på gang og at terskelen er lavere for å si ifra til dem dersom det skulle by på problemer. Si også ifra til vennene dine så du har noen å støtte deg til, når man har vært sammen i to år så er det klart det kan gjøre vondt er og vanskelig med en gang uansett hvor dårlig forholdet har vært. Å gå fra å være to til å være en kan være veldig uvant, men det vil gjøre deg godt. En kjæreste som ikke behandler deg bra, er en kjæreste det ikke er verdt å samle på.

Du har fortsatt mange gode ungdomsår foran deg, og livet ditt kan du få tilbake. Og i fremtiden kommer du til å finne noen som behandler deg bedre, respekterer deg, lar deg leve livet ditt og er glad i deg for den du er.

[Smula]

Og vet du hva?

Hvis du kjenner at du trenger å snakke med de(n) voksne du bor sammen med akkurat nå, så kan du trygt vekke h*n/dem. Det er slike øyeblikk foreldre ble lagd for.

Signerer!

Hadde du vært jenta mi ville jeg visst, hjulpet og støttet deg. Grått for deg hadde jeg nok også gjort. Du skal ikke bære på dette alene søte deg.

Klem fra en "gammel" dame.

Endret 20. januar 2013 av Smula

[dobri123]

Hei, ts. Kjære deg! Du kommer deg ikke ut med mindre du får hjelp, du klarer det ikke alene og etterhvert som tiden går vil han ødelegge deg mer og mer. Du vil være under hans kontroll hele tiden. Det blir verre om du venter, kjære .

Vet du, send meg gjerne en melding her inne, så kan du få noen fine råd fra en som har hatt det sånn, men kom seg ut!

[AnonymBruker]

Takk for alle svar jeg kan sende deg en melding senere Dobri123

Anonym poster: 8a89be68ad3b8b99dcf25381a60912c5

[Gjest Violetta]

Se for deg livet ditt om fem år. Hvor er du da? I samme, håpløse situasjon? Det vil du ikke. Tro meg.

Gjør dette for deg selv. Ta tak i ditt eget liv. Du sier du har mennesker rundt deg som bryr seg, bruke dem. Ikke la denne personen ødelegge mer for deg. Husk at han er ansvarlig for seg selv, du skylder ham ingenting.