UiO vs. UiB vs Høgskoleutdanning

[AaaaK]

Jeg, som alle andre unge, eller nesten alle, står ved veiskillet knyttet til utdanning. Jeg hadde et utrolig tungt møte med UiO og trivdes virkelig ikke. Hoppet av og begynte på Høgskolen i Lillehammer. Jeg trives med den tette oppfølgingen, undervisningsmetoden ol. MEN føler meg ikke 100 % i mitt element med studievalget. Gjør det veldig bra, men det føles ikke riktig. Har derimot funnet studier på UiB som virker kjempespennende, det eneste problemet er at jeg nå, grunnet min dårlige erfaring med UiO ser litt stygt og er redd for universitetene som helhet. Hvorfor og er det noen som kan motbevise dette? Veie de opp mot hverandre? Hvordan velge mellom studie og undervisningmetoder, og legge bak meg UiO?

[Strixvaria]

Det kommer jo litt an på hva slags studie det er snakk om også da..? Det er f.eks. store forskjeller på jussen ved UiO vs. UiB, samme gjelder f.eks. statsvitenskap osv. (:

[AaaaK]

Men er det ikke mulig å si noe om læringsstedet? Organiseringen, studentmiljøet, tyngden og metoder?

Jeg begynte på Kunsthistorie på UiO, hoppet av fort og tok enkeltemne i Sosialantropologi. Nå går jeg Kulturprosjektledelse i Lillehammer, men ser på Sosialantopologi eller Utviklingsstudier på UiB

[AnonymBruker]

Men er det ikke mulig å si noe om læringsstedet? Organiseringen, studentmiljøet, tyngden og metoder?

Jeg begynte på Kunsthistorie på UiO, hoppet av fort og tok enkeltemne i Sosialantropologi. Nå går jeg Kulturprosjektledelse i Lillehammer, men ser på Sosialantopologi eller Utviklingsstudier på UiB

På UiO, min opplevelse er at universitetet gir deg ganske lite oppfølging, egentlig ingenting. man har forelesninger og man har noen ganger seminaerer.

studentmiljø: her må man kanskje legge inn mer egeninnsats enn andre steder siden man fort ender med å bli kjent med folk som ikke vil delta i studentmiljøet. Så man må kanskje melde seg inn i noen foreninger, på samfunnsviteskapelig fakultet har fakultetsforeningen egne blikjentleker, arrangerer hytteturer, osv. har også sett at en del av instituttene arrangerer studieturer og hytteturer. på instituttnivå er det greit å bli med i festforeningen, mitt inntrykk var at den var sånn bli kjentgreie uten at man måtte gjøre så mye mer.

Tyngde: Vet ikke.Studerte samfunnsøkonomi og syntes ting var ganske lett, men jeg algte også lette fag for jeg ville bare ha en grad:-)

Anonym poster: 16f832203b6951c61d10dcd4298de922

[AaaaK]

På UiO, min opplevelse er at universitetet gir deg ganske lite oppfølging, egentlig ingenting. man har forelesninger og man har noen ganger seminaerer.

studentmiljø: her må man kanskje legge inn mer egeninnsats enn andre steder siden man fort ender med å bli kjent med folk som ikke vil delta i studentmiljøet. Så man må kanskje melde seg inn i noen foreninger, på samfunnsviteskapelig fakultet har fakultetsforeningen egne blikjentleker, arrangerer hytteturer, osv. har også sett at en del av instituttene arrangerer studieturer og hytteturer. på instituttnivå er det greit å bli med i festforeningen, mitt inntrykk var at den var sånn bli kjentgreie uten at man måtte gjøre så mye mer.

Tyngde: Vet ikke.Studerte samfunnsøkonomi og syntes ting var ganske lett, men jeg algte også lette fag for jeg ville bare ha en grad:-)

Anonym poster: 16f832203b6951c61d10dcd4298de922

Men da er spørsmålet mitt om denne (ikke-eksisterende) oppfølgingen gjelder for UiO eller alle universiteter.

Det er mange som oppfatter UiO som stort, ensomt og uoverkommelig, men jeg vil bare ikke begynne på UiB å få samme følelsen.

[Miah]

Hvilken følelser er det du snakker om her? Hva var det du ikke likte med UiO som gjorde at du synes møtet ble så tungt? På universitetet er man generelt sett mer fri enn på høgskoler, og med det følger det også ofte at man får mindre oppfølging. Hva er det du leter etter? Hva er det du savner?

Det kommer jo veldig an på hva du studerer, og hvor langt i studiet man er. I begynnelsen fikk jeg tre tonn med informasjon. Lurer jeg på noe kan jeg spørre foreleser enten etter forelesning eller sende mail, de svarer raskt. Samme med administrasjonsgreier som "får ikke logget på ditten og datten", er ikke vanskelig å få hjelp av noen som kan det.

Jeg har forelesning en - to ganger i uken, og enten en storgruppe eller arbeidsgruppe. Storgruppen er ledet av en som virkelig kan faget, og arbeidsgruppen er ledet av en viderekommen student. Synes jeg har mer enn nok kontakt med universitetet, liker de dagene jeg kan sitte hjemme og arbeide uten noen form for "obligatorisk greie".

Er det det du savner? Mer obligatorisk? Er jo der mye av kontakten kommer inn.

[AaaaK]

Nei, obligatoriske fag har ikke jeg heller på HiL, så det er ikke problemet. Men på UiO fikk jeg ikke akkurat studentmiljøfølelsen. Man forsvinner litt i det store. Det er veldig akademisk og folk sitter med nesa i bøkene myye av tiden. Men heller ikke tett oppfølging. Det er forskjell på oppfølging å få hjelp når man trenger det synes jeg.

Men er du ved UiO og hva studerer du da?

[AnonymBruker]

Har studert både ved UiO og UiB.

UiO er mye mer organisert. For eksempel er kommunikasjonen med de ansatte der mye mer profesjonell. Eksamensresultatene kommer når de skal. Bor man i studentbolig fungerer også ting veldig bra. På UiB syntes jeg alt var rot. UiB er lokalisert ulike steder i Bergen sentrum, mens UiO har et eget sted i Oslo, med enkelte fakulteter og institutter litt utenfor hovedområdet. UiB har mangel på lesesalplasser og generelt plass. Foreleserne er mye mer profesjonelle i Oslo.

Men hver sin smak.

Anonym poster: 7d36943fe1cb27d84b2eb54e53808d00

[Miah]

Hehe, kanskje jeg skrev litt forvirrende, glemte å nevne at jeg faktisk går på UiB. Forstår bare ikke helt hva du mener med "oppfølging".

[AnonymBruker]

Hehe, kanskje jeg skrev litt forvirrende, glemte å nevne at jeg faktisk går på UiB. Forstår bare ikke helt hva du mener med "oppfølging".

For å si det slik gir universitetene litt "frihet under ansvar". På de fleste fag får man tilbud om å delta på seminarer. Gjør man det blir det stilt krav til en, for eksempel oppgaveinnleveringer. Flere fag jeg tar på UiO krever at man leverer en oppgave eller et prosjekt før man får gå opp til eksamen. Det er med andre ord ikke slik at man ikke blir fulgt opp i det hele tatt, selv om man studerer ved et universitet. Men når man er voksen og studerer bør man ikke være avhengig av å ha en til å dytte seg i ryggen, da er man ikke moden nok for å studere uansett. Trenger man hjelp får man det av emneansvarlig eller seminarleder.

Anonym poster: 7d36943fe1cb27d84b2eb54e53808d00

[AaaaK]

For å si det slik gir universitetene litt "frihet under ansvar". På de fleste fag får man tilbud om å delta på seminarer. Gjør man det blir det stilt krav til en, for eksempel oppgaveinnleveringer. Flere fag jeg tar på UiO krever at man leverer en oppgave eller et prosjekt før man får gå opp til eksamen. Det er med andre ord ikke slik at man ikke blir fulgt opp i det hele tatt, selv om man studerer ved et universitet. Men når man er voksen og studerer bør man ikke være avhengig av å ha en til å dytte seg i ryggen, da er man ikke moden nok for å studere uansett. Trenger man hjelp får man det av emneansvarlig eller seminarleder.

Anonym poster: 7d36943fe1cb27d84b2eb54e53808d00

Nå håper jeg jeg har missforstått deg, hvis ikke er jeg sterkt uenig. Oppfølging handler om at undervisningsstedets ansatte er åpne for kommunikasjon med studentene, at de ønsker deg opp og frem, gjør seg tilgjengelige og at det generelt er et nettverk av fagansatte og studenter. Det handler om å bidra på de måtene man kan for å gi nye studenter en hjemmefølelse og forståelse av fag og muligheter. Dette er helt vanlig for mange å ha behov for, og jeg vil egentlig si at det er høyst nødvendig for de fleste.

[AnonymBruker]

Jeg har også gått på både UIO og HIL, samt NTNU.

Er enig med deg i at det er godt med den oppfølgingen man får ved høgskolen. Om du ønsker den samme oppfølgingen ved et universitet så er den beste løsningen å ta fag med få studenter.

Jeg, som deg, mistrivdes veldig på uio. Det ble for stort og kaotisk, og selv om jeg gjorde det bra faglig så føltes det allivel feil.

På ntnu derimot hadde jeg det kjempebra, men jeg tror det er fordi jeg gikk et studie med relativt få studenter. Der fikk jeg god kontakt med både medstudenter og professorer og forelesere. Og jeg fikk innimellom den dytten i ræva/oppmuntringen/hjelpen som jeg savnet veldig når jeg gikk på uio.

Jeg vet ikke om det her hjalp noe særlig, men du er ikke alene

Anonym poster: bee071db632f98e4e66e0c6a0d28c9be

[AnonymBruker]

Nå håper jeg jeg har missforstått deg, hvis ikke er jeg sterkt uenig. Oppfølging handler om at undervisningsstedets ansatte er åpne for kommunikasjon med studentene, at de ønsker deg opp og frem, gjør seg tilgjengelige og at det generelt er et nettverk av fagansatte og studenter. Det handler om å bidra på de måtene man kan for å gi nye studenter en hjemmefølelse og forståelse av fag og muligheter. Dette er helt vanlig for mange å ha behov for, og jeg vil egentlig si at det er høyst nødvendig for de fleste.

Jeg snakker om hvordan man jobber med faget, og trodde dere snakket om oppfølging fra fagpersoner i forhold til selve fagene.

Du får uansett god oppfølging i Oslo. Vi har for eksempel et eget karrieresenter, oversiktlige nettsider, og studiekonsulenter som kan kontaktes. Man må selv sette seg inn i mulighetene man har, og være ganske selvstendig, men får hjelp om man ber om det. Men hjemmefølelse... Det er hva du gjør det til. Hvis du ikke trives med større folkemengder blir det kanskje vanskeligere, men nå er det dette jeg liker med UiO. Man er veldig fri og selvstendig i studiehverdagen.

Ingenting farlig med å være uenig, eller er det?

Anonym poster: 7d36943fe1cb27d84b2eb54e53808d00

[AaaaK]

Jeg har også gått på både UIO og HIL, samt NTNU.

Er enig med deg i at det er godt med den oppfølgingen man får ved høgskolen. Om du ønsker den samme oppfølgingen ved et universitet så er den beste løsningen å ta fag med få studenter.

Jeg, som deg, mistrivdes veldig på uio. Det ble for stort og kaotisk, og selv om jeg gjorde det bra faglig så føltes det allivel feil.

På ntnu derimot hadde jeg det kjempebra, men jeg tror det er fordi jeg gikk et studie med relativt få studenter. Der fikk jeg god kontakt med både medstudenter og professorer og forelesere. Og jeg fikk innimellom den dytten i ræva/oppmuntringen/hjelpen som jeg savnet veldig når jeg gikk på uio.

Jeg vet ikke om det her hjalp noe særlig, men du er ikke alene

Anonym poster: bee071db632f98e4e66e0c6a0d28c9be

Den siste setningen hjalp så mye at det andre egentlig kunne bare vært vrøvl! Selvom det ikke var det Ga veldig mening, og er veldig enig. Men hvordan kan man egentlig vite sånt? Da jeg tok enkeltemne på UiO tok jeg Sosialantropologi. På samordna opptak er det vel sånn 70-80 plasser på dette tror jeg, men i slaen var det jo sikkert over 3/400 stk... Det var fordi lektorene (bla) hadde mulighet til å velge dette, så da er det jo vanskelig med tall...?