Bli sammen med en med barn med spesielle behov?

[AnonymBruker]

Jeg har barn selv, så å bli sammen med noen med barn har jeg ikke sett på som noe problem.

Jeg har så vidt begynt å date en nå, vi har møttes jevnlig siden begynnelsen av desember, og har det fint sammen. Barna våre (han har to, jeg har en, rimelig jevne i alder, de er 5, 6 og7 år) har ikke møttes enda, og vi har ikke møtt hverandres barn heller.

Hans yngste barn har et syndrom som krever en del oppfølging. Han har enda ikke språk og har akkurat lært å gå. I følge det pappaen forteller er gutten en herlig unge, men som da vil trenge mye ekstra de neste årene også.

Jeg er glad i barn, og har i utgangspunktet ikke noe problem med at barnet trenger mer enn de fleste andre.

Likevel merker jeg at jeg holder litt igjen, jeg vet ikke helt hva jeg er "redd" for, mor er like involvert som far, så det er ikke slik at jeg tror pappaen vil legge mye over på meg, men det er tydeligvis noe som holder igjen.

Jeg vet ikke om det er akkurat det at han har disse behovene, eller om det er det at han har barn, for jeg har aldri datet noen med barn enda, så selv om jeg har tenkt at det ikke er noe problem, så tenker jeg at det kan være det også.. Redsel for å binde seg til noen andres barn og bli glad i dem i tilfelle det blir slutt og man slutter å omgås...

Hvordan ville du tenkt i en situasjon som dette?

Beklager at det ble rotete, det var noen tanker som måtte ut bare..

Anonym poster: 8f6338708aece0b5d2bc19a484886854

[Gjest annemor30]

Hvordan kam du tenke at det kanskje er et problem at han har barn fra før når du også har det? Du burde være glad noen ikke tenker slik for da ville du blitt single for resten av livet ..

[Gjest Purple Haze]

Jeg skjønner godt at du tenker deg om flere ganger før du involverer deg med en mann med et barn med spesielle behov. Det er veldig krevende, og hverdagen kommer til å bli snudd på hodet. Jeg er pedagog og har jobbet mye med barn med spesielle behov, og ser hvor slitne mange av foreldrene er. Som "stemor" blir det selvfølgelig annerledes, men så klart vil dette prege deg også.

Jeg vet ikke selv hva jeg ville gjort i din situasjon, men om jeg var veldig glad i mannen, hadde jeg muligens satset.

[Teriyaki]

Hvordan kam du tenke at det kanskje er et problem at han har barn fra før når du også har det? Du burde være glad noen ikke tenker slik for da ville du blitt single for resten av livet ..

Helt naturlige følelser uavhengig av egen situasjon.

[LukaFrost]

Selvfølgelig mener en far at hans barn er "en herlig unge". Jeg hadde nok styrt unna. Komplisert nok med en mann med barn fra før og det ikke er barn med særskilte behov også.

[AnonymBruker]

Tenk på ditt eget barn og styr unna. For hans "spesialunge" vil med stor sannsynlighet kreve så mye i oppveksdten at det går utover de andre barna i familien. Og når du kan la være å sette ditt eget barn i en situasjon der det alltid vil bli nedprioritert, så lar du det være.

Anonym poster: f789604dcfe68fdf1cc89ba03527f32e

[AnonymBruker]

Så moralen her er: Får du ett barn med spesielle behov, så er du singel for alltid!

Anonym poster: 1b1c0b5acfbd6689cecc68b417a6aa29

[Gjest Purple Haze]

Så moralen her er: Får du ett barn med spesielle behov, så er du singel for alltid!

Anonym poster: 1b1c0b5acfbd6689cecc68b417a6aa29

Den tanken hadde jeg også da jeg svarte. Derfor tok jeg høyde for at om man har sterke følelser for den andre, satser man likevel. Om man tror man kan takle det ansvaret og all jobb det medfører å ha et barn med spesielle behov.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle, jeg må bare svare direkte på denne først:

Hvordan kam du tenke at det kanskje er et problem at han har barn fra før når du også har det? Du burde være glad noen ikke tenker slik for da ville du blitt single for resten av livet ..

Fordi jeg som mor selvfølgelig tenker på muligheten for at det er mulig jeg blir en del av et barns liv for kun en periode, og det er skremmende. Jeg er glad i barn, og glad i folk generelt, blir lett knyttet til mennesker. Mange uten barn sier akkurat det jeg sier, at de kanskje er redde for å bli knyttet til noen for så å ikke ha med dem å gjøre om det blir slutt, den frykten går ikke bort selv om jeg har barn selv, den er kanskje enda sterkere fordi jeg kan relatere det til mitt eget barn.

Jeg setter pris på alle svarene og innser at det må en runde med meg selv til her, for å finne ut hvor sterkt jeg føler for denne mannen og hvor mye det vil ha og si for meg.

Anonym poster: 8f6338708aece0b5d2bc19a484886854

[AnonymBruker]

Så moralen her er: Får du ett barn med spesielle behov, så er du singel for alltid!

Anonym poster: 1b1c0b5acfbd6689cecc68b417a6aa29

Du kan ikke regne med at du stiller i første rekke som potensiell partner, nei.

Anonym poster: f789604dcfe68fdf1cc89ba03527f32e

[Gjest Riskjeks]

Hm, jeg tenker at TS og mannen akkurat har blitt kjærester, så jeg rekner ikke med at det er snakk om å flytte sammen med det første uansett? Og ungene har vel en mor? Det er da ikke slik at TS skal hoppe inn i stemorrollen neste uke...

[AnonymBruker]

Det virker som at problemet her er at TS ikke orker å bli "mor" for dette barnet - altså at hennes kjæreste kommer til å kreve at hun hjelper han, og at han kommer til å skyve dette barnet på henne som om det var hennes barn også.

TS har et barn selv, og skal hun bli stemor/ha et ansvar for dette barnet med spesielle behov vil hennes eget barn bli satt til side.

Om barnet har et handicap som gjør at det kommer til å bli hos dere og trenge pleie resten av livet ville jeg ha tenkt ordentlig godt over det.

Anonym poster: e95c47b57f3ca2182f07bc37e888399d

[Gjest Gjest]

Er selv i den situasjonen at min partner har 2 barn med det vi, etterhvert skjønner, er spesielle behov.

De har generelle adferdsproblem, problem med å lære og problem med å tåle grensesetting.

Så har vi et fellesbarn som nå holder på å bli skyvd n oe ut på sidelinja av far, som må konse veldig av sin tid på sine 2 første barn.

Mor har de, men hun takler ikke dette særlig godt.

Så hverdagen er temmelig uforutsigbar for tiden, og jeg vurderer å bo for meg selv, for å ha et valg om å involvere meg eller ikke.

Det kan bli utrolig krevende, og en søt småtass blir etterhvert mer bestemt..

Så tenk deg om,og vit at du og ditt barn vil aldri komme i førsterekka.

[Gjest Gjest]

Jeg er sammen med som har to barn med spesielle behov. Barna bor mest hos han fordi han gir de en mer stabil hverdag og de fungerer bedre på skolen når de er hos far.

Jeg har aldri tenkt tanken på at jeg skulle droppe denne fantastiske mannen pga barna og deres behov. Jeg har et godt forhold til begge ungene, men er ikke involvert i møter med skoler og PPT og slikt, men gjør det jeg kan for å hjelpe ungene på min lille måte.

[la Flaca]

All ære til deg hvis du orker. Du skal ikke ha dårlig samvittighet hvis du finner ut at det blir for mye for deg og barna dine.

[sjøhest]

Jeg ville tenkt nei, jeg vet med meg selv at jeg har nok med mine egne, normalt fungerende barn.

[Gjest Marmot]

Hm, jeg tenker at TS og mannen akkurat har blitt kjærester, så jeg rekner ikke med at det er snakk om å flytte sammen med det første uansett? Og ungene har vel en mor? Det er da ikke slik at TS skal hoppe inn i stemorrollen neste uke...

Nei, men det er jo unektelig en fordel at dette er noe hun tenker over før de blir ordentlig involverte med hverandre, og i hvert fall før ungene blir involverte.

[AnonymBruker]

Kanskje, hvis du var barnløs. Men når du har barn selv, så ville jeg tenkt meg godt om å bli sammen med noen som har barn med store vansker. Jeg har sett mange ganger at søskene til et barn med store utviklingsvansker går for "lut og kaldt vann".

Av hensyn til ditt eget barn, så ville jeg vært skeptisk. Spesielt når far allerede nå ønsker at du skal være en aktiv del av å ta hånd om barnet, og dere fortsatt bare er på dating stadiet.

Anonym poster: d5e5b5d6c2da5c14fe4e78b2dfc3ef09

[la Flaca]

Kanskje, hvis du var barnløs. Men når du har barn selv, så ville jeg tenkt meg godt om å bli sammen med noen som har barn med store vansker. Jeg har sett mange ganger at søskene til et barn med store utviklingsvansker går for "lut og kaldt vann".

Enig! Jeg har selv et barn som krever en del ekstra og som gjør at familien ikke kan være med på alt vi kunne ønsket. Det går ut over søsken, hver eneste dag! Jeg bestemte meg ganske raskt etter at jeg så hvordan ting lå an med vår yngste at vi ikke skal ha flere barn.

Man må prioritere å ta vare på de man allerede har satt til verden. Så å skulle involvere seg med en kjæreste som har barn med spesielle behov blir i høyeste grad en egoistisk handling. Man skal virkelig være ressurssterk og ikke lite overmenneskelig for å få ting til å fungere godt nok. Slik at utfallet ikke blir negativ for det barnet/barna man allerede har.

Endret 22. januar 2013 av la Flaca

[AnonymBruker]

Jeg sitter på samme side som kjæresten din, da jeg selv har et barn med særskilte behov.

Og kjæresten min har 2 barn på 7 og 10 annenhver uke, mens mitt barn er 7 år og bor fast hos meg( annenhver helg hos pappaen sin)

Barnet mitt har forsinket språk, motorikk, liten av vekst og dårlig impulskontroll.

Jeg har hele tiden vært åpen for kjæresten min vedr mitt barn. Og vi har det veldig fint sammen, og har endelig fått byttet helger så vi har barna likt + vi får tid for oss uten barn også!

Vi har snakket om å flytte sammen neste høst. Men jeg må ærlig innrømme at jeg er redd for at det kan bli for mye for kjæresten med mitt barn, for hun er en håndfull til tider. Kjent veldig på dette i det siste, og må ta en prat med han om dette.

Anonymous poster hash: a410d...281