Rasehunder - 3 år etter

[Anglofil]

Noen som har sett på dette programmet som har gått på Nrk (dere finner det her)?

Først og fremst, jeg har ikke hund selv. Og jeg må innrømme at jeg ikke er et "hundemenneske", jeg kan ergo ikke tenke meg hund selv. MEN, jeg har jo selvfølgelig et hjerte, og syntes mye av det som kom fram i programmet både er betenkelig, interessant og hjerteskjærende.

Forøvrig, de problemene som tas opp, er det noe man også ser i Norge?

Jeg spør av ren nysgjerrighet fordi jeg gjerne vil lære mer. Så får dere tilgi meg min uvitenhet.

Mvh Yvonne

Endret 19. januar 2013 av Yvonne

[Sugerøret]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=713948

[pingeline]

Det er bare trist, og jeg liker å tro at forholdene er LITT bedre i Norge, men det er umulig for meg å si noe om. Alt det vi fikk se var jo at det er løgn på løgn, og hvordan skal en valpekjøper/vanlig hundeeier kunne gjennomskue dette når det skjer på høyeste plan?

Alle rasene som ligger nært mitt hjerte var med der, og mer enn bare en tåre ble felt når jeg så programmet, ja. Fy faen, jeg kjenner jeg blir så sint!

[Sulosi]

I norge er det en anbefalt øvre grense for innavl. Hvor stor innavlsgrad som er vanlig kan variere fra rase til rase ettersom hvor sjelden rasen er. Min hund har under 1% innavl og venninden min som driver en kennel parrer ikke dersom hun ser det nærme seg 2%. Jeg er usikker på hvor NKK har satt grensen og hvor langt tilbake de går i slekninger for å regne ut graden.

Edit: fant dette på Nkk: http://www.siberian-...og-oppdrett.pdf

Avlen må tjene formålet med å bevare og fortrinnsvis utvide den genetiske variasjonen i rasen. Matadoravl og sterk innavl bør unngås. Det skal ikke foretas paringer mellom søsken, far/datter, mor/sønn eller tilsvarende tette paringer1. Halvsøskenparinger eller paringer med tilsvarende innavlsgrad bør unngås2. Innavlsgraden beregnes på grunnlag av en 6 generasjoners stamtavle; ved bruk av importer brukes de stamtavleopplysningene som er tilgjengelig i 4-6 generasjoner. Det gis mulighet til å søke NKK om dispensasjon; søknadsskjema kan hentes fra http://www.nkk.no 1Paring mellom søsken, far/datter, mor/sønn eller tilsvarende tette paringer = paringer med innavlsgrad lik eller høyere enn 25,0% 2Halvsøskenparinger eller paringer med tilsvarende innavlsgrad = paringer med innavlsgrad lik eller høyere enn 12,5%

Endret 20. januar 2013 av Sulosi

[Portvinpiken]

Dessverre. Det jukses like mye i Norge som i andre land har jeg sett og erfart.

[Skywise]

Mitt inntrykk er at Norge er bedre når det gjelder innavl og matadoravl. Du må nok lete litt for å finne hunder med 10-15+ i innavlsgrad eller en hund med over 500 avkom i Norge. Innavl og matadoravl er langt fra like akseptert i Norge etter min mening. Det betyr dog ikke at matadorer og høy innavlsgrad ikke forekommer i Norge, - men de forekommer i alle fall langt fra like ofte og i like ekstrem grad som i England.

En annen grunn til at oppdrettere i Norge ikke kan herje og lyve som de vil, er at vi har Dogweb. På Dogweb kan man sjekke hd, ad og øyelysningsresultater, konkurranseresultater, innavlsgrad og stamtavle på alle hunder som er registrert i NKK. Denne informasjonen er åpen til alle medlemmer av NKK, og den svenske utgaven av Dogweb er åpen til alle og en hver. Dette er noe som de færreste land har, og da er det jo klart at det blir mye mer hemmelighetskremmerier.

Det eneste som er synd er at det ikke registreres flere helseresultater i Dogweb, da det ville vært et enormt fremskritt om alt av sykdommer hadde blitt registrert.

Men for å forstå hvorfor engelskmennene har drevet på slikt som de har gjort, så vil jeg jo tro at det er to store faktorer:

1. Før var det strengere importregler i England, hvilket gjorde importering av nye hunder vanskeligere (for ikke å snakke om at det er dyrt å importere).

2. I utstillingssystemet i England har de ikke championklasser og hundene kan ikke bli fullcertet heller slik som i Norge. Dette betyr i praksis at om en person har et bra eksemplar av rasen som generelt alle dommere liker, så kan denne hunden stilles på alle utstillinger i mange år og stikke av med alle certene. Dette vil jo bety at det ikke blir noen flere championer av samme rase så lenge denne hunden stilles, og det er ikke en hemmelighet at en del oppdrettere lar seg blende av titler.

Men når det kommer til å skjule sykdommer og å være lite åpen om hva som har forekommet i oppdrettet, så er ikke Norge det spøtt bedre enn England. Vi har noen veldig gode eksempler, som Norsk Hovawart klubb, hvor de har opprettet et helseskjema som alle oppdrettere plikter å sende inn minst en gang årlig. Det omfatter egne hunder, hunder på deleie og alle hunder oppdretter har oppdrettet. Er sikkert noen som lyver på skjemaet også, men det er jo i alle fall et skritt i riktig retning.

Og så har vi alle de andre som heller velger å stikke hodet i sanda enn å ta fatt i et problem. Saluki og belger miljøet er to eksempler. I salukimiljøet er det svært lite åpenhet om sykdommer (du må lete litt for å finne ut at salukier faktisk har en del gjennomgående sykdommer), og i belger miljøet nekter de fleste oppdrettere å innse at å innføre øyelysning som et krav kan være en lur idé med tanke på at anmerkninger på øynene forekommer oftere enn hd.

[Anglofil]

Dette med innavl høres for meg helt sykt ut, på den måten har blitt gjort, særlig i England (jeg forstår at noe kan forekomme, jeg snakker nå om de ekstreme tilfellene særlig i UK). Det jeg ikke skjønner er hvordan man kan få seg til å avle frem dyr som man ser det går dårligere og dårligere med. Det virker jo ikke som det er dyra man er mest opptatt av, men pengene man får.

Mvh Yvonne

[Skywise]

Det med innavlen i England henger nok mest sammen med at det later til å være helt akseptabelt å pare mor x sønn og søsken. Og når noe er sosialt akseptabelt, man får solgt hundene og ingen kritikk, ja da er det som regel lett å la seg påvirke om du ikke har tatt et sterkt standpunkt i dette fra før. Linjeavl er jo ikke nødvendigvis dårlig avl, men det er viktig å tenke utavl på innavlede hunder.

Mye av den sterke linjeavlen og at man holder sykdommer skjult bunner etter mitt inntrykk mer i at hundeavl for mange har blitt til en prestisjesport. Målet er å ha de beste og flotteste hundene konkurransemessig, og når bikkjene gjør det så godt i ringen, så vil man jo ikke ”ødelegge” noe ved å offentliggjøre at de er fulle av sykdommer.

For mange oppdrettere handler det mer om ære og stolthet enn om penger, - men selvsagt har vi de som bare er interessert i å tjene penger også.