Begynner å bli lei av å være singel...

[-lykke-]

Har det veldig fint, men savner noen å være glad i. Problemet er at jeg ikke har "mulighet" til å møte noen. Er alene med datteren min på ett år og har null "avlastning", i tillegg er jeg fulltidsstudent.

Er ikke noe hastverk, men jeg ser liksom ikke for meg at det vil være mulig å finne noen på veldig lenge.. Jeg får jo ikke gått på date eller noe slikt. Og så leser jeg jo her inne om alle som sier det er helt utelukket å date aleneforeldre.. Tenker da at jeg i hvert fall er utelukket, jeg som ikke har "fri" annenhver helg engang.

Vet ikke helt hva jeg vil med det her, egentlig. Noen trøstende ord, kanskje?

[AnonymBruker]

Ikke alle utelukker aleneforeldre! Skulle gjerne vært barnepike mens du går på date! :-)

Anonym poster: b896f18376b77d7f34702e1d7316e6ed

[Sommee]

Ikke alle utelukker aleneforeldre! Skulle gjerne vært barnepike mens du går på date! :-)

Anonym poster: b896f18376b77d7f34702e1d7316e6ed

Creepy...

Ett barn er ok, to mer tvilsomt.., men kjærligheten har vel ingen grenser.

Bortsett fra høyde og alder da..

Endret 19. januar 2013 av Sommee

[Meridian]

Savner det noen ganger jeg også, men man blir faktisk vant til det ... men kanskje aldri helt? Man lærer seg iallfall å leve med det på et vis, selv om man alltid har savnet der.

Jeg har alltid vært singel. Har aldri hatt kjæreste, så jeg vet ikke helt hva jeg savner, men jeg savner noe iallfall.

Samtidig har jeg gjennom mitt 31 årige klart meg fint alene. Hadde ikke klart det så fint uten å ha familie og venner rundt meg - da hadde det blitt fryktelig ensomt.

Har en venninne som er omtrent i samme situasjon som deg. Hun var lykkelig sammen med kjæresten sin og ble uventet gravid da hun var 21. Da hun var 22 fødte hun et barn, og da barnet var 1 år ble det slutt mellom henne og barnefaren. Siden barnet var 1 år har hun hatt hovedsansvaret, mens barnet besøker barnefaren kun i ferier. I tillegg begynte hun på et utdannelse da barnet var 2 år, og studerte i 5 år. Livet hennes bestod da kun av å følge barnet i barnehagen, gå på skole, hente barnet i barnehagen og dra hjem å lage mat. Kose seg med barnet til det skulle legge seg for så å begynne på studiene. Legge seg tidlig for så å stå opp kl.6 hver morgen.

Ja, det er mange som står opp klokka 6 hver morgen, men livet hennes bestod ikke i noe annet enn skole og barnet sitt og studiene. Hun hadde ingen avlastning, kun en sjelden gang når hun måtte noe og venner og familie kunne trå til.

Likevel gikk hun ut at studiet med nesten bare toppkarakterer. Man blir iallfall veldig strukturert med små barn.

Vil iallfall si at det er mange som forstår deg

[AnonymBruker]

Creepy...

Ett barn er ok, to mer tvilsomt.., men kjærligheten har vel ingen grenser.

Bortsett fra høyde og alder da..

Creepy? Det ble kanskje litt feil? Haha, jeg prøvde bare å si at noen burde være så hyggelige at de sitter barnevakt slik at TS kan ha det litt hyggelig! :-)

Anonym poster: b896f18376b77d7f34702e1d7316e6ed

[-lykke-]

Savner det noen ganger jeg også, men man blir faktisk vant til det ... men kanskje aldri helt? Man lærer seg iallfall å leve med det på et vis, selv om man alltid har savnet der.

Jeg har alltid vært singel. Har aldri hatt kjæreste, så jeg vet ikke helt hva jeg savner, men jeg savner noe iallfall.

Samtidig har jeg gjennom mitt 31 årige klart meg fint alene. Hadde ikke klart det så fint uten å ha familie og venner rundt meg - da hadde det blitt fryktelig ensomt.

Har en venninne som er omtrent i samme situasjon som deg. Hun var lykkelig sammen med kjæresten sin og ble uventet gravid da hun var 21. Da hun var 22 fødte hun et barn, og da barnet var 1 år ble det slutt mellom henne og barnefaren. Siden barnet var 1 år har hun hatt hovedsansvaret, mens barnet besøker barnefaren kun i ferier. I tillegg begynte hun på et utdannelse da barnet var 2 år, og studerte i 5 år. Livet hennes bestod da kun av å følge barnet i barnehagen, gå på skole, hente barnet i barnehagen og dra hjem å lage mat. Kose seg med barnet til det skulle legge seg for så å begynne på studiene. Legge seg tidlig for så å stå opp kl.6 hver morgen.

Ja, det er mange som står opp klokka 6 hver morgen, men livet hennes bestod ikke i noe annet enn skole og barnet sitt og studiene. Hun hadde ingen avlastning, kun en sjelden gang når hun måtte noe og venner og familie kunne trå til.

Likevel gikk hun ut at studiet med nesten bare toppkarakterer. Man blir iallfall veldig strukturert med små barn.

Vil iallfall si at det er mange som forstår deg

Det er sånn det er for meg nå, det. Studiene går kjempe bra, fikk meget gode karakterer forrige semester. Jeg er veldig strukturert og det går strålende. Men det er jo kun det jeg gjør. Står opp, steller, leverer i barnehagen, går på forelesninger/lesesalen, trening, henting, middag og lek. På kveldene sitter jeg som regel alene og leser... Og jeg har 4 1/2 igjen av studiet.

Jeg har så og si vært alene hele tiden. Ble slutt med faren under graviditeten (var bl.a. utro), men vi gjorde et halvhjertet forsøk eller to rett etter fødselen.

Hvordan gikk det med kjærlighetslivet til denne venninnen din, da?

[-lykke-]

Creepy? Det ble kanskje litt feil? Haha, jeg prøvde bare å si at noen burde være så hyggelige at de sitter barnevakt slik at TS kan ha det litt hyggelig! :-)

Anonym poster: b896f18376b77d7f34702e1d7316e6ed

Synes det var en koselig ting å si, jeg Ikke at jeg hadde latt en fremmed fra nettet sitte barnevakt, men det var som sagt hyggelig av deg!

[Sommee]

Hehe, skjønte det ja, men det var rom for misforståelse der..

Men da tar jeg med henne ut da, så sitter du barnevakt, supert!

[-lykke-]

Hehe, skjønte det ja, men det var rom for misforståelse der..

Men da tar jeg med henne ut da, så sitter du barnevakt, supert!

Hahaha Her har vi støttekontaktene!