Når det er så bra at jeg ikke kan fatte det, får jeg panikk...

[AnonymBruker]

Det skjer igjen og igjen... Når vi har det så bra at jeg føler jeg er i himmelen, at jeg føler dette er det beste som har skjedd meg, at det er alt jeg drømmer om.. Når vi har det slik, går det ikke lang tid, før jeg finner et eller annet som må være helt galt, grunn til mistanke, trusler og farer, og friker helt ut!

Noen som har hatt det slik, eller har det slik?? Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det!

Anonym poster: 0972b5b201eabfe2bf33d6a934a31d39

[Silfen]

Dette er vel ikke helt unormalt. Først og fremst vil jeg foreslå at du får deg noen samtaler med en eller annen terapist, slik at dere sammen kan nøste opp i hvorfor du får disse følelsene.

[Havbris]

Puss brillene dine. Du har det flott, men det virker som du lager buffere. Tillat deg selv å være glad. Mye kan gå galt, men mye kan også gå veldig bra.

[Gjest Elissima]

Jeg antar at du har opplevd dårlige forhold før kanskje? Blitt litt brent? Forstår hvorfor du føler som du gjør. Det kalles forsvarsmekanisme. Du er redd for å bli såret så for å beskytte deg selv klarer du ikke slappe av og nyte det du har nå, som virker bra. Jeg har hatt det litt sånn med min kjæreste. Har aldri møtt noen som har behandlet meg så bra før, han virker nesten for perfekt til å være sann.. Derfor har jeg vært redd for å miste han, at han skal bli lei av meg etc. Men har lært meg å roe ned.

Prat med kjæresten din om dette, men når han sier at han er forelsket i deg og det er deg han vil være sammen med, så må du stole på det!

[AnonymBruker]

Jeg også har det sånn. Jeg er kjemperedd for å føle meg lykkelig og at alt er bra. Når jeg føler at ting går bra får jeg helt angst!

Med en gang jeg går rundt og har det vondt, så føler jeg meg trygg. Jeg føler meg på en måte trygg når jeg hele tiden går å har det vondt, og at må ligge i søla og lide ...

Men jeg skjønne jo at det ikke er normalt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tror jeg vet hva det kommer av også. Det kommer av at hele livet har venner, familie, slekt, lærere og fremmede behandlet meg dårlig. Jeg har aldri blitt slått eller noe, men jeg har blitt psykisk mishandlet gjennom flere år. Derfor har jeg blitt vant til å stadig være engstelig, stadig være redd, stadig har vondt i magen, stadig snike meg rundt for ikke å bli sett.

Jeg har sluttet med alt jeg elsker, mine begavelser og talenter innen musikk og kunst. Orket ikke misunnelse og kommentarer...

Å være lykkelig og å ha en kjæreste har jeg aldri hatt. Føler meg ikke bra nok og er redd for hva andre vil si om jeg får en kjæreste. Redd de vil spre stygge rykter om meg fordi de tror jeg er billig...

Jeg tror også at jeg ikke er verdt en kjæreste ...

Moren min lever i et dårlig forhold med stefaren min, tror hun sliter med det samme som meg ... Hun er 60 år, så hun er bare vant med å leve sånn.

Pga dette er jeg redd for å bli lykkelig og å ha det bra med en kjæreste, fordi hun ikke har det bra med denne mannen ... Han er ikke slem fysisk, bare psyksisk... også drikker han innimellom, og det er veldig slitsomt... Han er også veldig sjalu, så jeg kan nesten ikke ha kontakt med mamma uten at han blir vanskelig.

Anonym poster: dc1dac8e3e1eb3d1e320c023a9afafaf

[AnonymBruker]

Puss brillene dine. Du har det flott, men det virker som du lager buffere. Tillat deg selv å være glad. Mye kan gå galt, men mye kan også gå veldig bra.

ts- Ja, du har nok helt rett. Jeg tillater meg ikke å være glad, just in case...

Anonym poster: 0972b5b201eabfe2bf33d6a934a31d39

[AnonymBruker]

Jeg også har det sånn. Jeg er kjemperedd for å føle meg lykkelig og at alt er bra. Når jeg føler at ting går bra får jeg helt angst!

Med en gang jeg går rundt og har det vondt, så føler jeg meg trygg. Jeg føler meg på en måte trygg når jeg hele tiden går å har det vondt, og at må ligge i søla og lide ...

Men jeg skjønne jo at det ikke er normalt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tror jeg vet hva det kommer av også. Det kommer av at hele livet har venner, familie, slekt, lærere og fremmede behandlet meg dårlig. Jeg har aldri blitt slått eller noe, men jeg har blitt psykisk mishandlet gjennom flere år. Derfor har jeg blitt vant til å stadig være engstelig, stadig være redd, stadig har vondt i magen, stadig snike meg rundt for ikke å bli sett.

Jeg har sluttet med alt jeg elsker, mine begavelser og talenter innen musikk og kunst. Orket ikke misunnelse og kommentarer...

Å være lykkelig og å ha en kjæreste har jeg aldri hatt. Føler meg ikke bra nok og er redd for hva andre vil si om jeg får en kjæreste. Redd de vil spre stygge rykter om meg fordi de tror jeg er billig...

Jeg tror også at jeg ikke er verdt en kjæreste ...

Moren min lever i et dårlig forhold med stefaren min, tror hun sliter med det samme som meg ... Hun er 60 år, så hun er bare vant med å leve sånn.

Pga dette er jeg redd for å bli lykkelig og å ha det bra med en kjæreste, fordi hun ikke har det bra med denne mannen ... Han er ikke slem fysisk, bare psyksisk... også drikker han innimellom, og det er veldig slitsomt... Han er også veldig sjalu, så jeg kan nesten ikke ha kontakt med mamma uten at han blir vanskelig.

Anonym poster: dc1dac8e3e1eb3d1e320c023a9afafaf

ts- Det er noe med det, at hvis man holder seg selv på bunnen, så er fallhøyden nesten lik null. Og når man har det veldig vanskelig, kan det minste fall virke livsfarlig. Derfor er det tryggest å være på bunn... Slik er det for meg iallefall, men jeg kan jo ikke leve slik!

Jeg MÅ bare si at det er fryktelig at du har gitt opp alt du brenner for! Kan du ikke begynne med å gjøre de tingene? Det er enormt mye ressurser å hente i angst og lidelse som kunstner....

Anonym poster: 0972b5b201eabfe2bf33d6a934a31d39