Hvordan tilgi?

[niccoline]

Hei.

Jeg er ny her så unnskyld om dette havner feil sted.

Det jeg lurer på er hvordan skal jeg greie å tilgi noen som har gjort meg mye vondt i nesten 20 år, og som nå er død? Denne personen er min stemor, og hun brukte virkelig alle sine krefter på å forsure livet mitt på mange måter også i voksen alder.

Problemet er at denne stemoren min nå forfølger meg i drømme og i tankene, og jeg har begynt å lure på om hun går igjen her i huset hos oss.. Det er nok kanskje bare innbilning da men.. I hvertfall føler jeg at jeg tilgi dette mennesket for å få fred med meg selv nå. Dette går utover både jobb, følelser, nattesøvn... Problemet er at jeg jo egentlig ikke vil..

Har noen noe gode råd? Jeg setter stor pris på det..

[SubHuman]

Hvorfor tilgi?

Du må finne ut av det, før du spør deg selv om hvordan man skal tilgi.

Endret 19. januar 2013 av SubHuman

[Gjest *Maja*]

Man tilgir for å gi seg selv fred i sjelen. Å tilgi handler om å la fortid være fortid og gå videre. Men å tilgi betyr ikke det samme som å glemme alt det vonde som ble gjort mot en.

Tilgivelse er noe du gjør for deg selv slik at sinnet, frykten og sorgen ikke skal spise deg opp innvendig.

[OnFire]

Hvorfor har du behov for å tilgi for å få ro? Legg det bak deg, tenk minst mulig på henne. Hun er død og får ikke gjort deg noen skade lenger.

Hjernen fungerer, forhåpentligvis, slik at du selv kan velge hva du vil tenke på og la oppta deg, og hva du vil velge bort. Du kan tenke på henne i korte glimt, det er det umulig (?) å kontrollere, men la det være med det.

Endret 19. januar 2013 av OnFire

[SubHuman]

Hvorfor har du behov for å tilgi for å få ro? Legg det bak deg, tenk minst mulig på henne. Hun er død og får ikke gjort deg noen skade lenger.

Hjernen fungerer, forhåpentligvis, slik at du selv kan velge hva du vil tenke på og la oppta deg, og hva du vil velge bort. Du kan tenke på henne i korte glimt, det er det umulig (?) å kontrollere, men la det være med det.

Kan hende at det er underbevisstheten som får henne til å tenke på svigermoren og at hun føler at hun har noe uoppgjort å gjøre med henne (dette er bare spekuleringer fra min side).

Uansett TS hvis du føler at du må tilgi henne, finn ut hvorfor du ønsker å tilgi henne og hvorfor.

[Havbris]

Enig med *Maja* her. Å tilgi er noe du gjør for deg selv, du setter deg selv fri fra det grepet som de vonde tankene og følelsene har på deg. Å tilgi er ikke det samme som å godta den uretten du har vært utsatt for, det handler mest om å forsone seg med at det ble som det ble. Kanskje får du da fred?

[Gjest Marmot]

For min del var det viktig å tilgi den som er død, fordi det å bære på sinnet og skuffelsen bare går utover meg selv. Det er bare jeg som får vondt og bare jeg som sliter. Jeg vet ikke om jeg har direkte tilgitt, men jeg har forsonet meg med det som skjedde og at det er en del av historien min uansett. Hvordan jeg kom dit aner jeg ikke, for min del endret mye seg da jeg fikk barn selv.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke bare å trykke på en knapp og så vips har man tilgitt.

Sånt kan ta tid og krefter og noen klarer det ikke pga fastlåste tankemønstre.

Har dette alltid plaget deg så mye eller er det først nå nylig det har eskalert såpass?

Når det påvirker livet ditt så mye så bør du absolutt gjøre noe.

Uansett om du greier å tilgi eller ikke.

Kanskje du ville hatt nytte av å snakke med psykolog, evt annen fagperson

Som kan hjelpe deg å bearbeide de vonde opplevelsene som har satt spor i deg.

Og lære deg gode teknikker å bruke for å komme deg ut av det

Anonym poster: 9f6a97593c98036a1c84d1af1ddc15b3

[Anjah]

Kanskje det kan være en fin idé å skrive et brev til den avdøde stemoren? Ofte er det sånn at man får ting ut av systemet bare ved å skrive litt.

Jeg besøkte graven til min bror ca et år etter at han var gått bort. Jeg satt faktisk og pratet til graven en times tid. Luftet ALT. Jeg husker at jeg følte meg litt sånn "crazy", (sitte og prate til noen som egentlig ikke er der) men det hjalp virkelig meg den gangen.

[Gjest Lille-pus]

Som Havbris så riktig sier, 'å tilgi' handler om å selv komme så langt at man ikke lenger er fylt av bitterhet og sinne overfor dette mennesket.

Man ser på det som hendte i det vi kan kalle retroperspektiv fremstilling og kommer til ro og forsoning med det som fant sted.

Det som fant sted blir ikke mer rettferdig, det unnskyldes ikke.

Man vet at det ikke kan endres, det har satt spor, men disse sporene genererer ikke lenger bitterhet, sinne og hat.

[Steinar40]

Ser egentlig ikke poenget med å tilgi andres oppførsel.

Jeg har mer tro på å akseptere. Altså akseptere at personen var som hun var. Noe annet er det ikke å gjøre med det.

[Havbris]

Ser egentlig ikke poenget med å tilgi andres oppførsel.

Jeg har mer tro på å akseptere. Altså akseptere at personen var som hun var. Noe annet er det ikke å gjøre med det.

Tilgi - forsone seg med - akseptere. Egentlig bare variasjoner over det samme.

[Steinar40]

Tilgi - forsone seg med - akseptere. Egentlig bare variasjoner over det samme.

Joda, men jeg syns at det å tilgi blir litt vel urealistisk.

Bedre å bare akseptere at kjerringa var ei drittkjerring, og sikkert ikke var helt god i hue, og dermed hadde sitt å stri med.

Endret 19. januar 2013 av Steinar40

[Lafayette]

Du behøver ikke å tilgi som i å godta, hun er død, og kan ikke plage deg mer.

Det viktige er at du lærer deg til en måte å klare å akseptere det som har skjedd, og å leve videre uten at tidligere hendelser skal ta så stor plass i livet ditt.

[Gjest]

Det du trenger er å dissosiere deg fra hele situasjonen.

Men du trenger muligens noen som kan lære deg teknikken.