Ønsket om barn

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg sitter her og er så utrolig lei meg og skuffet.. Men, Jeg har så utrolig lyst på barn, har ventet lenge for at livet skal være mer tilrettelagt for barn, og om ca. 6 månder er jeg der. Da er jeg klar for å begynne å prøve. Jeg har nettopp snakket med mannen om dette, men han vil vente i 2 år til, dette visste jeg jo egentlig, men tenkte han kanskje ville forandre mening. Han trenger mer tid, det er jo forståelig og jeg vil ikke at han ikke skal føle seg klar. Jeg er bare så utrolig verpesyk, og kan ikke se for meg 2 år uten å prøve. Føler meg helt tom. Jeg har prøvd å se positivt på det, og tenke på alt jeg kan gjøre før jeg får barn. Allikevel føler jeg meg ikke bedre, jeg føler meg ferdig med det jeg har ønsket å gjøre. Så er det noen andre der ute i samme situasjon? Noen som kanskje har noen tips?

Anonym poster: d5920ed22ce5c5e6758ed2eb0db8d231

[AnonymBruker]

Vel, for å være veldig kynisk så er det ikke sikkert han er noe mer klar om 2 år heller. Hvor gamle er dere?

Anonym poster: d31d573c9cbd0303ff9c16b8966966f3

[Gjest norah]

Med mindre du har bikket 30 og vel så det så tenker jeg du bør, og må innfinne deg med det.

Når du er klar er det tross alt bare tre semestre igjen før han også er klar. Om dere begynner å nærme dere midten av 30 årene og ønsker flere barn er det klart en tidspress som spiller inn ifht fruktbarhet, tid og så videre.Da bør du ta en prat med ham om dette ifht om hans ønske om venting er verdt en eventuell reduksjon i mulighet. De fleste vil svare nei.

Men det argumentet er ikke gyldig med mindre du faktisk har et sykdoms- eller aldersargument.

En annen ting er at en slik følelse du nå lar seg selv ha, at du dyrker følelsen av "føle seg tom", tenker at du ikke klarer en annen tilværelse i en kortere periode(som 2 år faktisk er), så legger du opp et ekstremt dårlig løp både ifht prøveperiode, og i det tilfelle dere skulle ha vanskeligheter med å få barn.

Om du allerede før prøvingen føler livet er omtrent verdiløst og ikke kan leve uten å forsøke på dine fastlagte premisser, hvordan skal dere ta takle et worst case scenario?

Barn er såpass utfordrende for forholdet at det alltid lønner seg å stå sammen og være enige om premissene.

Jeg skjønner du ønsker deg barn, jeg bare sier at en slik innstilling du har lagt til deg er topp oppskrift for å gjøre det vondt og vanskelig for både deg selv og forholdet deres - og gjøre dette om til noe negativ og pressende.

[AnonymBruker]

Oi,er du meg??! Er i ganske så lik situasjon som deg og kjenner veldig godt på følelsene du kjenner på.

Nå kan det tenkes at det er en del som synes vi har et luksusproblem.

Jeg vet jo forsåvidt ikke om det kommer til å bli en enkel affære å bli gravid men det er ingenting som hittil sier noe annet. Sånn sett så trøster jeg med at min ventetid er basert kun på lyst fra min samboer sin side og ikke en kropp som ikke fungerer. Beklager om noen prøvere føler seg støtt nå, det er ikke vondt ment.

2 år går jo ganske fort, selv om det føles veldig tungt ut å vente. Men, du er helt sikker på at din mann vil ha barn engang i tiden? Slik at du ikke føler deg lurt om 2 år om han fremdeles sier han ikke vil. For da bør dere ta grep nå. Han må jo kunne se for seg om han faktisk vil ha barn noen gang, selv om det ikke er nå, tenker jeg..Kommer litt an på hvor gammel han er.

Jeg har ingen gode råd å komme med. Jeg tenker jeg må bare bite tennene sammen og at de neste 2-3 år kommer til å gå fort. Jeg kan ikke sitte å deppe å gjøre situasjonen værre enn hva den faktisk er. Og jeg gjør meg selv en stor tjeneste ved å innse at det beste er at vi begge er klare og at ikke noe skjer fordi noen føler seg presset.

Anonym poster: 0d57718e5d76c0323718a3a2d3c51505

[Solstråle86]

Jeg var i samme situasjon som deg, ønsket meg barn lenge før min saboer :cry: Han er 11år eldre enn meg, så følte det startet å haste litt på en måte.... Og jeg har alltid hatt et sterkt ønske om barn..

Jeg snakket veldig mye med min samboer om mitt intense ønske om barn. Trur han ble litt sliten av det Jeg tenkte etterhvert at jeg måtte slutte å "mase" på han om det, slik at han ikke ble dritt lei. Da jeg sluttet å "mase" om om d virker det som om han ble "bekymret" for at jeg ikke vile ha barn lenger, så han tok opp temaet (for første gang). Etter noen mnd. ønsket han også å få barn . Men vi har prøvd i underkant av et år nå uten å lyktes, ganske frustrerende. Fant ut nylig at jeg har noe som heter PCOS (får ikke eggløsning på egenhånd), og er i full gang med utredning (tabletter, blodprøver osv).... Så selv om dere starter å prøve nå er det greit at mannen din får vite at det kan ta tid. Samboeren min trudde vi skulle klare det med en gang (du vet, menn kan være litt godtroende "dette går på første forsøk") selv om jeg sa at det kunne ta tid, noe vi nå ser at det gjør. Jeg skjønner veldig godt at du er lei deg og skuffet, det var jeg også. Men som det blir skrevet om over her bør du forsikre deg om at han i det hele tatt ønsker barn. Og hvorfor vil han vente i akkurat 2år? Det kan faktisk ta 2år å få et barn. Jeg ønsker deg lykke til Og hold meg oppdatert på hva som skjer fremover