Han har valgt å forlate meg..

[Gjest Filifjong]

Min store kjærlighet, mannen i mitt liv har gjort det slutt med meg.

Jeg falt hardt. Jeg satsa hardt. Jeg sørger hardt og er i sjokk.

Vi flyttet sammen for fire måneder siden. Jeg ble usikker når ting ble hverdagslig og søkte bekreftelse. Usikkerheten min drepte forholdet. Han ser ikke håp. Jeg har følt meg så elsket, sett og ivaretatt. Vi har elsket hverandre selv om vi sleit med å tilpasse oss hverdagen sammen. Vi hadde det fint i hverandres selskap. Så blir det en krangel ut av noe lite. Begeret renner over for han og han blir iskald og sier det er slutt. Selv om han sa for to dager siden at han hadde tro på oss og at vi skulle klare dette. Jeg tenkte med en gang han sa det i sinne, men vi snakket i går og han mener det fortsatt.

Alle drømmene mine har rast sammen. Jeg vil ikke leve lenger. Jeg kommer aldri til å komme over dette. dette vil jeg alltid bære med meg som en stor sorg. Jeg sitter her og kjenner at dette kommer aldri til å gå over, selv om alle sier noe annet. At en annen jente en dag skal få han er uutholdelig. Alle drømmene og fremtidsplanene vi hadde.. Plutselig snur han på sekundet.

Følelsene mine er kaos. Jeg savner han så sårt og inderlig, vil bare bli holdt rundt av han. Jeg kommer aldri til å finne en som han igjen. En jeg elsker så høyt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner han egentlig godt. Det er vanvittig slitsomt å være sammen med en som konstant er usikker, selv om man ikke gjør noe som skulle tilsi at partneren har grunn til å bli usikker.

N

å gikk det desverre til helvete med deres forhold, men du kan huske på dette til neste forhold.

Anonym poster: 6ee9283e23864ee240150978d3f4ff4b

[Gjest Filifjong]

Jeg synes jeg hadde fortjent en forvarsel på at brudd var noe han tenkte på, men han sier han ikke hadde tenkt over det men at han plutselig der og da forsto det var det rette. jeg har vært deprimert siden i høst men har ikke sett alvorligheten i det. Jeg skulle ønske han elsket meg nok til å gi det en sjanse, fordi det er så mye fint og unikt der

Det gjør så ubeskrivelig vondt å elske noen som ikke vil være din..

[AnonymBruker]

Om problemet har vart siden i høst, så er det ganske lenge. Begeret ble fylt.

Anonym poster: 6ee9283e23864ee240150978d3f4ff4b

[AnonymBruker]

Hvis det skjedde igår, så kan det hende han ombestemmer seg, hvis det skjedde plutselig. Jeg råder deg til å ikke være sinna eller beskylde han for noe. Sett deg ned å skriv hva du føler om dere, forholdet osv. Skriv fordeler og ulemper ved at dere er sammen. Hvis han føler for å prate, så forteller du han hva du føler gikk galt, og hvorfor. Og for all del keep it together! Det verste menn vet, er jenter som sutrer og hyler. Da kommer han hvertfall ikke tilbake.

Har gått gjennom samme greia to ganger med samme typen, heldigvis har det vært rolig de to siste åra. Problemet var at jeg ikke forsto hvordan han hadde det. Jeg trudde jeg var prinsessa på erten og kunne be lm det jeg ville. Men siste gangen, så satt jeg meg ned å skreiv for meg selv, og da skjønte han at jeg forsto alvoret. Jeg skjønte fort at jeg ikke hadde vært en spesielt god kjæreste.

Spesielt hvis du har vært usikker, har du nok lekt mye med hans følelser. kanskje han føler for å "ta igjen" eller bare har fått nok? Uansett hva som skjer så har du nye erfaringer til en ny mann og husk at du klarte deg fint før du traff han, hvorfor skal det ikke gå bra nå?

Anonym poster: 6aae888693892d5c99ab71c76fc4c590

[Gjest Filifjong]

Tusen takk for fint svar anonymbruker!

Ja jeg hadde det bra før jeg møtte han. Men før jeg møtte han hadde jeg aldri elsket noen. 2012 har vært det mest fantastiske året jeg kunne drømt om, 2013 skulle bli like bra. Sammen med han..

Jeg håper så inderlig at han vil savne meg etterhvert, for jeg vet det er så mye kjærlighet mellom oss. Jeg håper av hele mitt hjerte at han kjenner det og vil forsøke å gi dette en sjanse. Det synes jeg det fortjener, jeg synes det er for tidlig å gi opp. Og jeg synes kjærligheten mellom oss er for mye å gi opp. Dette blir for mye for meg. Jeg takler overhodet ikke dette.

[AnonymBruker]

Tusen takk for fint svar anonymbruker!

Ja jeg hadde det bra før jeg møtte han. Men før jeg møtte han hadde jeg aldri elsket noen. 2012 har vært det mest fantastiske året jeg kunne drømt om, 2013 skulle bli like bra. Sammen med han..

Jeg håper så inderlig at han vil savne meg etterhvert, for jeg vet det er så mye kjærlighet mellom oss. Jeg håper av hele mitt hjerte at han kjenner det og vil forsøke å gi dette en sjanse. Det synes jeg det fortjener, jeg synes det er for tidlig å gi opp. Og jeg synes kjærligheten mellom oss er for mye å gi opp. Dette blir for mye for meg. Jeg takler overhodet ikke dette.

Skjønner hvordan det er. Når eksen gjorde det slutt, så falt livet mitt i grus. Trodde jeg hvertfall. Men det er annerledes når man ikke får noen tegn eller hvis han er dårlig til å kommunisere. Syns du skal prøve å ha det bra med deg selv hvertfall. Nå er det jo helg, så da er det bare å kose seg enten det er under dyna med is og film eller byen med venninner. Nå har du mulighet til å være litt egoist, så da hadde jeg kjørt på du får oppdatere om du hører noe mer fra typen/eksen

Anonym poster: 6aae888693892d5c99ab71c76fc4c590

[AnonymBruker]

Akkurat dette har skjedd med meg også. Helt likt, så jeg vet hvor vondt du har det nå og kan ikke annet enn å trøste deg med å la tiden gå, det går sakte men det går. Det har gått to uker i dag siden han gikk fra meg fordi han var lei av usikkerheten min, jeg har det vondt, men mye bedre nå. Han reagerte slik din kjæreste gjorde også, han står bom fast på sitt. Han vil ikke mer. Mitt best råd vis at du er selvstendig og klarer deg selv og ta vare på deg selv mest mulig. Og jeg har akkurat de samme følelse som deg ang at ei annen jente skal få min gutt, som bare var min. Det er kjempe vondt å tenke på, men skyv eller dytt tankene vekk.

Anonym poster: 1b1669f5107e939fad0d458b21275ffa

[Havbris]

Hvis du mener at det er din usikkerhet som har kvalt forholdet så griper du tak i det og forsøker å gjøre noe med det. Hvis du får en sjanse til hos han, så må du uansett endre noe hvis det skal være liv laga. Det er ikke nok at han kommer tilbake, du må ha et bevisst forhold til hvordan du ønsker å være i det forholdet.

[Capt. Obvious]

Men vil du virkelig tilbake til et forhold som gikk i grus etter kun å ha bodd sammen i fire måneder? Ja, det er vanskelig å være objektiv midt oppe i det, men gi det litt tid slik at du kommer over den verste kjærlighetssorgen og vurder da om du vil tilbake. Når man ikke greier mer enn fire måneder sammen så er det for meg et tydelig signal om at man ikke har matchet helt.

[Gjest Filifjong]

Det er godt å lese svarene deres. Jeg klarer ikke tenke eller føle klart og med de forskjellige innfallsvinklene hjelper det meg litt.Føler liksom at noen "bryr seg" og prøver å hjelpe og det setter jeg så stor pris på!

Jeg er klar over at det ikke skal være så vanskelig etter 4 mnd som samboere. Men jeg tenker slik at om man elsker hverandre og har et så godt grunnlag som vi har, så skal det heller ikke være sånn at det er lettere å dra fra problemet istedet for å løse det sammen.

JA jeg har oppført meg dårlig. JA jeg har et så stort problem ang selvfølelsen min at det ble en sånn selvoppfyllende profeti. Jeg klamrer meg fast "ELSK MEG ELSK MEG!!" fordi jeg er så livredd for å bli forlatt, og jeg er jo fullstendig klar over at det er denne oppførselen som faktisk får han til å dra. Og denne usikkerheten viste seg ikke før vi hadde landa litt etter forelskelsesrusen. Men så er det nå en gang sånn at jeg mener jeg kjenner han så godt at denne bråe snuinga og bastantheten ikke samsvarer med hva jeg har følt mellom oss. Jeg har kontaktet legen min for å få hjelp til å ordne opp i selvbildet mitt. Da jeg sa det til han ble han glad, men han sier han er så sint for at jeg ikke har gjort dette før. Og hadde han sagt til meg "Hvis ikke du tar ordentlig tak i problemet nå så orker jeg ikke være sammen med deg lenger" så hadde jeg jo ikke venta med å få hjelp.

Jeg er hos mamman min nå. Og jeg har gode venninner som støtter meg så, og det er godt å kjenne. Likevel er jeg så ensom, fordi jeg savner han så sårt at det gjør fysisk vondt i brystet og i magen. Og jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at dette en dag skal føles greit. Jeg kan ikke se for meg at jeg skal klare å slutte å elske han og savne han.

[Havbris]

Det er flott at du har tatt grep og kontaktet legen din, h*n vil kanskje hjelpe deg med å finne en psykolog. Du sier at, om mannen hadde sagt at du måtte ta tak i problemet ellers ville han gå, så hadde du gjort det. Jeg forstår at det kan kjennes bittert ut at han ikke sa det, men da henger du dette på en knagg der du også gjør han ansvarlig for at du ikke har tatt grep tidligere. Jeg vil tro at du har fått signaler underveis, på at ditt voldsomme behov for bekreftelse har slitt på han.

Det måtte et jordskjelv til i livet ditt, for at du skulle klare å ta grep. Slik er det med mye, vi mennesker er gode på å stikke hodet i sanden og fortrenge, inntil omstendigheter gjør at vi er nødt til å våkne. Jeg skjønner at det er vanskelig å se noe positivt i dette, men det har jo faktisk ført til at du tar grep om noe ved deg selv som du uansett ville bli nødt til en gang.

Bygg opp et selvbilde der du står trygt på to ben, der du etterhvert vil utstråle styrke. Det er det beste du kan gjøre for deg selv akkurat nå. Så vil tiden vise om det vil bli noe mer med mannen.

Endret 18. januar 2013 av Havbris

[Gjest Filifjong]

Havbris, jeg har lest mange av innleggene dine her på KG og jeg synes alltid du virker så smart, reflektert og fornuftig med beina planta godt i jorda. Tusen takk for at du er her inne og tar deg tid til å svare på dette, det setter jeg pris på.

Det er ikke noe annet jeg kan gjøre enn å jobbe med meg selv og selvbildet mitt. Det kan jo ihvertfall bare bli bedre, uansett hva som måtte skje. Hva som skal skje med meg og han, er opp til han. Utenfor min kontroll.. Det gjør det så vanskelig, at det er ingenting jeg kan gjøre for å vinne han tilbake.

Jeg må fortsette å gå gjennom dette helvete. Og håpe... håpe alt jeg klarer. Håp holder meg noenlunde oppe, selv om jeg nå er et vrak.

[Havbris]

Takk Filifjong! Håper ting ordner seg for deg etterhvert

[AnonymBruker]

Hvis du mener at det er din usikkerhet som har kvalt forholdet så griper du tak i det og forsøker å gjøre noe med det. Hvis du får en sjanse til hos han, så må du uansett endre noe hvis det skal være liv laga. Det er ikke nok at han kommer tilbake, du må ha et bevisst forhold til hvordan du ønsker å være i det forholdet.

jeg sliter litt med det samme,og hører folk si det du sier."gjør noe med det" men hva i all dager kan man gjøre?

Anonym poster: a79e13af6b2bcea384d4e0473e490990

[I Grosny]

Det er godt å lese svarene deres. Jeg klarer ikke tenke eller føle klart og med de forskjellige innfallsvinklene hjelper det meg litt.Føler liksom at noen "bryr seg" og prøver å hjelpe og det setter jeg så stor pris på!

Jeg er klar over at det ikke skal være så vanskelig etter 4 mnd som samboere. Men jeg tenker slik at om man elsker hverandre og har et så godt grunnlag som vi har, så skal det heller ikke være sånn at det er lettere å dra fra problemet istedet for å løse det sammen.

JA jeg har oppført meg dårlig. JA jeg har et så stort problem ang selvfølelsen min at det ble en sånn selvoppfyllende profeti. Jeg klamrer meg fast "ELSK MEG ELSK MEG!!" fordi jeg er så livredd for å bli forlatt, og jeg er jo fullstendig klar over at det er denne oppførselen som faktisk får han til å dra. Og denne usikkerheten viste seg ikke før vi hadde landa litt etter forelskelsesrusen. Men så er det nå en gang sånn at jeg mener jeg kjenner han så godt at denne bråe snuinga og bastantheten ikke samsvarer med hva jeg har følt mellom oss. Jeg har kontaktet legen min for å få hjelp til å ordne opp i selvbildet mitt. Da jeg sa det til han ble han glad, men han sier han er så sint for at jeg ikke har gjort dette før. Og hadde han sagt til meg "Hvis ikke du tar ordentlig tak i problemet nå så orker jeg ikke være sammen med deg lenger" så hadde jeg jo ikke venta med å få hjelp.

Jeg er hos mamman min nå. Og jeg har gode venninner som støtter meg så, og det er godt å kjenne. Likevel er jeg så ensom, fordi jeg savner han så sårt at det gjør fysisk vondt i brystet og i magen. Og jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at dette en dag skal føles greit. Jeg kan ikke se for meg at jeg skal klare å slutte å elske han og savne han.

Det er fint at du er hos mamma. Hun elsker deg ordentlig. Uansett om du er sikker eller usikker.

Jeg er ikke imponert over x-typen din, og mener at du kommer til å finne en som er mye bedre etter hvert. En som stiller opp for deg ,også i motgang.

Denne dumpinga kom fort, etter bare fire måneder under samme tak. Jeg tror du gjør klokest i å komme deg unna en som gir opp så fort (eller bruker dumping som hersketekninikk, muligens med psykopatiske trekk).

Jeg forstår at du har det vondt, og ønsker deg alt så mye bedre. Husk at du hadde det godt med deg selv før du traff Dumpegutt. Og din mor er glad i deg. Jeg synes du ikke bør akseptere din x dersom han prøver å hente deg inn igjen, fordi du er bygget for langvarig forhold, og passer ikke sammen med speed-dumpere. Dessuten skal du kanskje ha barn etter hvert. Da kan du ikke basere deg på dumpegutter, men trenger en langt stødigere kvaliitet.

Det er fullt og helt hans feil at han dumpet deg. En mann med skikkelig tak i hadde aldri gjort noe sånt mot dama si. Han hadde støttet deg i motgangen, og meldt dere på samlivskurs for å få skikk på kommunikasjonen.

Jeg vet at du har det vondt nå, og antar at du hylgriner når du leser dette. Men kjærlighetssorg går fortest over dersom du stenger han helt av, og bruker den vonde energien tilå komme deg videre i livet.

Det er nå det er aller vondest, men neste uke blir det litt bedre, og sorgen kastes på deg litt sjeldnere. Etter hvert kommer du over det, og du vil igjen få ett godt liv.

Du fortjener en ekte entusiast. En som stiller opp for deg og er på laget ditt uansett hva. I gode og onde dager. Nå er du kvitt en godværssjarmør, og det bør du egentlig feire.

[Havbris]

jeg sliter litt med det samme,og hører folk si det du sier."gjør noe med det" men hva i all dager kan man gjøre?

Anonym poster: a79e13af6b2bcea384d4e0473e490990

Hvis usikkerheten tar kveletak og ødelegger relasjoner til andre mennesker kan det være en idè å oppsøke hjelp, f. eks en psykolog. Kanskje trenger du hjelp til å styre tankene inn i mer konstruktive tankemønstre? Om du finner en dyktig psykolog kan du lære teknikker for å ta kontroll over egne tanker.

[Gjest Gjest]

Jeg er slik usikker, men uansett hva jeg sier og gjør er min kjæreste der for meg, tar seg tid til å prate, er alltid vennlig og snill-er der med en gang.

Derfor jeg ikke er usikker mer, og gir den stakkars fyren fred, hvis det er meningen så skjer det uansett, er ikke alt vi mennesker styrer.

[Gjest Filifjong]

Takk for et fint svar I Grosny.

Jeg skjønner hva du mener og er enig. Jeg trenger en mann med tak i. En som kjemper for meg, for oss. En som vil hjelpe meg gjennom ting, og ikke en som forlater meg når jeg er på mitt aller svakeste og har sagt opp jobben, leiligheten og til et helt nytt sted sammen med han. Jeg prøver ikke å legge ansvaret på han, men jeg føler en dyp skuffelse, en enorm tristhet og en bitterhet over at han ga opp så fort.

Uansett hvor sint og skuffet jeg er, er jeg aller mest såret og trist fordi vi hadde det så fint. Jeg trodde virkelig ting hadde falt på plass. Og jeg kan ikke stå og si at han er en drittsekk, for det mener jeg ikke. Han er fantastisk, men han passer ikke sammen med meg når han er sånn som dette og takler motgang ved å dra. Og DET gjør vondt, for jeg kunne vedda livet mitt på at vi kom til å få et fantastisk liv. og jeg vet at han har følt det samme.

[Gjest Filifjong]

Havbris, jeg har legetime på tirsdag. Har bare hørt at det er så vanskelig å få time hos psykolog. Onkeln min var deprimert og fikk beskjed om at det ikke var alvorlig nok! Også kommer jeg "Hei jeg er 24 år og har kjærlighetssorg!" Huff, føler at jeg kommer til å bli ledd av.