Alt er bare håpløst

[AnonymBruker]

Det blir altfor langt å skrive ned alt i detalj, så jeg noterer kort om min situasjon.

- Jeg ble nettopp 19 år, og tar VG3 som privatist.

- Har begynt å få vansker pga. min barndom og årene til nå. Har hatt en far som har vært slem(voldelig og aggressiv til tider, kort lunte, kunne klikke fordi jeg sølte litt melk på gulvet) som yngre, har alltid favorisert lillesøsteren min(15 år), aldri vært en ordentlig god far. Han har alltid kjørt meg hit og dit når jeg har skullet ting, laget mat til meg, men det stopper der. Har aldri fått en krone av han, aldri fått leksehjelp, aldri fått et eneste kompliment. De siste årene har han trakassert meg psykisk i stedet, han har slengt en rekke stygge bemerkninger til meg, og jeg har hatt/og har det vanskelig pga. dette. Vi snakker ekstremt stygge ting som er sagt. Mamma har aldri tatt ordentlig tak i det. Hun vil flytte fra han, men har ikke nok penger.

- Jeg har aldri hatt ordentlige, gode venner. Derimot har jeg veldig lett for å få venner, men disse bor langt unna da vi har møttes i andre situasjoner enn i skolesammenheng m.m. Grunnen til at jeg tar VG3 som privatist er at jeg har blitt utfryst gang på gang, og er lei av alt drama og dritt. Veldig mange av jentene er direkte onde, og det er virkelig ingenting i veien med meg. Det er flere som har vært i samme situasjon, men de går nå fremdeles på skolen... Bare jeg som ikke orket mer...

- Har med dette ikke et sosialt liv, med få unntak, da jeg møter vennene mine som bor langt unna en sjelden gang. Sitter kun inne, gjør ingenting, da jeg egentlig har lyst til å være med venner. Det er det beste jeg vet, og er av natur en veldig sosial person som elsker å omgås mennesker.

- I og med at jeg har et ikke-eksisterende sosialt liv, er jeg blitt dypt deprimert. Helt sinnssykt, liksom. Jeg har bare lyst til å sove, og ser ingen løsning på noen ting. Det som holder meg oppe er håpet om at ting skal bli bedre.

- MEN, om det skal bli bedre må jeg gjennomføre VG3. Dessverre har jeg mistet så mye motivasjon, fordi jeg har det så vondt, og jeg er blitt forferdelig tiltaksløs. Det er nå eller aldri, føler jeg, og det er en rekke eksamener som må tas til våren.

- Til tross for at jeg er en smart jente som lærer lett og vanligvis kunne ha fått toppkarakterer i de aller fleste fag, får jeg helt middelmådige karakterer. Det er vel riktig nok bedre enn å ikke ha bestått videregående i det hele tatt, men jeg kommer ikke til å komme inn på det jeg vil. Det er høyt snitt på det samme studiet overalt, og i utlandet. Jeg vet ikke hva annet jeg skal velge, fordi ingenting annet interesserer meg.

- Hva skal jeg gjøre av livet mitt?! Jeg vet ikke hvor jeg skal dra, hva jeg skal gjøre etter dette året. Jeg vet bare at jeg trenger ett år fri, men hva etter det? Hva skal jeg studere, siden jeg ikke er i nærheten av å klare å komme inn på det jeg ønsker? Jeg hater denne tilværelsen. Jeg trives ikke med familien min, pappa er slem, jeg har ingen venner her jeg bor og sitter bare inne når jeg egentlig er en sosial person, jeg er ikke motivert for å klare videregående, jeg vet ikke hva jeg skal bli eller hvor jeg skal.

Finnes det i det hele tatt noen løsning? Jeg klarer ikke mer av denne situasjonen, men alt føles så håpløst.... Har heller ikke råd til å flytte ut nå. Langt der i fra, så det er dessverre ingen løsning før jeg er ferdig med videregående...

Anonym poster: 51fc37c24a9e65cf4cb2792fc5f95213

[Gjest LineaAlba]

Kjære deg. Du trenger å snakke med noen. Jeg har opplevd noe lignende som det du beskriver. Send meg gjerne en pm!

[AnonymBruker]

Din mor skal kunne få hjelp med bostøtte om hun flytter og tar med seg dere to. Altså, hun må ta ansvar og tørre å satse. NÅ. Alternativ må du flytte på hybel eller kollektiv.

Anonym poster: 05d4ad422f0d2d1503041c1f3c3971c3

[Gjest Gjest]

om du tror at et år fri vil hjelpe på depresjonen din (når hovedproblemet er at du bare sitter inne) så tro omigjen..