Svigerfamilien er ikke akkurat trivelig

[AnonymBruker]

Det er første forholdet jeg er i hvor det ikke funker så godt med svigerfamilien.

Har prøvd å gitt det tid og vært tålmodig og interessert i dem, men jeg synes ikke at de er noe særlig trivelige. Ikke alle i svigerfamilien er utrivelige altså, men det gir meg ikke så mye å være sammen med dem, og jeg reagerer litt på måten de behandler hverandre på. De virker ganske kalde og selvopptatte.

Tenker mer på denne nå som jeg er gravid, og skulle ønsket at jeg kunne gi barnet en litt bedre situasjon å vokse opp i med respekt, trygghet og kjærlighet. Har ikke noe særlig stor familie selv, dessverre.

Noen med lignende erfaring?

Anonym poster: 51d987266cccaee0caf873dcd6ff6228

[AnonymBruker]

Det er første forholdet jeg er i hvor det ikke funker så godt med svigerfamilien.

Har prøvd å gitt det tid og vært tålmodig og interessert i dem, men jeg synes ikke at de er noe særlig trivelige. Ikke alle i svigerfamilien er utrivelige altså, men det gir meg ikke så mye å være sammen med dem, og jeg reagerer litt på måten de behandler hverandre på. De virker ganske kalde og selvopptatte.

Tenker mer på denne nå som jeg er gravid, og skulle ønsket at jeg kunne gi barnet en litt bedre situasjon å vokse opp i med respekt, trygghet og kjærlighet. Har ikke noe særlig stor familie selv, dessverre.

Noen med lignende erfaring?

Anonym poster: 51d987266cccaee0caf873dcd6ff6228

Ja. Min svigermor kjefter og diskuterer. Først trodde jeg at hun holdt på å bli dement, men hun har vært sånn hele livet. Hun ringer meg for å gi meg masse unyttig info om hva de spiser, hvor de drar, at slekta hennes gjør sånn, og maser om folk jeg ikke kjenner. Og når jeg sier at jeg ikke kjenner dem, så legger hun ut om at det er folk som mannen har vokst opp med, som om jeg da burde fatte at det er interresant. Hun klager på at vi ikke tar telefonen, men mannen orker ikke, og jeg er hjemme med babyen, og er altfor sliten av maset. Jeg ringer vel ikke henne tilbake bare for å høre på gnål. Får ikke lagt til noe i samtalen selv da hun bare overkjører meg og blir hissig om jeg diskuterer noe med henne.

Vi har fått barn, og hun maste så mye på meg i starten at jeg gråt av stress. Hun mener mye om hvordan jeg skal bruke tiden min, hvem av oss som skal få sove (ikke meg) og hvor ofte jeg skal amme. Hun mener babyen bare prater når han ligger å klager..som om hun kjenner ham bedre enn meg.

Moren min er ikke bedre men jeg kan si ifra til henne, og hun klenger ikke på babyen ved sosiale sammenkomster..

Anonym poster: bf56bcd0256aad9919bca432bc7e73bb

[Gjest Gjest]

anbefales desverre ikke,din nåverende situasjon. jeg har hatt en grusom svigerfamilie! og holdt ut i 11 år,men måtte til slutt innse at jeg faktisk ikke elsket denne mannen jeg var sammen med.har snakket med flere om dette(i min situasjon) og kan konkludere med at jo mer du elsker din mann,jo lettere tilgang har du hos svigers!..sorry 4 you..

[AnonymBruker]

vet hvordan det kan være, å vet at det kan slite en helt ut.. min svigerfamilie er sikkert ok på mange måter, jeg synes bare dem bryr seg for lite om hverandre..hadde ønsket meg en sviger fam. som satte pris på hverandre, var hjelpsomme og interessert i å holde kontakt..kanskje spesiellt siden jeg ikke har noe familie selv.. så lite jeg får gjort noe med (har prøvd en million ganger å strekke ut hånda til dem uten å få noe godt ut av det) har bestemt meg for å prøve å fokusere på det positive..at dem er hyggelige å treffe på butikken å slå av en 3-minutters prat med. og fokusere mer på andre folk rundt meg som gir meg mer tilbake en å irritere meg..skal ikke si jeg lykkes bestandig men jeg prøver.

Anonym poster: d6b1c79bd106530c6051ab9609acd510

[AnonymBruker]

TS her. Deler samme tanker som deg, AnonymBruker, som svarte sist her. Har prøvd å fokusere på det positive selv, men merker da at jeg går på akkord med meg selv. Orker egentlig ikke å ha særlig kontakt med dem, men det er disse familiesamlingene som man liksom er NØDT til å være med på. Bursdager, julefeiring osv. Kjenner at hele meg stritter i mot. Særlig vil jeg ikke ha noe med svigersøster å gjøre, hun er ei skikkelig hurpe. Egosentrisk som fy, og bruker mye av tiden i slike sammenkomster til å rakke ned på sine venner (som ikke er tilstede). Og det er ikke trivelig.

Anonym poster: 51d987266cccaee0caf873dcd6ff6228

[AnonymBruker]

Løsningen for meg ble rett og slett å gi f***. Situasjonen har vært likedan i mange år, svigerfamilien er ikke spesielt trivelig. Heldigvis er de det mot sønnen min, så det er litt mer levelig da. Så lenge han behandles bra sier jeg ikke noe. 

Jeg forstår at det har vært familiediskusjoner, svartmaling og drama OM meg. Selv har jeg ikke vært tilstede i dette, men samboeren min har blitt dratt inn i det, stakkar, hvor han har blitt presset skikkelig av sin familie. Det er absurd at det har foregått ting rundt meg og om meg som person som jeg ikke har hatt mulighet til å ta del i 😹

Jeg er ikke så tilgivelig person. Når folk viser seg fra sin verste side fra allerede første gang jeg møter de og opptrer på en så total uhøflig og uvennlig måte får de bare seile sin egen sjø. Jeg orker ikke bruke ett sekund av tiden min på dem. Noen forsoning, selv om det ikke er jeg som har stått for dramaet, er jeg heller ikke interessert i da det visstnok skal foregå på deres premisser. Etter hva jeg har hørt, har den ene svigersøstra begynt å angre seg etter å ha innsett hva hun har stelt i stand. Folk stiller vel spørsmål når det er noen som stadig ikke møter opp i bursdager, barndåp, bryllup etc. Jeg orker ikke å stå på barrikadene og rope, hennes usmakelighet taler for seg selv. Folk skjønner det etter hvert. Har det best uten noen form for drama eller uvennskap.

Jeg kunne sikkert ha vært en ok svigersøster tilbake, om ikke hun hadde rakket ned på utseendet mitt og mine meninger. Respekt kan ikke bare gå en vei. Så får hun heller sitte der og være den egosentriske blæra som hun er, misunnelig på mitt liv og for at ikke jeg må ta masse plastiske operasjoner for å føle meg vel i eget skinn, slik som hun må gjøre og skryter sånn av 👹 I mine øyne blir det all fake uansett 😝

Anonymkode: cd06b...aa5

[AnonymBruker]

På 18.1.2013 den 21.37, Gjest Gjest skrev:

anbefales desverre ikke,din nåverende situasjon. jeg har hatt en grusom svigerfamilie! og holdt ut i 11 år,men måtte til slutt innse at jeg faktisk ikke elsket denne mannen jeg var sammen med.har snakket med flere om dette(i min situasjon) og kan konkludere med at jo mer du elsker din mann,jo lettere tilgang har du hos svigers!..sorry 4 you..

Oh well.. jeg og og min mann har det VELDIG godt sammen. Elsker hverandre virkelig! Det ene som har vært en utfordring hele veien er familien hans. Ikke alle, men særlig broren og foreldrene.  

Anonymkode: a658f...8e0

[AnonymBruker]

Får da håpe ts har ordnet opp i dette på de årene som har gått 😅

Anonymkode: 4f3e8...165

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får da håpe ts har ordnet opp i dette på de årene som har gått 😅

Anonymkode: 4f3e8...165

Blir som regel bare verre med åra... 😌

Anonymkode: a658f...8e0

[AnonymBruker]

På 20.1.2013 den 14.51, AnonymBruker skrev:

TS her. Deler samme tanker som deg, AnonymBruker, som svarte sist her. Har prøvd å fokusere på det positive selv, men merker da at jeg går på akkord med meg selv. Orker egentlig ikke å ha særlig kontakt med dem, men det er disse familiesamlingene som man liksom er NØDT til å være med på. Bursdager, julefeiring osv. Kjenner at hele meg stritter i mot. Særlig vil jeg ikke ha noe med svigersøster å gjøre, hun er ei skikkelig hurpe. Egosentrisk som fy, og bruker mye av tiden i slike sammenkomster til å rakke ned på sine venner (som ikke er tilstede). Og det er ikke trivelig.

 

Anonym poster: 51d987266cccaee0caf873dcd6ff6228

Skjønner veldig godt. Jeg har også slitt med en vanskelig svigerfamilie i mange år. Pga barn blir jeg ikke kvitt de, selv om det er slutt med barnefar for en del år tilbake. Det er noen dominerende damer i denne familien, og de kommer ofte med spydige kommentarer. Små stikk hele tiden, selv når jeg gjør det jeg kan for å være hyggelig. En form for hersketeknikk de bedriver, men det er utrolig slitsomt å måtte stadig forholde seg til slike mennesker. Jeg har kuttet de ut så mye som mulig. Har ikke overskudd til å bli behandlet slik, det er utrolig slitsomt, tapper en for energi, og tilfører så mye unødig frustrasjon. Barna har også begynt å reagere på at de sier «slemme ting.» Så da er det et spørsmål om det i det hele tatt er verdt å ha så mye kontakt med de? Hvis de ikke tilfører noe trygt, eller godt? Man går bare på tå, og har en dårlig magefølelse rundt de.

Anonymkode: e439a...9a4