HAR JEG BRYLLUPSNERVER?

[Gjest Anonymous]

Har gått rundt som en zombie hele helga. Fredag var vi på byen, jeg ble sjalu, og vi hadde en KJEMPEKRANGEL som varte hele natta.

Føler meg kvalm og ekkel, er ikke spesielt forelsket, og har blitt veldig usikker. Har mistet all tro på forholdet vårt. Tenker på en eks. Gråter og er fortvilet.

Hva skjer med oss? Vi krangler mer enn noensinne for tiden, og jeg går bare rundt og er nervøs for at dette er feil av meg.

Føler meg ulykkelig, har aldri hatt det slik med noen, og nå skal jeg snart gifte meg!!!

Hva gjør jeg? Er så redd, lei meg og fortvilet. Er det bryllupsnerver?

Vi har bare vært sammen i 1 1/2 år...

[Gjest Anonymous]

Jeg har hørt en plass at hvis du er forelsket i mer enn de 2 første årene så er det ment til å vare.. varer ikke forelskelsen i mer enn 2 år, så er det kenskje litt vanskelig å holde ut hele livet??

Elsker du ham? Hvorfor er du sjalu?? Noen spesiell grunn?? utroskap før eller lignende??

Klemz

[Gjest Anonymous]

Hm - du bør ikke bare vifte problemene vekk i alle fall og stemple de som bryllupsnerver. Kanskje han også er usikker?

Vet det ikke alltid er like enkelt med gutter, men dere bør sette dere ned og ta en prat. Lag noe godt til middag, tenn lys og skap en god ramme rundt samtalen. Vær ærlig mht følelsene dine, la også ham komme til orde og gi ham tid til å sette ord på ting. Ikke bebreid ham, men ha som mål å finne ut hva DU kan gjøre annerledes.

[viwi]

heisann!

Jo det kan nok være disse berømte bryllupsnervene.... Hvor lenge er det til bryllupet????

MEN jeg tror det er lurt om dere setter dere ned og snakker om problemet. ER det dette dere EGENTLIG vil? dere har jo ikke vært sammen så lenge... Hvorfor krangler dere? ER dere glad nok i hverandre til å skulle være sammen resten av livet. Spør deg selv: Orker jeg tanken på å leve et helt liv UTEN han ved min side???? Det har jeg spurt meg selv om for flere år siden og kommet fram til at NEi jeg orker ikke tanken på å leve uten min kjære...

Håper at dere finner ut av det. LYKKE TIL!

klem12

[Gjest Anonymous]

Jeg elsker ham, men de vonde følelsene etter all kranglingen overskygger de gode følelsene. Jeg har det så vondt inni meg at det kniper i hele kroppen. Jeg er vel sjalu kun på en person - jeg vet at hun er veldig attraktiv og innbiller meg at han drømmer om henne. Hun er en god venninne av meg, og har en tendens til å flørte litt mye med ham.

Vet jo at han liker MEG, og at han synes at jeg er minst like sjarmerende. Men jeg føler meg helt lammet - jeg ble så rasende da vi kranglet at jeg kastet 6 tallerkener rett i gulvet. Vi var oppe hele natta og da jeg endelig klarte å prate ut, sovnet han på sofaen. Så jeg vet ikke hvor mye han fikk med seg...

Slike krangler har vi hatt mange av i det siste. Jeg er veldig var på ham, og er hele tiden "på vakt". Vi krangler sjelden pga sjalusi, det er mest pga bagateller. Han takler det dårlig når jeg er deprimert, og kan lett bli sint i slike situasjoner.

I alle mine forhold tidligere har jeg opplevd at de jeg har vært sammen med har bedratt meg på en eller annen måte.

Jeg føler meg ikke trygg på at dette kommer til å gå bra. Det er så mange opp og nedturer hele tiden - skulle ønske at det kunne blitt mer stabilt.

For meg virker det som om vi ikke takler å være sammen i fritiden - i alle helgene uten barna krangler vi. Og det er STORE krangler.

Hva skal jeg gjøre? Har mest lyst til å stikke av fra alt...

[Gjest Anonymous]

Dette er noe av grunnen til at man ikke bør gifte seg tidlig og før man er 100% sikker. Du er usikker både på deg selv og ham, og dette gjør at du føler deg så ille. Du må snakke med ham og bli trygg på hans kjærlighet til deg før dere kan gifte dere. Nå vet jeg ikke om dere har satt en bryllupsdato, men hvis ikke denne er langt frem i tid vill jeg utsatt bryllupet. dere har nok av personlige ting dere bør få orden i først. Snakk sammen om det utroskapet du har opplevd tidligere og at du er suikker p.g.a. dette. Dere må lære å stole på hverandre før dere kan dele livet sammen, og dette er noe begge må jobbe med. Personlig synes jeg ikke han virket særlig interessert og oppegående når han sovnet når du var klar til å prate. Det går ikke an. Dette handler om gjensidig respekt og dette er noe man må jobbe med å få. Kommunikasjon er viktig, så dere må snakke sammen og begge finne ut av hva dere egentlig vil. Vil dere gifte dere nå og kanskje ha det sånn resten av livet eller vil dere ordne opp i ting, se hvordan det går og så gifte dere?

[Gjest Anonymous]

Det er for sent! Det er en måned til vi skal gifte oss..

Alt har gått veldig fort - vi flyttet sammen raskere enn jeg egentlig var klar for, vi kjøpte hus et halvt år før tiden, han fridde... Skulle jeg sagt nei da? Han er jo mannen i mitt liv, og jeg vil jo gjerne gifte meg med ham! Jeg vet at dersom jeg hadde sagt nei, så har iallefall ikke han fridd flere ganger.

Å legge bryllupet til neste sommer var uaktuelt for ham - det tok han som et tegn på at jeg ikke var fornøyd med tidspunktet han fridde på.

Vi hadde jo ikke slike problemer den gang.

For all del - jeg elsker ham og vil bli gammel sammen med ham. Men måten han prøver å løse problemene våre på blir litt feil for meg. Han dominerer meg, og synes at jeg er overnevrotisk. Blir så lei meg, har vel grått flere liter i helga.

Jeg har dårlig selvtillit, og skjønner ikke helt hvorfor han elsker meg.

Huff, skulle ønske jeg hadde en skulder å gråte på..

[Gjest Anonymous]

Da har jeg et godt råd, oppsøk familieterapi i den kommunen/fylket dere bor i. de skal hjelpe til i slike saker og dette kan gjøre at dere begge finner ut av ting.

Personlig synes jeg han virker eiesyk, og det skal ikke være sånn at han legger alle reglene for dere begge. Jeg vet dette er vanskelig, men ønsker du virkelig å bli styrt på denne måten? Om du ikke våget å svare nei eller våget å stå på ditt med at bryllupet burde være neste sommer, hvordan skal det da bli fremover? Skal han ta alle avgjørelser og du være nikkedukke? Jeg har opplevd slike forhold, og ALDRI om jeg skal oppleve det igjen. Nå har jeg en fantastisk gutt, vi bestemmer ting sammen og blir enige ved hver beslutning.

Jeg kan egentlig ikke råde deg til noe som helst, men dete MÅ snakke ut om problemene slik at det ikke bare fortsetter. Man må kommunisere før man kan forstå hverandre. Fortell ham at dere må bestemme i fellesskap og at dere må lære dere å kommunisere. Dette er viktige stikkord for et lykkelig ekteskap. På en måte kan jeg si du bør komme deg ut av dette, men jeg vet hvor vondt det er å bryte forhold. Men kjenn dypt i deg selv, vil du virkelig gifte deg med ham og vil du gifte deg nå? Få svar på disse spørsmålene først og handle ut i fra dette. Man bør ikke inngå ekteskap om man er en anelse usikker. Selvsagt kan alt dette være overreagering også, men som sagt har jeg opplevd noe liknende og er veldig glad jeg kom meg ut av det!

Selv har jeg hatt en del bryllupsnerver, men ikke noe i nærheten av dette en gang. Jeg tror derfor dere har en del samlivsproblemer dere rett og slett bør få orden i!

[viwi]

Kjære deg!

Det er enda ikke forsent å avlyse. Det er det ikke før du har sagt ja.......

Men jeg er enig med noen av de andre her at kanskje dere skulle oppsøke en rådgiver.

Jeg ville aldri giftet meg etter 1 1/2 år og jeg følte det sånn som du....

Dere kan jo utsette det...

Håper virkelig dere finner ut av dette!

God klem12

[Cilie2003]

Men kjære lille venn!!

Du må ikke la noen fortelle deg hva du skal føle, og når du skal føle det!!!

Dersom du ikke er klar for å gifte deg med han, så ikke gjør det. Dersom han elsker deg, og vil leve resten av livet sitt sammen med deg, så går han med på å utsette det.

Hvis han virkelig er glad i deg ønsker ikke han at du skal gifte deg før du er helt klar!!!

Og hvis han ikke forstår, og bare blir sint og tverr, ja da har du kanskje en god grunn til å ikke føle deg klar.

Det er ikke tiden dere har vært sammen som er det viktige her. Det er hvilke følelser du faktisk har.

Som du selv sier så krangler dere hver gang dere er alene uten barna. Dette er jo en tid hvor dere skulle glede dere over å ha tid til hverandre, og kose dere bare dere to.

Jeg synes familierådgivning høres fornuftig ut. Men jeg tror ikke du vil finne deg selv på en måned, så å utsette bryllupet er kanskje lurt????

Jeg ønsker deg lykke til, håper alt ordner seg for dere.12

[Gjest Anonymous]

Huff, ikke så mange oppløftende svar her nei. Men dere får meg iallefall til å tenke klart.

For det første - jeg vil IKKE utsette bryllupet. Jeg vet med meg selv at dette ønsker jeg, dette er faktisk mannen i mitt liv, han vil jeg ha. Men er vel i dårlig stemning i dag.

Har nettopp spist lunsj med ham, han tok meg veldig alvorlig da jeg fortalte hvor vondt jeg har det. Han har foreslått at vi går til rådgivning. Jeg ønsker å få fjernet all tvil som faktisk oppstår når vi har hatt en krangel - føler ikke dere det slik etter en krangel da? At hele verden raser sammen, alt blir sort og trist, og ingenting betyr noe mer? Jeg blir iallefall veldig deprimert og lei meg, og føler at vi bare motarbeider hverandre.

Er det oss det er noe galt med? Eller er det jeg som overreagerer og som har en drøm om at alt bare skal være rosenrødt nå?

[Gjest Anonymous]

Rådgivning er kjempemsart og det bør dere komme dere til så fort som mulig. Ikke vent til etter bryllupet, men oppsøk en alt i dag! Denne personen hjelper dere på rett vei og hjelper dere til å få tilbake gleden over bryllupet!

Jeg føler meg også tom etter en krangel, men ting går heldigvis ikke så langt som hos deg.

Dere trenger begge hjelp, og bare vent så skal dere se at ting løser seg når dere får hjelp fra en utenforstående!

[Gjest Anonymous]

Ærlig talt så tror jeg ikke det er vanlig å krangle så voldsomt som dere gjør, det er et sykdomstegn på at noe er galt i forholdet.

Selv har jeg også lagt et forhold bak meg der ting stadig endte med opprivende krangler. Men jeg maktet ikke å gå fra ham fordi jeg var tross alt glad i ham og dessuten ville jeg aldri finne noen andre som ville være glad i meg...

Så dro han et år på skole i utlandet, og jeg begynte i et kor der jeg traff en kjempehyggelig gutt. For å gjøre en lang historie kort; han åpnet omsider øynene mine og fikk meg til å innse at selv om jeg var glad i kjæresten min var ikke forholdet godt og sundt for noen av oss. Det ga meg mot til å bryte opp, og etterpå traff jeg en annen gutt og det ble et helt annet forhold. Nå vet jeg hvor godt det faktisk er mulig å ha det når man er to!!!

Det kan da neppe være slik du ønsker å ha det fremover, med stadig sjalusiscener, opprivende krangler og knusing av invetar???

[scorpion73]

Jeg vil råde deg til to ting, det ene er å kun føle selv, hva du er KLAR for, ikke hva vi her inne mener du bør gjøre, og ikke minst vær 100 prosent ærlig ovenfor deg selv, og din samboer.

Du skriver i det ene innlegget ditt at du må får klarhet etter en krangel, og at alle krangler vel innimellom.

Alle gjør faktisk ikke det, krangling er en utrolig barnslig måte å løse konflikter på. Jeg har bodd sammen med min tilkommende mann i 7 år, og vet med sikkerhat at vi kun har kranglet 5 ganger. Vi er uenige om mange ting hver eneste dag, ja, men sånn er det når to ulike mennesker skal bo sammen. Jeg deler ikke alle hans syn på ting, han deler ikke alle mine, det er det som gjør det så deilig. To meget selvstendige mennesker, men med stor respekt for hverandre, og det den andre mener.

Prøv å sett dere ned engang og finn ut sammen om dette egentlig er noe for dere,kanskje du blir overassket over både dine og hans meninger og følelser dersom dere er 100 prosent ærlige.

En annen ting som er drepen på et hvert forhold i det lange løp er sjalusi, få hjelp til å bli kvitt den.

12

[kristin S.]

Jeg har opplevd mye liknende som deg, og det eneste jeg kan si er at DU må føle at du kan stole på han.det skal ikke være en annen du føler han heller vil ha!!jeg hadde det slik lenge, var sykelig sjalu, og det det egentlig dreide seg om var meg og min selvtillit...jeg fikk hjelp, har problemer nå også ,men ikke iforhold til han.du må bli sikker på deg selv og han..snakk mye med samboeren din, få han til å forstå og gjør noe aktivt med å forbedre selvtilliten din!!!!dersom dere krangler mye, så forsøk å være fra hverandre litt, kjenn at dere savner hverandre og bruk disse følelsene aktivt for å gjøre noe positivt sammen!HVA er det egentlige problemet; din selvtillit eller at han faktisk viser at det er den andre han vil ha?tenk over dette, og svaret på alt vil bli klart!!jobb derfra!!!!ikke hopp inn i noe som vil gjøre deg ulykkelig!!!stopp opp og kjenn etter!!!!lykke til!!!!

[Gjest Anonymous]

Kjære deg

Det høres ut som om du er veldig usikker på deg selv. Som du selv sier, du har dårlig selvtilitt. Dersom du noen sinne skal klare å leve med noen må du førs gjøre noe med ditt eget selvbilde. Det er det kun du som kan gjøre noe med - med hjelp fra din kjære.

Våre egene tanker er vår "makt"...på godt og vondt. Tenker du selv at du er stygg og lite sjarmerende - ja så tror du jo det og handler derfra.

Det er ditt valg om du velger å bli og det er dine tanker som styrer din selvtilitt.

Jeg mener at sjalusi kommer -i hovedsak - fordi man er usikker på seg selv.

Lykke til, håper dere finner ut av dette - sammen!

[Gjest Anonymous]

Hei! jeg har vært igjennom akkurat det samme som deg, da jeg leste innlegget ditt var det som om jeg skulle ha skrevet det selv. for rundt en måned siden var jeg helt i fra meg, slet mye med sjalusi, vi krangla kjempemye og hadde det vanskelig. jeg ble kjempeusikker, for skulle gifte oss 15juni! visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle gjøre av meg, vi krangla mye og det vaar like før vi avbrøt forlovelsen og bryllupet. jeg var sikker på at det aldri kunne gå. vi krangla om alt mulig, små bagateller og det var veldig vanskelig. jeg har etterhvert skjønt at det dreier seg om min sjalusi, som jeg ikke har grunn til å ha. var veldi sjalu på ei jente, som er søt, hyggelig og attraktiv.. selvom jeg vet jo at det er MEg han vil ha. akkurat som deg var jeg sikker på at gutten min drev å fantaserte om henne. utrolig nok kom vi oss ut av denne perioden, nå er jeg igjen forelska og kjempelykkelig, gleder meg villt til å gifte meg med mannen i mitt liv. vi krangler av og til nå også selfølgelig, men vet at vi hører sammen og elsker hverandre.