De viktige spørsmålene som sår tvil i et ellers perfekt forhold.

[Sol Angelica]

Jeg har lest en del. Det virker som om flertallet synes at det ikke kommer ann på alderen, men menneskene bar alderen på paret som forlover seg.

Jeg og kjæresten min (begge 22 år gamle) studerer i England (hvor vi møttes på universitetet vårt). Vi skal flytte sammen neste skoleår. Jeg fortsetter studiene mine, mens han går inn i et godt betalt arbeid.

Jeg skal innrømme at jeg har tenkt på forlovelse, fordi selv om vi som et par fremdeles er veldig ung, likevel føler at det var meningen at vi kom sammen. (Eller som jeg foretrekker å se på det; han var min gave fra Gud). Gamle ektepar sier alltid at de har funnet bestevennen sin i ektemaken, og at de får hverandre til å ville bli den beste versjonen av seg selv. Alt dette føler vi.

Vi er like hverandre i den forstand at vi begge er i kontakt med våre egne verdier, visjoner og ambisjoner for fremtiden. Men;

det er nettopp det som skaper problemer for meg! Når jeg tar initiativ til å diskutere viktige spørsmål som livskvaliteter (arbeid eller familie samhold) så møter vi på kontraster. Jeg har ikke lyst å falle inn i en klisje, der jeg ender opp som en krevende, bitter og ensom hustru og mor for en familie der mannen stadig er på jobb fordi han elsker det. Jeg har heller ikke lyst å ofre mine ambisjoner for å kompensere for hans fravær for potensielle barn vi får. Jeg har heller ikke lyst at barna våre skal sendes på 'boarding School' fordi han synes at det er de eneste omgivelsene som egner seg til å skape 'well educated people'. Synes heller det virker en anelse snevert og privilegert Jeg kommer fra et norskt hushold hvor familien verdsettes og tar vare på hverandre, og foreldrene selv ser til velferden til barna sine. Denne vil jeg ikke overgi til noen som helst andre! Ja, også er det jo det politiske spørsmålet. Men, så kan jo ikke alle nordmenn heller forvente at resten av verden automatisk skal forstå og verdsette det norske velferdssystemet vårt som baserer seg på at alle skal bidra og hjelpe hverandre. Men klarer Jeg å akseptere andre måter å se det på?

Dette er så viktige spørsmål, som i teorien ikke burde stå i veien for at vi skal kunne fortsette å fungere bra sammen. Men i fremtiden vil disse synspunktene kanskje i praksis skape problemer når man blir nødt til å ta konkrete avgjørelser om familie, verdier og kompromisser.

Per i dag vil jeg ikke noe annet enn å følge hjertet mitt som vet at det er i de beste hendene med ham, og stole på at hvis vi forlover oss at vi vil få det beste livet sammen. Men innebærer det selvoppofrelse og hvor viktig er egentlig disse verdiene for en nordmann?

[Gjest Gjest]

Du må jo tilpasse eg det landet du bor i og gi barna de beste mulighetene som finnes der. Norske verdier er ikke alltid best.

[Gjest pellepirat]

Man skal følge hjerte, men man må ta ting hjernen sier til etterretning også.

Hvis alt er så bra mellom dere, så klart dere skal fortsette. Du bekymrer deg mye for denne jobbdelen, at du skal ende opp alene med barna. Men du vet jo allerede nå at han skal begynne å jobbe, vet du at denne jobben innebærer mye reise?

Dere er jo også såpass unge, at det med barn trenger jo ikke komme på enda mange år. Det kommer på et tidspunkt dere er klar for det begge to.

Veien dit bygger man sammen. Man må kanskje ofre noe, for å få noe annet. Slik må det være for begge parter, man kan ikke bare få og få alt på sine premisser.

Hvis dere er sterkt uenige allerede om viktige spm, så er dere kanskje ikke så 100% ment for hverandre likevel, hvis ikke noen av dere er villige til å bøye litt etter.

Hvis det er vanskelig for deg, så er det hvertfall vanskelig for andre utenforstående også

[Sol Angelica]

Du må jo tilpasse eg det landet du bor i og gi barna de beste mulighetene som finnes der. Norske verdier er ikke alltid best.

Men hva har tilpasninger å gjøre med personlige verdier som ikke nødvendigvis appellerer til kultur?

[AnonymBruker]

Men hva har tilpasninger å gjøre med personlige verdier som ikke nødvendigvis appellerer til kultur?

Selvfølgelig er dine verdier påvirket av den kulturen du har vokst opp med.

Anonym poster: bfe8207690a2e2f7e69818c2a0741e8d

[Lafayette]

Dere er fortsatt veldig unge, og det er kanskje ikke nødvendig å ta sorgene på forskudd?

Hva med å heller fokusere på studiesituasjonen dere er i nå, og pleie forholdet, som du jo sier er veldig bra, og ikke gruble for mye på hva som en gang der fremme hvisomattedersom, kan bli utfordrende?