Hvordan takle forhold hvor begge er deprimerte?

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, og hadde grad "middels" (øh heter det det?) da jeg fikk den.. Siden er jeg blitt mye verre, mye fordi jeg ikke har gått i behandling nå i jula + jeg må få ny behandler (begynne helt på nytt...). Jeg klarer så vidt å komme meg igjennom dagene, jeg klarer ikke å gå på skolen, og det eneste som holder meg oppe er barnet mitt. Jeg gikk igjennom en spesiell episode nå i vinter som har gjort psyken min mye verre, men hverdagen min har vært preget av nyforelskelse og stabilitet, så det har ikke vært så ille før de to siste ukene..

Kjæresten min har en kjip periode nå og var sykemeldt 2 uker før jul. Han har også begynt å gå til psykolog, som mener han har moderat depresjon.

Problemet er at vi takler disse problemene forskjellig.. Jeg trenger tryggheten og kjærligheten jeg føler jeg og kjæresten har hatt i høst, og den har hjulpet meg veldig. Det å ha noen å krype inntil på natta, noen å spise middag med, noen som spør hvordan jeg har det og noen jeg bare kan være med. Jeg er så forelsket og glad i han, og han har hjulpet meg så mye i positiv retning kun ved å være kjæresten min..

Han derimot, trenger tid for seg selv og vil ikke være her så mye mer.. Han vil heller dra hjem etter jobb og helst sove hjemme. Jeg merker godt at den mannen som var head over heels forelsket i meg og som var så utrolig romantisk, ikke er der mer.. Jeg føler meg som en byrde for han, fordi han velger meg vekk.

Hele julen nå har jeg prøvd å følge hans behov. Han blir veldig selvsentrert når han har behov, og setter de foran alt.. Om han vil sove midt i en krangel, så gjør han det. Om han vil hjem etter jobb så gjør han det. Om han ikke vil sove her, så kommer han ikke. Mine behov blir oversett, fordi alt handler om hva han trenger og vil..

Jeg føler at tryggheten og støtten jeg hadde i han er borte, og jeg har blitt så utrolig mye dårligere.. Dette også pga all kranglingen.. Jeg vil ikke snakke om ting fordi han gir uttrykk for at jeg tynger han og at han har nok med seg selv, men likevel sier han at jeg må snakke med han. Når jeg snakker med han og forteller han hvordan jeg føler og har det så ender vi alltid opp med at han sitter og fordeler skyld fordi "jamen du gjør og jamen du må må og jamen din feil", eller han sitter og forsvarer seg selv.

I bunn og grunn ender det opp med at han mener han har nok med seg selv.. Og jeg er så sliten og lei av utryggheten og føler meg dårligere enn noen gang, og lurer på om jeg skulle vært innlagt.. Alt var så mye bedre før da jeg følte at ting var greit.. Da han satt på pcn og spilte om kvelden og jeg lakket neglene. Jeg ber han ikke om så mye, jeg ønsker bare stabilitet og kjærlighet og trygghet.. Og det er visst for mye å be om.. Jeg klarer ikke dette i tillegg til alt det andre jeg sliter med..

Jeg er så lei meg at jeg ikke får puste.. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal komme oss igjennom dette.. Har noen opplevd noe lignende eller er det noen som har noen råd?

(PS. Det er ingen krangling foran barnet, kranglingen foregår når vi er alene eller rolig etter barnet har lagt seg, bare så det er sagt..)

Anonym poster: f34ac253fe827ad0dc404bd0c23187ff

[AnonymBruker]

Jeg tror dere trenger en pause fra hverandre fordi ingen av dere klarer å gi det den andre trenger.

Anonym poster: e991f7b5a4ab8a1c13fcf675776598ed

[Gjest winston]

Det er utrolig vanskelig å være i forhold med en som har en depresjon. Jeg måtte til slutt gi slipp for ikke å miste meg selv helt, og selv bli deprimert. Har ingen råd dessverre.

[Nowayback]

-

Endret 20. juli 2023 av DelvisPresley