Så sitter jeg her plutselig alene...

[AnonymBruker]

Så sann ble det...forstår ikke helt ennå...etter 15 års ekteskap sitter jeg her alene. Har brukt tida fra min mann sa han hadde bestemt seg for å flytte til å tenke på alt det praktiske, på barna og på å ta meg sammen slik at jeg kan snakke på en skikkelig måte og bli enige om det vi må, til det beste for barna...så nå er det meste ordnet og mannen flyttet ut....så nå sitter jeg her....så det var slik det ble....41 år, alene med 4 barn og så må livet gå videre....hva? Uff.....tenker på at jeg har tatt mye for gitt, at barn og jobb og hus og mat og handling og møter har tatt all min tid og plutselig har mannen min ikke følelser for meg lenger....så tenker jeg at om jeg hadde fått mulighet å gjøre det opp igjen så hadde jeg nok valgt det samme...er glad for at barna vet jeg stiller opp for dem uansett og veldig lei meg for at mannen min nå er dratt.....og bitter for at jeg tenker at han kunne ha hjulpet mer til hjemme så kanskje ikkje ting ble slik...

Vet ikke helt hva nå, men vet jeg vil gjøre alt jeg kan for at barna skal ha det bra....måtte få luftet tankene, og setter stor pris på gode råd ..eller erfaringer fra andre i liknende situasjoner...

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

[Gjest snart skilt]

Hei, hvis det er noen trøst sitter jeg her og har det akkuart likedan. Etter 14 år og to barn sier mannen min til meg på mandag at han vil ha skillsmisse. Er snart 46 år og sitter med de samme følelsene som deg. Vi mistet hverandre av syne i hverdagen med alt det trivielle som du ramser opp. Ufattelig trist,jeg er utrolig lei meg og gruer meg til hvordan dette skal gå. Bor i Oslo og kommer til å få problemer når jeg må ut og kjøpe leilighet til meg og ungene som er 6 og 10 år. Er redd for å bli alene resten av livet, føler meg utbrukt og verdiløs. Mannen har grublet i over ett år sier han og har ingen følelser igjen for meg, så det er ingen vits i å prøve noe terapi sier han. Så da fikk jeg ikke sjansen til å gjøre noe heller. Bittert og sårt.

Så jeg føler meg deg og vet akkurat hvordan du har det nå. Bare vondt, trist og leit.

Har vel ikke så mye trøst å komme med, men vi er altså flere der ute.

[AnonymBruker]

Det er ikke lett....er på grensen til å mene at det er urealistisk at kvinner skal jobbe 100% med små barn....nå er jeg glad for både utdanningen og jobben jeg har...mrn vet ikke...tror ikke alle menn takler det like bra...hvordan lan en klare å tilfredstille alle sine behov i en travel hverdag...nummeret før jeg mener kvinner må tilbale til kjøkkenbenken....da kunne jeg stått klar med ett smil og middag til mannen min, sørget for at han fikk fred til å sove middag, og tatt imot han med opne armer når alle barna sov og vært klar for han utover kvelden!! Uff....

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

[Gjest Starlit]

Jeg kjenner en del damer som har opplevd skilsmisse, og ja de hadde en tung tid da det nylig skjedde..

Men de har i ettertid opplevd ny kjærlighet og blitt lykkelige!

De er flotte damer i mine øyne, og jeg ble aldri overrakset over at de fant lykken på ny.

Kluet er at en greier å reise seg opp igjen med stolthet, og ser på livet på en ny måte..

Min far lærte meg at en aldri skal synes synd på seg selv, uansett hvor trasig ting kan være.

For det er BARE du selv som bestemmer hvordan livet ditt skal være, og for hvordan du vil ha det følelsesmessig.

Velg lykken dere Forsøk å finne ut nye måter å være lykkelig på.

La ikke skilsmissen ødelegge livet eller lykken deres!

[Gjest Dina]

Begge historiene deres likner veldig på min! Skulle neste trodd jeg hadde skrevet det selv. Nå er det noen få måneder siden mannen flyttet ut, og vi har begynt å praktisere samværsavtalen. Det går helt greit med samarbeidet, men det er ensomt. Blir mye tid på egen hånd, og må nok planlegge mer i helgene når barna er hos faren slik at jeg ikke blir gående for mye alene.

Den følelsen at jeg kanskje skal være alene resten av livet og at jeg var så lite verdt å elske at han valgte en annen framfor å jobbe med forholdet vårt, plager meg. Han ville heller ikke til terapi, og det viste seg jo at han allerede hadde innledet et forhold til en ny og det var vel derfor han hadde dårlig tid med å komme seg videre.

Akkurat nå har jeg rett og slett ikke noen tro på at jeg kommer til å finne meg noen ny kjæreste, tenker at jeg er sliten og for gammel og at jeg har for mye bagasje etter samlivsbruddet. Men jeg hadde nok protestert heftig hvis noen hadde sagt dette til en venninne av meg som ble skilt! Så antagelig er det lav selvfølelse og dårlig selvtillit etter bruddet jeg sliter med. Håper det blir bedre etterhvert, ellers vurderer jeg veldig å gå til coach for å få hjelp til hva jeg vil med livet mitt videre. Kanskje jeg skal gjøre det, selv om det koster en del kroner. Jeg har vært et par ganger alene på familievernkontoret til samtale og skal be om ny samtale på våren for å snakke litt gjennom min situasjon og veien videre.

Vil gi dere begge som skriver i starten av tråden en stor klem! Vi er mange som opplever det samme, søstrefellesskapet er stort! Søk støtte og trøst hos venninner, det har hjulpet meg mye.

[AnonymBruker]

Ts her igjen.

Tusen takk for svar...ja, det er nok mange i samme situasjon...jeg har bare tenkt at jeg og mannen min aldri ville klare å holde sammen...etter 15 års ekteskap og 18 år sammen så er det liksom vi to....vi har klart oss gjennom en travel småbarnstid...4 barn på 7,9,13 og 17...jeg har i det siste tenkt at nå er det mindre travelt og sett frem til mer tid sammen...men slik skulle det ikke bli..men jeg elsker mannen min...og jeg må bare si at det å tenke på en ny mann er helt fjernt for meg nå.....det er ikke det som bekymrer meg mest heller...jeg er ganske selvstendig...jeg bekymrer meg heller ikke for det praktiske med å rekke alt alene med barna....vet ikke helt...det blir nok mye strammere økonomisk..men det skal også gå bra teor jeg.....Tenker mye på hvordan min mann klarer å flytte ut og bort fra barna, og at det er veldig trist at hans kjærlighet til meg er borte....etter mitt syn har vi hatt det bra sammen, hvordan kunne dette bli slik? Når jeg ser tilbake så har min mann vært veldig lite innvolvert i alt som skjer med barna og huset...jeg har trodd han har sett hvordan jeg sto på fra morgen til kveld, har en krevende jobb og har jobbet i 100% hele tiden bortsett fra permisjonene i forbindelse med fødselene...Når jeg fikk vite at han hadde bestemt seg for å flytte følte jeg virkeli at dette var urettferdig overfor meg....han så faktisk ikke at jeg har hatt veldig mye mer enn ham iforhold barn og hus ..det eneste han var opptatt av var min oppførsel mot ham...at han ikke har følelser for meg lenger.....jeg har nok glemt mannen min...stakkeren har ikke fått nok oppmerksomhet...jeg har sikkert ikke vært opplagt til sex ofte nok, han har ikke hatt det bra....Så tenk at mannen min , 43 år, nå gleder seg til å starte på nytt, finne seg leilighet ( bur nå hos sin mor midlertidig....) og virkelig leve livet .....jeg har mest lyst å le...synst det er litt tragisk også...hva er det som skjer med noen når en bikker 40 år....uff...

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

[AnonymBruker]

har bare tenkt at jeg og mannen min aldri ville klare å holde sammen...

Skulle stå Alltid......

Ts

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

[.....anonym.....]

Det er ikke lett....er på grensen til å mene at det er urealistisk at kvinner skal jobbe 100% med små barn....nå er jeg glad for både utdanningen og jobben jeg har...mrn vet ikke...tror ikke alle menn takler det like bra...hvordan lan en klare å tilfredstille alle sine behov i en travel hverdag...nummeret før jeg mener kvinner må tilbale til kjøkkenbenken....da kunne jeg stått klar med ett smil og middag til mannen min, sørget for at han fikk fred til å sove middag, og tatt imot han med opne armer når alle barna sov og vært klar for han utover kvelden!! Uff....

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

[.....anonym.....]

Ja......tror mange menn hadde hatt det bedre da...og kamskje kunne unngått noen skilsmisser.....stakkars menn....er ikke lett å sette egne behov til siden for barna sine kan det virke som..

[Gjest HeidiL]

Ts her igjen.

Tusen takk for svar...ja, det er nok mange i samme situasjon...jeg har bare tenkt at jeg og mannen min aldri ville klare å holde sammen...etter 15 års ekteskap og 18 år sammen så er det liksom vi to....vi har klart oss gjennom en travel småbarnstid...4 barn på 7,9,13 og 17...jeg har i det siste tenkt at nå er det mindre travelt og sett frem til mer tid sammen...men slik skulle det ikke bli..men jeg elsker mannen min...og jeg må bare si at det å tenke på en ny mann er helt fjernt for meg nå.....det er ikke det som bekymrer meg mest heller...jeg er ganske selvstendig...jeg bekymrer meg heller ikke for det praktiske med å rekke alt alene med barna....vet ikke helt...det blir nok mye strammere økonomisk..men det skal også gå bra teor jeg.....Tenker mye på hvordan min mann klarer å flytte ut og bort fra barna, og at det er veldig trist at hans kjærlighet til meg er borte....etter mitt syn har vi hatt det bra sammen, hvordan kunne dette bli slik? Når jeg ser tilbake så har min mann vært veldig lite innvolvert i alt som skjer med barna og huset...jeg har trodd han har sett hvordan jeg sto på fra morgen til kveld, har en krevende jobb og har jobbet i 100% hele tiden bortsett fra permisjonene i forbindelse med fødselene...Når jeg fikk vite at han hadde bestemt seg for å flytte følte jeg virkeli at dette var urettferdig overfor meg....han så faktisk ikke at jeg har hatt veldig mye mer enn ham iforhold barn og hus ..det eneste han var opptatt av var min oppførsel mot ham...at han ikke har følelser for meg lenger.....jeg har nok glemt mannen min...stakkeren har ikke fått nok oppmerksomhet...jeg har sikkert ikke vært opplagt til sex ofte nok, han har ikke hatt det bra....Så tenk at mannen min , 43 år, nå gleder seg til å starte på nytt, finne seg leilighet ( bur nå hos sin mor midlertidig....) og virkelig leve livet .....jeg har mest lyst å le...synst det er litt tragisk også...hva er det som skjer med noen når en bikker 40 år....uff...

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

Midtlivskrise? Var dette alt? Skal dette være resten av mitt liv? Skal jeg ikke oppleve sex og nærhet igjen i resten av mitt liv?

At kjærligheten oppleves som plutselig borte fra den ene parten, er nok allikvel en lengre prosess. Den ene har tenkt og sett at ikke alt er perfekt, og så en dag innser man at dette kan man ikke leve med. Veldig ofte når den ene har innledet et forhold til en ny...

Dessverre er det mange (både menn og kvinner) som ikke er særlig flinke til å snakke med sin partner om disse følelsene, og da kommer bruddet som en bombe på partneren. Det er ganske dårlig gjort. Og hvis det er utroskap på toppen av alt blir det ekstra sårt for den som opplever seg som "forlatt".

Veien videre vil bestå av tanker og mye føleler. Fram og tilbake mellom optimisme og dyp fortvilelse. Hele livet endres, mye blir annerledes men ikke nødvendigvis dårligere.

Tenk at det er fint at du har barn, da har du en viktig livsoppgave uavhengig av om du og faren deres bor i samme hus eller ikke.

Ønsker deg lykke til i den krevende prosessen du nå skal inn i

[Steinar40]

Det normale hadde jo vært at midtlivskrisa begynte når barna var ute av redet, men folk har tydeligvis ikke tid til det i våre dager.

Endret 17. januar 2013 av Steinar40

[.....anonym.....]

Synes veldig synd på barna....det rare er at nå har det gått to uker siden min mann flyttet ut...å jeg merker ikke så mye av det i hverdagen....dagene går slik de har gått....så det sier vel sitt om hvordan arbeidsfordelingen har vært her i huset...men jeg har det bra....det må bare gå bra...så får jeg tru min mann ...eller eksmann rettere sagt...har det mye bedre uten oss....hos sin mor....

Ts

[AnonymBruker]

Hei, hvis det er noen trøst sitter jeg her og har det akkuart likedan. Etter 14 år og to barn sier mannen min til meg på mandag at han vil ha skillsmisse. Er snart 46 år og sitter med de samme følelsene som deg. Vi mistet hverandre av syne i hverdagen med alt det trivielle som du ramser opp. Ufattelig trist,jeg er utrolig lei meg og gruer meg til hvordan dette skal gå. Bor i Oslo og kommer til å få problemer når jeg må ut og kjøpe leilighet til meg og ungene som er 6 og 10 år. Er redd for å bli alene resten av livet, føler meg utbrukt og verdiløs. Mannen har grublet i over ett år sier han og har ingen følelser igjen for meg, så det er ingen vits i å prøve noe terapi sier han. Så da fikk jeg ikke sjansen til å gjøre noe heller. Bittert og sårt.

Så jeg føler meg deg og vet akkurat hvordan du har det nå. Bare vondt, trist og leit.

Har vel ikke så mye trøst å komme med, men vi er altså flere der ute.

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

[AnonymBruker]

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452

Hei...lurer på hvordan du har det....hvordan klarer du deg?

Ts

Anonym poster: 9e26f7ed8386fd7f0b552352e9105452