12 åringen min liker ikkje kjærsten

[AnonymBruker]

..og hva i all verden gjør man da? Han har snakket fornuftig rundt dette og er generelt en "voksen" 12 åring.

Han synes ikke vi passer sammen, han synes kjæresten tar for stor plass, han liker ikke humoren hans, han synes ikke jeg er meg selv rundt kjæresten, han synes han er her for ofte og har ikke lyst å være med meg på middag til kjæresten og hans barn.

Han vegrer seg for at vennene hans ikke skal ha lyst å være med hjem til oss pga denne kjæresten min sin væremåte.

Dette er fryktelig vanskelig. Hvordan presentere dette for kjæresten?

Gutten min gikk så langt som å si at han heller ville bo hos faren om det skulle fortsette.

Anonym poster: 6fa9a0bac9b85cb7eefc95d931b982b7

[Marsipan]

Jeg forstår at dette er vanskelig, men jeg tror det er viktig at du viser at dette er ditt valg, og at du er trygg i valgene du tar. Han fortjener selvsagt å bli hørt, og respektert for sine meninger, men samtidig kan du ikke la ham styre ditt privatliv med mindre det kommer fram at kjæresten behandler sønnen din dårlig.

Gi ham tid, og fortell kjæresten at dette er vanskelig for sønnen din. Du trenger kanskje ikke gå i detaljer på alt han mener er feil med kjæresten, men du kunne jo be kjæresten om å dempe seg litt i forhold til sønnen. Ofte prøver man for hardt når man skal bli kjent og ønsker å bli likt, og dette oppfattes ofte negativt av barna.

Og du, alle barn med foreldre som bor hver for seg vet at det å "true" med å flytte til den andre foreldren ofte er effektivt Ikke la ham presse deg med det for å få viljen sin.

[Gjest Gjest]

Og du, alle barn med foreldre som bor hver for seg vet at det å "true" med å flytte til den andre foreldren ofte er effektivt Ikke la ham presse deg med det for å få viljen sin.

Enig.

[frøkna]

Selv om han legger det frem på en voksen måte tror jeg ikke han klarer å sette seg inn i at moren hans har behov for et liv ved siden rollen som mor og jobben.

Kanskje prøve å komme til et kompromiss her? Snakke mer om hvorfor han ikke klarer å omgås han en gang. En ting er at de ikke klaffer helt, men sånn som han legger det frem, kanskje han dramatiserer det litt?

[Gjest Gjest]

Du tar og kvitter deg med sønnen din. Send han på barnehjem eller noe

[Gjest Eurodice]

Du tar og kvitter deg med sønnen din. Send han på barnehjem eller noe

Er du full eller dum?

[Sweet77]

Vel - kan det være noe i det sønnen din sier? Som du ikke ser selv?

Ellers så er jo dette et vanlig minefelt, han har bodd sammen med deg og hatt deg for seg selv. Du bringer forandringer inn i hans liv som han ikke har kontroll på, det kjennes garantert utrygt for han.

Uansett, om det ikke fungerer mellom han og den nye kjæresten din så har du noen år med kamp og sur stemning foran deg. Og det er vel ikke det du ønsker han skal ha med seg fra hjemmet sitt når han flytter ut.

Jeg syns du skal sette deg ned og "høre ham ut" der du på alle måter unngår å gå i forsvar - en forutsetning for å få en løsning i det hele tatt er at han føler at du i alle fall forstår ham. Deretter bør du ta en prat med kjæresten din. Selv om den praten skulle bli vanskelig, så er dette samtidig litt "syretest", er han voksen så vil han prøve å forstå og forsøke å få dette til å funke, også for sønnen din.

Begynn der - kanskje får dere til en løsning som blir bra.

[Jolene]

Du setter selvsagt sønnen din først og trapper ned på besøk fra kjæresten. Er ikke sønnen din mer vitktig enn dine egne (seksuelle) behov? Har aldri forstått meg på foreldre som skal sette sine egne egoistiske behov foran barna sine, da har de vært for unge og umodne når de fikk disse barna. Kan du ikke sette han foran en kjæreste, så burde du tenkt deg grundigere om før du fikk dem.

[Flipskip]

Du setter selvsagt sønnen din først og trapper ned på besøk fra kjæresten. Er ikke sønnen din mer vitktig enn dine egne (seksuelle) behov? Har aldri forstått meg på foreldre som skal sette sine egne egoistiske behov foran barna sine, da har de vært for unge og umodne når de fikk disse barna. Kan du ikke sette han foran en kjæreste, så burde du tenkt deg grundigere om før du fikk dem.

Samtidig vil mange barn motsette seg at mamma eller pappa får ny kjæreste, uansett hvordan vedkommende er. Skal et barn kunne ha veto-rett når det kommer til en forelder sitt kjærlighetsliv? Det virker urimelig.

Det er mange følelser inne i bildet for barnet, både i form av lojalitet til den andre foresatte, og at man blir sjalu på oppmerksomheten som plutselig blir viet til en 'fremmed'.

[Gjest Erja]

Jeg kunne aldri vært sammen med en mann som barna mine ikke likte, det hadde vært helt uaktuelt.

[Tibbie]

Jeg tror det er noe han ser som du ikke ser.

Jeg syns ikke du skal slå opp med kjæresten din, men jeg syns du skal sørge for at han ikke alltid er til stede hjemme når sønnen din er der. Ta også sønnen din med ut på middag uten kjæresten din.

Gi han masse oppmerksomhet slik at han ikke føler seg tilsidesatt!

Det blir nok tungt for deg om sønnen din velger å flytte :/

Selv har jeg vært skillsmissebarn siden jeg har 6 år. Både mamma og pappa har begge hatt kjærester jeg ikke har fordratt gjennom årene.

[kaprifolen]

En 12-åring som setter så tydelig ord på ting, har trolig rett, tenker jeg.

Og da skal du huske at det er sønnen ditt sitt hjem også. Hvordan ville du følt det om noen du ikke likte/hadde kjemi med, skulle sittet i stuen din "hele tiden"?

[Gjest Magdalene]

Du setter selvsagt sønnen din først og trapper ned på besøk fra kjæresten. Er ikke sønnen din mer vitktig enn dine egne (seksuelle) behov? Har aldri forstått meg på foreldre som skal sette sine egne egoistiske behov foran barna sine, da har de vært for unge og umodne når de fikk disse barna. Kan du ikke sette han foran en kjæreste, så burde du tenkt deg grundigere om før du fikk dem.

Du som ikke har barn vet nok at så fort man blir foreldre, så forsvinner egne behov sånn helt plutselig.. *poff*

[Gjest Erja]

Du som ikke har barn vet nok at så fort man blir foreldre, så forsvinner egne behov sånn helt plutselig.. *poff*

Nei, behovene forsvinner ikke, men barna vil alltid komme først.

[Pria]

Jeg tror at det er noe du ikke vet om kjæresten din siden sønnen din beskriver såpass detaljert at du forandrer deg når du er sammen med ham. Jeg ville lyttet mer til sønnen din og fått han til å beskrive litt mer i detalj om hva som plager ham.

[Gjest Magdalene]

Mange nevner det at mor blir forandret...

Hvem blir ikke det når man er i samme rom som den man er forelsket i da?

[Gjest Mandalas]

Men sier sønnen din noe mer konkret? Jeg lurer feks veldig på hvordan din kjæreste er i væremåten når sønnen din tror at vennene hans ikke vil komme på besøk engang pga din kjæreste?

Endret 16. januar 2013 av Mandalas

[Gjest Gjest]

gidder ikke lese alle innleggene,men du må lytte til din sønn. du må også finne ut hvorfor han ikke liker mannen.vis du ikke er deg selv når du er sammen med han bør du revurdere ditt forhold. barnet ditt er viktigst!

det er også viktig å ikke tvinge en ny mann inn i huset. det tar opptil 2 år før ett barn blir trygg på en" ny forelder".

[AnonymBruker]

..og hva i all verden gjør man da? Han har snakket fornuftig rundt dette og er generelt en "voksen" 12 åring.

han synes kjæresten tar for stor plass, han synes ikke jeg er meg selv rundt kjæresten,

Anonym poster: 6fa9a0bac9b85cb7eefc95d931b982b7

Hadde sønnen din sagt at kjæresten din var "dum og teit", ville jeg fortstått det. Men disse tingene han nevner høres det godt ut som kan være sanne. Og du i din egen forelskesrus har sett deg blind på.

Anonym poster: f1ec6768f567af4466a1ed283f04c96d

[Marsipan]

Jeg er i utgangspunktet enig med mange av dere som mener tolvåringens meninger bør veie tungt. Jeg burde være enig, for jeg har selv vokst opp med steforeldre -i flertall- som ikke akkurat gjorde livet lett.

Men mange barn av i dag har for mye makt, og forventer å være i sentrum til enhver tid. Jeg kjenner folk som i stor grad lar barna sine styre deres sosiale liv. Ikke bare i forhold til kjærester, men også venner. Og denne makten skal ikke et barn ha!

Det er selvsagt umulig for meg, eller noen andre enn dem som kjenner familien, å vite hvor mor og sønn står i forhold til dette. Men jeg syns man skal vokte seg for å automatisk gi sønnen rett i denne saken!

Og til AB#19: 12-åringer flest er for lengst ferdige med "dum og teit". Dette som sønnen til TS sier, kunne kommet fra hvem som helst av tolvåringene som flyr ut og inn av dørene her, både om steforeldre og biologiske. Det er store ord og drama, konstant