.

[Nowayback]

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86

[Gjest Gjest]

Du faker et forhold. Ingen unnskyldning er det.

[Gjest Elissima]

Jeg kunne aldri gått inn i et forhold uten å være forelsket. Regner med du har lært nå..

For at et forhold skal vare tror jeg mye på felles verdier og noen like interesser. Og den store forelskelsen vil gi seg, men i et godt forhold så har man da noe dypere. Nemlig kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt som deg før, at det går an å begynne et forhold med en person man er glad i selv om man ikke har følelser, men erfaring har vist at det er en dårlig idé. Sommerfuglene forsvinner etter en stund uansett, men jeg tror det er nødvendig at det er der til å begynne med.

Anonym poster: e7886229b89007dac58f68fbf7edeab5

[Pene sko...]

Man må jo føle noe synes jeg. Et eller annet som gjør deg spesielt glad i vedkommende.

Følelsene mens man er i et forhold går opp og ned som i bølger. Dette er en dynamisk greie som ikke er konstant.

Endret 15. januar 2013 av Pene sko...

[Gjest Macha Mong Ruad]

Jeg vil helst ikke være forelska når jeg går inn i et forhold. Man er ikke helt tilregenlig når man flyr på rosa vinger, og da bør man ikke ta viktige livvalg i forhold til feks flytte sammen, få barn osv. Da jeg og fyren min ble sammen var vi ikke forelska, men ble det fordi vi delte verdier, var gode venner og var fysisk tiltrukket av hverandre. Vi har overlevd mange opp- og nedturer, vi føler mye for hverandre, men har en styrke i at i dødperioder følelsesmessig har vi ingen problemer med å falle tilbake til "bestevenner som bor sammen" til vi er på nett med følelsene igjen.

[Gjest winston]

Jeg må ikke være i et forhold for en hver pris, så kunne aldri gått inn i et forhold uten forelskelse. Har hatt lange perioder som singel, men funker veldig bra det.

[Nowayback]

På 15.1.2013 den 17.12, Gjest skrev:

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86

[Gjest Maja]

Jeg tror det kan fungere godt å være i et forhold uten forelskelse først, så lenge man kjenner kjærlighet og er seksuelt tiltrukket av hverandre. Jeg var stormende forelsket i min siste, men aldri har jeg vært i et så vondt forhold. Forelskelse vil jo uansett gå over i kjærlighet etter hvert, så hvis man kjenner kjærlighet fra begynnelsen av, og ikke forelskelse, så tenker jeg at det ikke betyr noe.

[Nowayback]

På 15.1.2013 den 20.38, Maja skrev:

 

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86

[Ferny]

Er det som er litt av poenget mitt. Forelskelse innebærer veldig sterke følelser, og man blir sårbar. Det kan bli mye sjalusi, som fører til masse krangling. Man blir irrasjonell når man er forelska, og nærmest sinnsyk.

Jeg er litt uenig i poenget deres. For kjærligheten jeg føler for en person jeg har vært forelsket i, er en helt annen kjærelighet enn den jeg føler for en hvilken som helst venn (på godt og vondt). Man føler mer intenst. Greit nok at det kan føles i overkant slitsomt/dramatisk/usikkert i starten når man ikke vet hvor forelskelsen tar deg. Men om man lander på et forhold, så står man mye sterkere. Det er min erfaring i hvert fall.

Jeg gidder ikke bli sammen med noen jeg ikke er forelsket i. Hvorfor skal man det? Bare for å "ha" noen? Da klarer jeg meg like fint alene.

For meg virker det i hvert fall helt meningsløst å bli sammen med noen man ikke er forelsket i bare for å unngå å gjøre seg sårbar! Nei. Live a little.

[Nowayback]

På 15.1.2013 den 21.06, Ferny skrev:

 

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86

[AnonymBruker]

Hva med oss som omtrent aldri blir forelsket da?

Hva skal vi gjøre for å komme inn i et forhold?

Anonym poster: 11d14f09917b488492b98ba57dd0c434

[Ferny]

Jeg ble såra selv om jeg ikke var forelska i eksen. Jeg sleit fryktelig i mange måneder, og fremdeles hender det at jeg savner henne mye. Så jeg hadde jo sterke følelser og ble knytta til jenta mi.

Ja. Men jeg leste et sted at du "bare" har hatt to sexpartnere. Det er klart du lett knytter deg til mennesker du har sex med da i så fall - det er jo ikke en ting du har delt med så mange. I tillegg var dere venner fra før av, og det er vondt å miste en venn. Og en person du har tilbrakt mye tid sammen med. Og når man blir dumpet, så sitter man igjen med såret stolthet på toppen av det hele, så synes ikke det er rart at du savnet henne.

Jeg tror likevel at du ville tatt det tyngre å miste en jente du var forelsket i og hadde vært intim med.

Men om du synes det er greit å bli sammen med venner som du fungerer godt med, og tenker at de følelsene du utvilker over tid er nok for deg/dere - da er det nok for deg/dere.

Personlig synes jeg det blir rart å være intim med en venn/person over lengre tid som jeg ikke er forelsket i eller begjærer. Er vel med forelskelse som med annen rus. Har man først fått smaken av det...

[Nowayback]

På 15.1.2013 den 21.34, Ferny skrev:

 

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86

[Ferny]

Jeg ble ikke knytta til den første jeg hadde sex med. Selv om dette var bare en to-gangers greie. Men denne jenta hadde jeg kjent hele barneskolen, til og med fra barnehagen.

Er mulig jeg er litt ekstra sårbar enn andre.

Det skal sies at jeg absolutt begjærte denne jenta, og var ikke rart for meg å være intim med henne. Jeg føler faktisk at vi hadde en helt utrolig kjemi sammen, og vi kunne begge være helt oss selv med hverandre. Ingen hemmeligheter. Det er et mysterium at jeg ikke var forelska. Det er derfor jeg mener at slike følelser kan være misvisende. Å være forelska sier ingenting om hvor mye man faktisk bryr seg om en person, tror jeg.

Man kan jo forelske seg i mennesker man knapt kjenner, så jeg er enig i at det ikke kan brukes som en målestokk for hvor mye en person betyr for deg. Men forelskelsen sier mye om hvor langt du er villig til å strekke deg for å få være sammen med denne personen.

Men jeg er litt nysgjerrig. Hva legger du i ordet forelskelse da? Du sier at du begjærte henne. For meg er det en stor del av forelskelsen. Det å ville se og ta på en annen person, ikke klare å la være å tenke på osv....

[Nowayback]

På 15.1.2013 den 21.50, Ferny skrev:

.

Endret 6. mars 2017 av mann_86

[Ferny]

I ordet "forelskelse" legger jeg i at man tenker på en person "hele" tiden, får sommerfugler i magen når man ser eller tenker på denne personen, og at man knapt klarer å ta øynene fra henne.

Ja, jeg begjærte henne. Det føltes fint og naturlig å kysse henne, kose med henne og ha sex. Jeg tenkte på henne hver dag da vi var sammen, og det har jeg faktisk også gjort etter det ble slutt. Ikke EN eneste dag har jeg unngått å tenke på henne etter jeg ble dumpa.. Det sier jo litt om hvilke følelser jeg hadde, men skal man dømme forelskelse etter det jeg beskrev overfor, så var jeg ikke forelska i henne.

Enig i at forelskelse blir mer som en bestettelse ja.

Men om du fikk den type følelser som du beskriver uten å være forelsket først, så er det vel ingenting som er bedre enn det? Jeg har aldri klart å gå den veien - og må kjenne at jeg blir mo i knærne før jeg får lyst til å være intim med noen. Men i så fall slipper du jo lettvint unna den der "kjærlighet-gjør-blind-greien", og finner kanskje en partner basert på fornuft og ikke bare sommerfugler og galskap.

[AnonymBruker]

Da jeg traff min nåværende samboer (på 7 året) var jeg bettatt og vi hadde mange felles interesser. Den store forelskelsen var der ikke, men jeg likte han godt og fortsatte å treffe han. (og var seksuelt tiltrukket) Etter 1 år flyttet vi sammen, følesene var blitt sterkere, men jeg elsket han ikke. Etter ca 1 års samboerskap kom kjente jeg at jeg elsket han. Og det gjør jeg til gangs enda!

Vi har fått barn sammen og jeg har aldri hatt et så godt forhold med noen annen mann før. Ei heller like langvarig.

Jeg kjenner faktisk blaff av forelskelse innimellom også

Jeg har hatt endel forhold før dette og hvis de ikke startet med en ordentlig forelskelse, gjorde jeg det alltid slutt. Heldigvis ikke denne gangen.

Nå tror jeg ikke dette alltid funker for alle, men det gjør det jammen ikke alltid når det starter med forelskelse heller.

Anonym poster: 9aea3b2faf4f6c88dd33882dbf7a3ba6

[AnonymBruker]

Eksen og jeg har diskutert dette MYE. Han gjorde det slutt fordi han ikke lengre levde på en rosa sky, men han syntes fremdeles jeg var en fantastisk kvinne og bla bla og han ville gjerne ha sex med meg, men være sammen? Nei. For han var jo ikke forelsket.

Man går vel ikke rundt og er forelsket hele livet med byksende hjerte hver gang navnet til den utkårede dukker opp på telefonen og sommerfugler i magen og alt det der?

Om man fremdeles har lyst på hverandre og trives med hverandre både med og uten klær og ikke har behov for å pese rundt og lete etter noe "bedre", ser jeg ikke problemet.

Når det er sagt, tror jeg TS bæsjet på leggen ved å si han ikke var forelsket. Jeg var heller ikke noe særlig forelsket i eksen min da vi møttes, men fy faen så tungt jeg tok det da han dumpet meg! Det dabbet ikke av, han var like kjærlig og hypp på meg helt til han slapp bomben i fanget på meg etter vår første uoverensstemmelse.

Anonym poster: c1e7147042cec3fdc8e64aa33b94a546