Når barnefar er alkoholiker

[AnonymBruker]

Nå har jeg prøvd å skrive et innlegg mange ganger, men det har blitt så kaotisk og rotete hver gang at jeg har slettet igjen og igjen. Forhistorien er så lang, og jeg kunne skrevet en bok om jeg skulle gitt dere fullt innblikk i dette. Jeg ønsker heller ikke å utlvere for mye da jeg helst ikke vil bli gjenkjent.

Men veldig kort og presist:

-Jeg har et barn som begynner på skole nå til høsten.

-Det ble slutt mellom meg og barnets far da barnet var 1,5 år gammelt.

-Barnefar var, ved inntak av alkohol, voldelig mot meg da vi bodde sammen. Men han elsket barnet vårt fra første stund, selv om jeg fra dag 1 hadde hovedansvaret for barnet. Han lekte og tullet med barnet, hvilte sammen med barnet på sofaen, imens jeg alltid tok meg av alt det praktiske.

-BF er alkoholiker (periodedranker, nordsjøarbeider), men benekter selv all problematikk med alkohol.

-BF lovte i forberedende rettsmøte et år etter bruddet å aldri røre en dråpe alkohol ved samvær med barnet. Jeg hadde også da koblet inn barnevernet, som skulle komme på besøk til ham ved samvær for å sjekke tilstandene. De henla saken etter 1 mnd. siden det ikke hadde dukket opp flere problemer (det vil si at han ikke var full ved samvær).

-Nå har det kommet frem at BF faktisk har drukket alkohol sammen med barnet, selv om samvær har vært begrenset og han ikke har sett barnet så ofte.

-BF har ikke kontroll på livet sitt, og klarer ikke å ta seg selv i nakken og følge opp de 5 barna han har. Økonomien hans er dårlig grunnet bidrag til mange barn og store innkjøp av alkohol.

-Livet er en fest i friperiodene hans, og en del ganger har samvær blitt avlyst pga han ikke har råd, eller at mobilen hans er sperret. Jeg har mange ganger "glattet over" for BF når han har sviktet, for at barnet ikke skal føle seg uønsket av faren..

-BF mener jeg er den "store stygge ulven" som begrenser samvær og ikke tilrettelegger alt for ham sånn at han kan være pappa når han selv vil.

-Jeg har det vanskelig, fordi jeg vet at barnet mitt savner pappaen sin og gjerne ville vært mye mer hos ham. Samtidig vet jeg at han faktisk kan ende opp døddrukken imens barnet ligger og sover. Og at han kan bli sint når han har drukket. Han kan gjerne finne på å røyke hasj. Og hvem skal passe på barnet når omsorgspersonen ligger sanseløs på sofaen?

-Sist barnet så pappaen sin var for over et halvt år siden. Ved neste avtalte samvær fikk vi ikke liv i faren på morgenen da han lå og sov tungt fullt påkledd på sofaen. Vi var ikke inne i huset, men ringte og dundret på døra og vinduet. Ingen respons, mannen sov ut rusen fra natta i forveien. Han ringte mange timer senere og spurte hvor vi ble av. Da hadde vi for lengst tatt fatt på den lange veien hjem med et hjerteknust barn i baksetet.

-Jeg har nå sagt at det kun blir samvær ei helg av og til når det måtte passe, og at jeg da skal være i nærheten (vi bor et godt stykke fra BF). Jeg vil ikke at h*n skal sove over hos faren sin lenger..

Hva sier jeg til barnet mitt når h*n sier h*n savner pappaen sin, er glad i pappaen sin og gjerne vil besøke ham snart?

Hva er dette for slags far? Han ser jo ut til å oppriktig bry seg om barnet sitt, men har allikevel ikke noe problem med å skuffe barnet gang på gang.

Hvorfor kan han ikke innse at han har et problem, når han bælmer ned på vin de få gangene han har samvær med barnet?

Han ringer for å prate med barnet, og spør da barnet om h*n vil komme til ham snart, og sier at han savner og er glad i barnet. Det er jo fint det, men jeg lurer på om ikke barnet da får dårlig samvittighet. Og jeg blir den fæle mammaen som ikke lar dem være sammen..uff jeg blir så fortvilet over dette.

Det er så ufattelig vondt å se savnet h*n har etter faren sin..og høre at h*n sier "jeg kunne gått helt inn til pappa og vekket ham på sofaen, da kunne jeg fått vært hos ham". H*n klandrer seg selv. Jeg har sagt igjen og igjen til barnet at det ikke var barnets skyld, at det var pappaens ansvar å være våken og opplagt så han kunne passe godt på barnet sitt.

Hva kan jeg gjøre for at barnet skal ha det best mulig i denne situasjonen?

Anonym poster: e5285e8673387cad6601e46ce2fb70bd

[Gjest]

Skjønner godt at du har det tøft.

Men det er din jobb å tenke på barnets beste. Ditt ansvar.

Om du tillater at barnet besøker en far som er full og/eller ruset, så er det du som får problemer med barnevernet.

Det høres ut som om du trenger litt rådgivning fra noen som jobber med dette proffesjonelt. Kan du få hjelp og veiledning hos barnevernet i din kommune? Eller en henvisning fra legen din til en psykolog som jobber med slike problemstillinger (og ettervirkningene) hos barn?

Missbrukere er uhyggelig selvsentrerte, og ser ingen andres behov enn sine egne når trangen til rus blir for stor. Derfor kan du ikke stole på noe han sier.

Samtidig synes jeg ikke det er riktig at faren får lov til å si hva som helst til barnet og gi det dårlig samvittighet for situasjonen samt framstille deg som ei heks.

Det burde være kurrant å si at om du skal snakke med barnet, så opptrer du ryddig. Men igjen, han ser neppe din rolle i dette med upartiske øyne.

Det er så spørsmålet om ungen har godt av slike samtaler med faren, og hva som gir den verste konsekvensen, kutte ut faren eller la det fortsette sånn. Igjen, jeg mener du trenger skikkelig veiledning her fra noen som er vandt med å jobbe med barn med traumatisk oppvekst. Det er nemmelig det ditt barn holder på å få.

[AnonymBruker]

TS her!

Takk for svar

Etter episoden der faren ikke våknet, tok jeg en samtale med en barnepsykolog via kommunen. Hun jeg pratet med forstod at det var en vanskelig situasjon, og mente også at barnet ikke burde være hos sin far uten tilsyn av andre.

Jeg tok også med meg barnet mitt til samtale med denne damen, og der forklarte vi barnet at det ikke var h*n sin feil, men at faren ikke kunne passe godt nok på barnet. Vi fikk frem at jeg som mamma ville at barnet skulle ha det bra og være trygg, og at barnet derfor ikke kunne være så mye hos pappaen sin som før. Barnepsykologen gjorde det klart at jeg ikke burde glatte så voldsomt over for barnets far, men være mer ærlig om situasjonen (til en viss grad, selvfølgelig). Hun sa at jeg også skulle si rett ut at det var jeg som tok avgjørelsen om redusert samvær, og at nå ble det bare sånn. For at barnet skulle ha noe å forholde seg til.

Jeg skammer meg over dette, men jeg må helt ærlig si at jeg noen ganger skulle ønske at han bare kunne trukket seg helt ut. Jeg får lyst til å si til ham at han må velge; enten være en skikkelig pappa, eller ikke være pappa i det hele tatt. Jeg føler han langpiner ungen sin. Dette var ikke oppveksten jeg ønsket for det kjæreste jeg har!

Det er meningen at barnet skal få treffe faren sin i slutten av måneden. Jeg gruer meg, for jeg vet at barnet vil storkose seg hos faren og bli sint/lei seg når jeg avbryter samværet. Og da vil barnefaren stå der triumferende og trøste barnet som har en så fæl mor.. Og så vil savnet bli enda større, og skuffelsen desto større når han svikter igjen.

Barnet har alltid hatt temperament, og vært veldig enten-eller. Det vil si at er h*n glad, lyser det glede ut av ungen som traller, synger, danser og klemmer. Og er barnet skuffet eller sint, så merkes det lang vei ved hyling og armer og bein i alle retninger.

Men det siste året synes jeg det har blitt verre og verre. H*n kan eksplodere i sinne i barnehagen fordi h*n ikke vil ha vinterdress på ute, eller pga andre småting som de fleste ikke ville ha reagert på. Da hjelper det ikke å diskutere med barnet i det hele tatt, en når bare ikke inn. Raseriutbruddet kan vare lenge, men når h*n får roet seg ned, kommer h*n krypende på fanget med et stort behov for trøst og omsorg. Slik er det hjemme også. Jeg har hatt mange samtaler med barnet, som ikke vet hva som gjør at h*n blir så sint og lei.

H*n har også fått et stort kontrollbehov ovenfor de andre barna i barnehagen, vil gjerne bestemme akkurat hvordan de andre skal leke, og er generelt veldig sjefete. Dette er noe vi jobber med. Jeg ønsker jo ikke at barnet skal bli venneløs på toppen av det hele

Det skal sies at barnet har mange venner og har lett for å bli kjent med nye barn. H*n har et trygt og godt hjem hos meg og min samboer. Har merket at h*n synes det er fint å ha en ekstra-pappa som henter i barnehagen, og h*n har aldri protestert når andre har trodd at min samboer er faren. Alle barn trenger en far, og jeg er utrolig glad for at min samboer stiller opp og involverer seg så mye i barnets liv. H*n har selv sagt at h*n er heldig som har to pappaer. Men barnet trenger også å vite at den biologiske pappaen bryr seg, og h*n forstår nok ikke hvorfor den ekte pappaen ikke er som bonuspappaen.

Vi flytter til en annen kommune nå, og jeg vil da oppsøke barnepsykolog der som barnet kan ha samtaler med, både med og uten meg. Kanskje h*n vil åpne seg for andre enn meg? Vet at barn kan være så ufattelig beskyttende ovenfor sine foreldre..

Anonym poster: e5285e8673387cad6601e46ce2fb70bd

[Gjest]

Det er så mange ting som høres så feil ut her.

At far slipper unna med sin oppførsel er slett ikke bra. Godt at du glatter mindre over enn før.

Mange som sliter med rus har masse psykiske problemer og diagnoser som ingen har funnet. En hel del av dette er arvelig. Derfor er det ikke ideelt at barne gjennomgår stress som i større grad "trigger" problemer.

Kontrollbehov og sjefing kan naturligvis være et utslag av at barnet er frustrert på egen situasjon og prøver å kontrollere det han/hun faktisk er i stand til å kontrollere. (Mat, klær, andre barn, etc)

Frustrasjonen kan igjen skrive seg fra telefonsamtalene med far, der han gir barnet dårlig samvittighet.

Du må sette inn alle ressurser nå. Få et javnveie på hverdagen og gode rammer rundt oppveksten.

Jeg tror at du etter hvert kan få en veldig uhåndterlig tenåring om du ikke gjør det.

Har du mulighet til å la noen andre hente barnet når det har samvær med far? Slik at det ikke er du som fysisk bryter opp samværet?

Men nå er jeg ikke familieterapaut, og der høres virkelig ut som om du trenger å ha proffesjonelle i ryggen her, hvert skritt av veien. Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg ville rett og slett sagt sannheten til ungen. At faren til tider drikker altfor mye og at far dermed ikke kan ha besøk.

Anonym poster: 72f9eb2d24132f6602e6f2ad46888c1a

[AnonymBruker]

Har du tenkt på muligheten av kortere samvær?

Av helt andre årsaker så ble alltid barnet mitt hentet på kvelden en stund før leggetid. Da fikk far og barn være sammen i den våkne tiden. Ikke en ideell situasjon og det var slitsom for meg å hente og bringe hele tiden, men det var det som måtte til.

Anonym poster: 556cd899d8ee10fba56f84957c22d474

[Gjest]

En stor del av problemet er vel alle telefonsamtalene der far gråter på barnets skuldre (slik jeg forsto det), gir barnet dårlig samvittighet og klager på mor.

Er det lov å ta opp samtaler mellom far og barn og legge fram for en barnepsykolog?

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å la noen andre hente barnet når det har samvær med far? Slik at det ikke er du som fysisk bryter opp samværet?

Ja det kunne vært en idé å latt noen andre ta seg av hentingen

Jeg ville rett og slett sagt sannheten til ungen. At faren til tider drikker altfor mye og at far dermed ikke kan ha besøk.

Anonym poster: 72f9eb2d24132f6602e6f2ad46888c1a

Jeg har pratet litt om alkohol med barnet, og forklart at voksne fint kan smake litt øl eller vin til maten fordi de synes det smaker godt. Men at voksne aldri har lov til å drikke mye alkohol sammen med barna, fordi det blir vanskeligere for dem å passe på barna da.

Synes det er vanskelig å si til ungen min at h*n ikke kan være hos pappaen fordi han bare drikker

Har du tenkt på muligheten av kortere samvær?

Av helt andre årsaker så ble alltid barnet mitt hentet på kvelden en stund før leggetid. Da fikk far og barn være sammen i den våkne tiden. Ikke en ideell situasjon og det var slitsom for meg å hente og bringe hele tiden, men det var det som måtte til.

Anonym poster: 556cd899d8ee10fba56f84957c22d474

Sånn som det er nå, så er kort samvær den eneste muligheten. Vi bor et godt stykke unna far, og jeg tør ikke sende barnet til faren for en helg f.eks. Så det må nesten bli slik at jeg leverer h*n hos faren på formiddagen, og henter h*n igjen på kvelden. Uff, vet at ungen kommer til å synes det er pyton å aldri få sove hos faren lenger..

En stor del av problemet er vel alle telefonsamtalene der far gråter på barnets skuldre (slik jeg forsto det), gir barnet dårlig samvittighet og klager på mor.

Er det lov å ta opp samtaler mellom far og barn og legge fram for en barnepsykolog?

Nå vet jeg ikke hva han sier til barnet, annet enn at han savner ham/henne og spør om h*n vil komme til faren snart. Jeg har alltid oppfordret til kontakt på tlf, og har aldri gått inn for å lytte til telefonsamtalene. Men for en god stund siden begynte barnet å ønske å være alene da h*n pratet med faren, så h*n går opp på rommet sitt for å prate. H*n er generelt ikke glad i å prate i tlf, og har alltid virket litt flau når noen ringer henne og det er folk rundt, så jeg har ikke reagert særlig på det. De fleste gangene er h*n ikke interessert i å prate, selv om h*n savner pappaen.

Før jul ringte faren og lurte på hvordan det ble med samvær, siden han snart skulle reise ut og ville se barnet og overrekke gaver. Da hadde vi ikke hørt fra han på lenge. Da vi hadde fullt hus i jula hadde ikke jeg mulighet til å kjøre bort med henne like før han skulle reise. Han sukket og akket seg i telefonen og sa "Det er lenge siden jeg har sett h*n nå, dette er vanskelig og vondt!". Jeg svarte at verst er det for barnet, og at dette hadde han fint klart selv. Han ser det bare ikke. Og det gjør meg så forbanna.

Jeg vet ikke om det er mulig å få tatt opp en samtale, da barnet helst vil være i fred de gangene h*n prater i tlf. Husker jeg brukte båndopptaker en gang faren skulle hente barnet som to-åring. Da prøvde ungen å gjemme seg og skrek sammenhengende i 10 minutter før faren løftet h*n opp og bar h*n med seg. H*n kunne ikke prate så veldig mye da, men en gang sa h*n "pappa bare sint!" da jeg spurte hvorfor h*n ikke ville til faren.

H*n har ikke vært slik nå senere, tror faren virkelig går inn for å gjøre mye koselig sammen når h*n først er der, og barnet koser seg stort ved samvær. H*n kan dog komme hjem igjen både bortskjemt og frekk, for hos faren finnes det ingen tøyler og h*n får det h*n peker på. Men jeg har jo forstått på et vis at faren ønsker at tiden hos han bare skal være kos, siden det er så sjeldent.

Anonym poster: e5285e8673387cad6601e46ce2fb70bd

[AnonymBruker]

TS igjen!

Dersom noen har vært oppe i liknende situasjoner, vil jeg gjerne ha råd fra dere! Også dere som selv vokste opp med en forelder som var alkoholiker.

Jeg er forvirret midt oppi alt dette, for jeg dras i flere retninger. Jeg vil først og fremst beskytte barnet mitt mot alkoholbruken til faren, samtidig som jeg ønsker at h*n skal være lykkelig og ha et godt forhold til faren, og tror dere søren meg ikke jeg innimellom sitter og synes synd på barnefaren i tillegg?? Vet at det er helt idiotisk, men det gjør jeg altså. Helt til jeg husker en episode da vi enda bodde sammen: Jeg hadde vært på fest med venninner, og kom hjem til en døddrukken mann som hadde ansvaret for ungen vår den kvelden. Musikken stod høyt på, og jeg skyndte meg å se til ungen, som heldigvis lå og sov. Jeg fikk etter endel risting liv i mannen, som reagerte med å bli sint pga jeg var sint på ham. Han utøvde da vold mot meg (løftet meg opp ved å ta kvelertak på halsen) før han kastet meg ut ytterdøra og låste døra. Jeg kom meg inn gjennom et vindu og la meg på gulvet ved siden av sprinkelsenga til ungen den natta..

Ja, hvorfor tok jeg ikke med meg ungen og gikk der og da? Har hatt utallige runder med meg selv, og sannheten er at jeg torte ikke. Selvtilliten var på bunn. Jeg var veldig ung, han var 15 år eldre enn meg og hadde brutt meg ned psykisk.

Han har også et forferdelig syn på kvinner generelt. Siden jeg ser at jeg allerede har klart å røpe at barnet mitt er en jente, kan jeg si at jeg er bekymret for hvordan han kommer til å behandle henne når hun blir tenåring og oppfører seg som tenåringer flest. Det skulle forresten heller ikke forundre meg om han ville forsyne ei 14-15 år gammel datter med både røyk og alkohol. Uff nei holder på å gå på veggen!

Anonym poster: e5285e8673387cad6601e46ce2fb70bd

[Strixvaria]

Krev full omsorg for barnet, og kutt ut kontakten med barnefar. La oss være ærlige her; denne mannen verken klarer eller ønsker å være pappa - han sitter fast i 'nordsjølivet' han har skapt gjennom mange år, og er så langt nede i spiralen med alkohol og det som verre er, at dette kommer ikke til å endre seg. Han kommer til å holde på slik til han dør - han har tross alt 5 unger han ikke tar ansvar for; når han ikke har gjort det i løpet av alle disse årene, samt når man tar i betraktning hans forhistorie med vold, trusler og drikking mot partnere (og sinne mot sine egne barn) fra dag 1, sier det seg selv at dette er en så inngrodd del av denne mannen at dette ikke kommer til å forandre seg, uansett hvor mye man som mamma gjerne ønsker at pappa skal skjerpe seg. Jeg skjønner at du føler deg litt som 'heksa' fordi du er den som tar disse valgene, men det er overhodet ikke tilfellet. Du tar ansvar for barnet ditt når du følger opp, når du setter tydelige grenser (det gjelder også for atferd - tro meg, det er ikke moro å være den ungen som faller utenfor leken fordi hun oppleves som voldsom av de andre ungene, det er faktisk intet annet enn jævlig og sårt) Dersom du rydder opp nå, kommer datteren din til å takke deg senere i livet, for da vil hun være voksen nok til å forstå hvorfor faren oppførte seg som han gjorde, og hvorfor du til slutt måtte kutte ham ut og si at nok var nok.

Du kan spørre og grave i fortidige minner, du kan stille deg selv tusen spørsmål om 'hvorfor gikk jeg ikke da', 'hvorfor skjønte jeg det ikke' osv., men the past is history, og den får du uansett ikke gjort noe med. Det du kan forandre, påvirke og gjøre bedre, er nåtiden - dagen i dag, og fremtiden - dagene som kommer. Jeg synes du sitter i en urettferdig og horribel situasjon, og jeg synes du er kjempetøff som forsøker etter beste evne å balansere slik du gjør; jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det føles for deg å sitte midt oppe i alt dette. Mitt beste råd er like fullt det du kanskje ikke vil høre; å kutte mannen helt ut - barnet kan selv ta kontakt når hun blir voksen, dersom hun ønsker det, og det er viktig å huske på at barn forstår svært mye av det som foregår i 'voksenverden'. Hun har garantert fått med seg at faren ikke er som andre fedre ('hvorfor er pappa så sint?', 'hvorfor henter han meg aldri på skolen', 'hvorfor er de andres pappaer sånn og ikke min?' o.l.), og uten at jeg har psykologiutdannelse vil jeg driste meg til å peke på at akkurat dette sannsynligvis er en av hovedkildene til aggresjonen og sinneanfallene - det å være annerledes, mangle noe som de andre har på et så vitalt plan osv. gjør noe med barn - det ser man eksempler på i andre sammenhenger også. Du nevner at samboeren din gjør en god jobb med jenta (og det tviler jeg ikke på, altså!), men han er like fullt ikke den ordentlige pappaen, og da blir det uansett sårt når alle de andre pappaene henter på skolen, kommer på håndballkamper og lager familiemiddagen hver fredag, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hvis jeg fortsetter nå, så kan jeg sitte her hele natta (og det blir uutholdelig å lese, I know), men det er hvertfall my two cents. Og jeg mener ikke å være heksa her jeg heller, men det blir nå ofte oppfattet slik av en eller annen grunn..

[Barnasrett]

Hei TS.

Ser dette innlegget er en del år gammelt. Håper du fortsatt følger med her. 

Mye av det du skriver kunne vært tatt ut av mitt eget samliv. Jeg ønsker å komme i kontakt med deg, da jeg selv er rådville og fortvilt. 

[AnonymBruker]

På 16.1.2013 den 23.25, Strixvaria skrev:

Krev full omsorg for barnet, og kutt ut kontakten med barnefar. La oss være ærlige her; denne mannen verken klarer eller ønsker å være pappa - han sitter fast i 'nordsjølivet' han har skapt gjennom mange år, og er så langt nede i spiralen med alkohol og det som verre er, at dette kommer ikke til å endre seg. Han kommer til å holde på slik til han dør - han har tross alt 5 unger han ikke tar ansvar for; når han ikke har gjort det i løpet av alle disse årene, samt når man tar i betraktning hans forhistorie med vold, trusler og drikking mot partnere (og sinne mot sine egne barn) fra dag 1, sier det seg selv at dette er en så inngrodd del av denne mannen at dette ikke kommer til å forandre seg, uansett hvor mye man som mamma gjerne ønsker at pappa skal skjerpe seg. Jeg skjønner at du føler deg litt som 'heksa' fordi du er den som tar disse valgene, men det er overhodet ikke tilfellet. Du tar ansvar for barnet ditt når du følger opp, når du setter tydelige grenser (det gjelder også for atferd - tro meg, det er ikke moro å være den ungen som faller utenfor leken fordi hun oppleves som voldsom av de andre ungene, det er faktisk intet annet enn jævlig og sårt) Dersom du rydder opp nå, kommer datteren din til å takke deg senere i livet, for da vil hun være voksen nok til å forstå hvorfor faren oppførte seg som han gjorde, og hvorfor du til slutt måtte kutte ham ut og si at nok var nok.

 

Du kan spørre og grave i fortidige minner, du kan stille deg selv tusen spørsmål om 'hvorfor gikk jeg ikke da', 'hvorfor skjønte jeg det ikke' osv., men the past is history, og den får du uansett ikke gjort noe med. Det du kan forandre, påvirke og gjøre bedre, er nåtiden - dagen i dag, og fremtiden - dagene som kommer. Jeg synes du sitter i en urettferdig og horribel situasjon, og jeg synes du er kjempetøff som forsøker etter beste evne å balansere slik du gjør; jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det føles for deg å sitte midt oppe i alt dette. Mitt beste råd er like fullt det du kanskje ikke vil høre; å kutte mannen helt ut - barnet kan selv ta kontakt når hun blir voksen, dersom hun ønsker det, og det er viktig å huske på at barn forstår svært mye av det som foregår i 'voksenverden'. Hun har garantert fått med seg at faren ikke er som andre fedre ('hvorfor er pappa så sint?', 'hvorfor henter han meg aldri på skolen', 'hvorfor er de andres pappaer sånn og ikke min?' o.l.), og uten at jeg har psykologiutdannelse vil jeg driste meg til å peke på at akkurat dette sannsynligvis er en av hovedkildene til aggresjonen og sinneanfallene - det å være annerledes, mangle noe som de andre har på et så vitalt plan osv. gjør noe med barn - det ser man eksempler på i andre sammenhenger også. Du nevner at samboeren din gjør en god jobb med jenta (og det tviler jeg ikke på, altså!), men han er like fullt ikke den ordentlige pappaen, og da blir det uansett sårt når alle de andre pappaene henter på skolen, kommer på håndballkamper og lager familiemiddagen hver fredag, hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Hvis jeg fortsetter nå, så kan jeg sitte her hele natta (og det blir uutholdelig å lese, I know), men det er hvertfall my two cents. Og jeg mener ikke å være heksa her jeg heller, men det blir nå ofte oppfattet slik av en eller annen grunn..

 

Et svært klokt og godt innlegg. Som hjalp meg ift mitt barn, ganske lik situasjon, men ikke alkohol som er farens problem i vårt tilfelle. Takk for ditt gode perspektiv og mentalisering av barnet som TS beskrev. 

Anonymkode: 7392d...6a3