Har du vokst opp uten far? Hvordan påvirket det deg?

[AnonymBruker]

Litt forvirret tittel kanskje, men detjeg tenker på er, dere som vokste opp helt uten faren deres, hvordan har det preget dere som personer?

Faren min ville ikke ha noe med meg å gjøre, han og moren min levde sammen i et forhold, men han var voldelig. Når moren min ble gravid, vokste hun vel for første gang en ryggrad, og ba ham dra seg til helvete bort. Han forlangte abort, for han ville ikke ha noe løsunge.

Moren min stod på sitt, nektet abort. Faren min pakket sammen og stakk til utlandet, og der har han gjemt seg siden, jeg har aldri hørt et kvekk fra ham, vet bare at han bor i utlandet et sted. Han har aldri betalt bidrag.

Det er trist å vite at jeg var så uønsket av ham at han faktisk flyktet til utlandet for å slippe å ha noe som helst med meg å gjøre. Jeg vokste opp helt uten farsfigur, og husker helt fra barnehagen hvor kule jeg synes fedrene til vennene mine var, hvor beskyttende og god pappaen til bestevenninnen min var.

Jeg har alltid følt at det mangler noe i livet mitt, ikke et savn, eller en lengsel, men det er bare en vite at noe som skulle vært der, aldri var der, og nysgjerrigheten om hvordan det ville vært hvis han var der, er stor. Jeg skjønner jo på fortellingene om ham at han ikke hadde vært en god far, mes sannsynlig. Alkoholisert, voldelig, slem.

Er det andre der ute som har vokst opp uten faren sin, og sitter igjen med følelser de vil snakke om?

Anonym poster: 308051cfd1136e59e4d4c0f3686284e7

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp uten far. Han stakk av da jeg var 6 uker. Min mor er fjorten år i hodet og barndommen min har vært preget av begge deler. Det å vite at det er en der, som ikke byr seg for fem øre. Og min mors svinaktige mannfolk som herjet med oss med hennes velsignelse.

Jeg har innsett at det har preget meg mye i egne forhold, der jeg har lett etter en som kunne ta vare på meg, gi meg trygghet og omsorg. En å se opp til, en som ville beskytte meg... Og det preger mitt syn på menn generellt, selv om jeg i voksen alder (over førti) ser at de fleste av oss er individer fremfor kjønn.

[missdior]

jeg har vokst opp uten far, og med far, på en måte faren min forlot moren min for stemoren min da mamma var et par uker på vei med meg. da jeg var fire år fant moren min ut at hun ville starte på ny frisk, og flyttet langt avgårde for å leve med meg, og tantes familie. min far hadde da ikke tatt kontakt med meg, men jeg var mye hos besteforeldrene mine!

mamma fant seg en ordentlig mann, som hun giftet seg med, og som har vært min "far" hele livet. han er pappa i mine øyne! min ordentlige pappa tok kontakt med meg da jeg fylte 11 år, og han har alltid vært "pappa", og aldri en ordentlig far.

det har ikke påvirket meg noe særlig, da jeg levde sammen med han som var faren min fra jeg var fem år gammel

[AnonymBruker]

Min far stakk da mamma var gravid. Har hatt en stefar hele livet som også er far til mine søsken. Han er kjempesnill og utrolig bra pappa, og vi søsknene har alltid blitt behandlet likt. Likevel har jeg alltid følt meg utenfor. Vi har bare forskjellige gener, og jeg merker at de andre i familien har mye til felles som ikke jeg deler. Jeg har også mange trekk arvet fra min far som ikke stepappa og søsknene mine har, så jeg føler at jeg aldir har blitt helt forstått og at jeg heller ikke forstår dem.

Har hatt en trygg og bra oppvekst, men det er uansett noe som mangler..

Anonym poster: b9a41ba336a331f3a3c2ed8630f45b9c

[AnonymBruker]

Min mor nektet meg å ha kontakt med faren min etter en bitter skilsmisse, og det har merket meg.

Jeg har aldri hatt en far, en sånn pappa som vennene mine hadde. En som stod på min side og som passet på meg, en som var interessert i det jeg drev med og som jeg kunne komme til. Min stefar var en snill mann, men jeg merket alltid at jeg ikke var hans...

I ungdomsårene og tidlig voksenliv søkte jeg mye etter en farsfigur i kjærestene mine.

Anonym poster: cde67346596fab476932933a60dbc0f8

[Kassiopeia]

Min mor pakket med seg tingene sine, tok min storesøster med seg og flyttet til andre siden av landet uten å si fra til min far. Hun var da gravid med meg. Han prøvde vel ganske hardt i begynnelsen å få kontakt, men ble nektet å se meg da han fløy nordover for å være med på fødselen. Sta som min mor er så klarte hun å holde meg for seg selv, og jeg fikk ikke vite hvem min far var før jeg var 5 år. Avstanden var så stor at vi klarte rett og slett aldri å få et far-datter forhold når jeg bare fikk besøke han 1-2 ganger i året.

Det har vært mye bitterhet, siden savnet etter en far har vært stort. Det har påvirket meg på veldig mange måter, og jeg har bestandig følt at jeg har manglet min identitet. Ikke har jeg vært lik noen på morsiden heller.

Det har også gjort at jeg dømmer alenemødre veldig lett, selv om fakta er at jeg kjenner litt for mange kvinner som opptrer på akkurat samme viset som min mor gjorde. Tror mange kvinner ser på barna sine som en eiendel de kan bruke.

[crystalcharm]

Er ikke vokst opp uten en far man han har aldri hatt en veldig stor rolle i livet mitt, villet egentlig ikke hatt en far i det hele tatt hvis jeg kunne valgt det. Han er egoistisk, alkoholisert, selvdestruktiv og skapt mye trøbbel for mora mi som er utenlandsk og skulle hatt en støttespiller i Norge, stakkars, men hun er heller ikke perfekt.

Ting har vært veldig tungt, har alltid vært i midten av foreldrene mine når krangler oppstår, noe som tar veldig på et barn som har behov for sterke og kjærlige rollemodeller fra ung alder.

Uten det er det ofte at personligheten kan bli litt ""misdannet"" som følge av dette (tillitsproblemer, sosiale problemer, mentale problemer osv, lista er lang...)!

Ser ikke ned på meg selv, jeg klandrer heller ingen og har fadermeg ingen grunn til å synes synd på meg selv pga hans valg i livet. Står heller utenfor og ser inn og ser at jeg aldri kommer til å være en slik innvirkning på barna mine. Heller står jeg tilgjengelig for faren min hvis han trenger hjelp eller noen å prate skikkelig med, fortsette å være en god person og legge egoet mitt vekk for engangs skyld slik kan jeg skaffe forståelse og visdom over saken. Kanskje det faktisk er HAN som trenger hjelp

Endret 15. januar 2013 av crystalcharm

[Gjest gressløk]

Jeg vokste ikke opp uten en far, men moren min forlot oss da jeg var liten. Hun hadde sine grunner, og der og da gjorde hun bare det hun måtte gjøre. Jeg hadde ingen problemer med å vokse opp uten moren min i nærheten. Pappa gjorde rollen som forelder utmerket, og savnet var vel aldri tilstede. Nå i voksen alder, når venninner fortsatt ringer hjem for å spørre mamma om noe, så tenker jeg på at det kanskje kunne vært fint å ha en mor også, men i og med at jeg aldri opplevde det, så føler jeg heller ikke at jeg mistet noe eller at noe mangler.

[AnonymBruker]

Mamma måtte vekk fra min biologiske far da jeg var bitte liten og husker det ikke, bare blitt fortalt historier om hvordan det var. De var sammen i tre. Det eneste jeg husker fra ham var at han spilte trommer og gjør det ennå. Sex og rock n roll livet. Merker det i de senere årene når jeg har vokst opp med min ste far og han sin slekt, det er bare noe som mangler. Oppsøkte min biologiske far når jeg var 14år for å bekrefte at her er jeg, og du er min far. Han var villig til å prøve å holde kontakt og lovet gull og grønne enger. Men alt ble bare glemt, jeg gav opp. Jeg ved hvor min far bor henne den dag idag, men orker ikke å bli skuffet igjen. Det eneste han har gitt er barnebidrag, ville mye heller hatt en far som kom på bursdagen og sa at han var glad i meg og sa gratulerer med dagen. Ingen ting av det har hendt. Merker når jeg har kjæreste, at jeg på en måte ser etter trygghet hos ham, det som jeg ikke fikk av min far. Men har vært veldig heldig som har vokst opp en utrolig god stefar som har stilt opp for meg og prøvd så godt han kunne, men det blir ikke det samme som å ha en biologisk far, det er alltid noe som mangler. Men kaller han for pappa for det om, og det har jeg gjort siden jeg var rundt 6år.

Anonym poster: dc95f4c8c0bd4c428f4ebb6d2e1b464b

[~white lady~]

Faren min døde året før jeg begynte på barneskolen, året før det hadde mamma tatt med seg meg og yngstebarnet og flytta vekk. Det eldste søskenet mitt bodde fortsatt hos pappa- til mammas store gremmelse, så vanskjøttet som hun ble. (Faren min var nok snill som person, men ungestell hadde han ikke peiling på. Han var heller ikke mye tilstede, all den tid han sov på dagen og var oppe utover natta, så søskenet mitt måtte mer eller mindre klare seg selv.)

Moren min var alene med oss tre kun i noen måneder før hun ble sammen med en ny mann, en merkelig skrue i femtiårrene, med makk i ræva. Vi flyttet rundt i hele landet og opplevde på ingen måte et A4 liv.

Vi vokste opp under et naziregime, og jeg utviklet meg til ei engstelig, kuet småjente som ikke turte å si ifra av frykt for refs fra stefar. Ett lett offer for mobberne. Sykdom og død fulgte oss hakk i hæl, og jeg har mange ganger lurt på hvorfor akkurat meg og mine skulle oppleve så mye vanskelig.

Alle oss søsken har fått problemer i ettertid, men to av oss har klart oss etterhvert som vi kom oss vekk og ble voksne.

Å vokse opp uten en (normal, tilstedeværende) far har preget meg på den måten at jeg er skeptisk til menn, har søkt etter farsfigurer i kjærester og vært veldig utrygg som person. Jeg føler også at jeg mangler en del av meg selv, litt av identiteten min. Alle sier jeg ligner faren min, men det er dessverre ikke mye jeg husker av ham.

Det positive er at jeg har vært veldig obs på hvem jeg valgte som far til gutten min. Jeg kan ikke styre at faren hans (mannen min) blir her for alltid mens gutten vår vokser opp, men jeg har ikke gjort samme feilen som moren min gjorde, som av frykt for å være alene ble sammen med den første og beste som var villig til å forsørge henne og tre unger.

[Catgirl]

Min mor stakk fra meg, min far og 2 yngre brødre da jeg var 5 år. Hun flyttet sammen med en annen mann som hun senere fikk familie med. Jeg har slitt en del i mine yngre dager med dårlig selvtillitt og var mye innesluttet og liksom "ventet" på at hun skulle komme hjem til oss, noe hun aldri gjorde. Har også merket at mine brødre har veldig dårlig selvtillitt, nesten som sosial angst. Det føltes veldig rart å ikke ha en mor da jeg var yngre, det var liksom ingen andre som var uten mor. Hvis det var snakk om skilsmisse så endte jo de fleste barna opp hos mor, så jeg følte meg veldig annerledes. Så var det litt spesielt å vokse opp med bare mannfolk. Men er utrolig imponert over den jobben min far har gjort med 3 små barn i et fremmed land. Han var i full jobb og det var sikkert mer tøft for han, i og med at han var innvandrer og ikke var så veldig god i norsk. Følte at mye av ansvaret gikk over på meg fordi jeg var eldst. Ser på han som en ordentlig far. Jeg har jo kontakt med min mor og vi har et godt forhold i dag, men ser på henne heller som en venninne enn en mor i den forstand. På en måte er jeg glad for at jeg fikk oppleve det jeg gjorde som ung fordi det gir meg litt mer styrke og føler jeg kan overkomme vanskelige ting lettere pga vanskelige erfaringer fra barndommen. Har jobbet en del med meg selv og mine følelser etter jeg ble tenåring/voksen. Er snart ferdig med en lang utdannelse som jeg har lagt sjelen min i og kan i grunnen takke min far for den støtten jeg har fått med utdannelse og motivasjon i livet

Endret 15. januar 2013 av Catgirl

[xXAmorXx]

Jeg vokste opp med både en mor og en far, men for å være helt ærlig, skulle jeg ønske jeg aldri gjorde det. Jeg høres kansje bortskjemt ut som sier dette, men de var ufyselige. De var fulle hver helg, nesten aldri tilstedet i hverdagen, og når de først var der så kjeftet de bare på meg, og fortalte meg hvor udrægelig jeg var som ungdom, og hvor mye de skulle ønske de aldri fikk meg. Endte med barnevernet i bildet og at jeg flyttet ut på hybel som 16 åring. Jeg har aldri sett meg tilbake, aldri kontaktet dem siden, men når jeg ser vennene mine ringe foreldrene sine, eller forteller om et koselig besøk de hadde hos foreldrene sine, så kjenner jeg et ganske stort savn etter noen som virkelig kunne tatt vare på meg og støttet meg når jeg trengte det.. Heldigvis har jeg nå verdens beste kjæresten

[~white lady~]

Jeg vokste opp med både en mor og en far, men for å være helt ærlig, skulle jeg ønske jeg aldri gjorde det. Jeg høres kansje bortskjemt ut som sier dette, men de var ufyselige. De var fulle hver helg, nesten aldri tilstedet i hverdagen, og når de først var der så kjeftet de bare på meg, og fortalte meg hvor udrægelig jeg var som ungdom, og hvor mye de skulle ønske de aldri fikk meg. Endte med barnevernet i bildet og at jeg flyttet ut på hybel som 16 åring. Jeg har aldri sett meg tilbake, aldri kontaktet dem siden, men når jeg ser vennene mine ringe foreldrene sine, eller forteller om et koselig besøk de hadde hos foreldrene sine, så kjenner jeg et ganske stort savn etter noen som virkelig kunne tatt vare på meg og støttet meg når jeg trengte det.. Heldigvis har jeg nå verdens beste kjæresten

[Thalassos]

Faren min var en utrolig lite snill mann, og mamma nektet han å ha kontakt med meg. Da jeg var 11 år tok han livet sitt, i brevet forklarte han at han ikke kunne leve uten meg.. Det var selvfølgelig veldig trist, men jeg var ikke særlig preget av det, før jeg ble litt eldre. Nå er jeg snart 20 år, og har gått igjennom mange faser i livet mitt uten en far.

Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at det har preget meg. Jeg har hatt vanskeligheter med å forholde meg til menn, og blir ekstremt raskt knyttet til andre gutter, resten skjønner dere vel kanskje selv.

Det å være en 13 år gammel usikker jente, uten en far som strengt retter pekefingeren mot deg og sier "hei, pass deg for han der", kan være vanskelig når man har en mor som er opptatt med litt andre ting. Jeg hadde klare grenser, men fikk liksom aldri "den praten", eller noen som forklarte meg hvordan gutter kunne være.

Jeg tenkte ofte at sex = kjærlighet, som ung og naiv..

Det som egentlig er vondest, er tanken på at mamma har vært alene om å takle meg, gjennom fjortistid, utagerende oppførsel og lite respekt til tider. Jeg hadde en lite snill stefar i noen år, som ikke gjorde ting noe bedre.

Alt i alt har jeg klart meg veldig bra, og har en fantastisk snill mor som virkelig har oppdratt meg bra. Jeg har en stor familie, og både svigerfar og onkel fungerer som farsfigurer, som lærer meg å kjøre bil når mamma ikke orker (les: Holder seg fast og hyyyyler at jeg må bremse.. ), forklare meg hvordan man skrur opp en lampe eller ha litt "far" og datter-snakk. Jeg er ikke et offer, absolutt ikke. Jeg har det fint, jeg

Vil selvsagt at mine barn skal vokse opp med en far, men jeg vet også at det ikke er verdens undergang om de ikke gjør det.

[Gjest Morrihulo]

Jeg vokste opp uten en far, og det har aldri vært noe savn. Mine foreldre skilte seg da jeg var 2 år, og den gangen var ikke det så vanlig. Min far traff en ny dame som ikke ville han skulle ha et liv fra før, og som den udugelige mannen han er så valgte han da bort meg til fordel for en ny dame.

Som alle andre var jeg selvfølgelig nysgjerrig på mitt biologiske opphav, og traff ham ved noen få anledninger gjennom tenårene. Og jeg fant fort ut at jeg ikke har gått glipp av noe. Ikke angrer han på valgene han har tatt heller. Så for min del er han en "ikke eksisterende" person.

Har aldri savnet å ha en person uten ryggrad i livet mitt.

Det har også gjort at jeg dømmer alenemødre veldig lett, selv om fakta er at jeg kjenner litt for mange kvinner som opptrer på akkurat samme viset som min mor gjorde. Tror mange kvinner ser på barna sine som en eiendel de kan bruke.

Du bør kanskje gjøre noe med dine egne holdninger. De færreste alenemødre/-fedre oppfører seg slik. Ikke døm hele grupper utfra hvordan et fåtall oppfører seg.

Eller skulle jeg dømme alle menn pga hvordan min far var?

[Kassiopeia]

Jeg vokste opp uten en far, og det har aldri vært noe savn. Mine foreldre skilte seg da jeg var 2 år, og den gangen var ikke det så vanlig. Min far traff en ny dame som ikke ville han skulle ha et liv fra før, og som den udugelige mannen han er så valgte han da bort meg til fordel for en ny dame.

Som alle andre var jeg selvfølgelig nysgjerrig på mitt biologiske opphav, og traff ham ved noen få anledninger gjennom tenårene. Og jeg fant fort ut at jeg ikke har gått glipp av noe. Ikke angrer han på valgene han har tatt heller. Så for min del er han en "ikke eksisterende" person.

Har aldri savnet å ha en person uten ryggrad i livet mitt.

Du bør kanskje gjøre noe med dine egne holdninger. De færreste alenemødre/-fedre oppfører seg slik. Ikke døm hele grupper utfra hvordan et fåtall oppfører seg.

Eller skulle jeg dømme alle menn pga hvordan min far var?

Som sagt så kjenner jeg veldig mange andre mødre med akkurat samme holdning, så min personlige erfaring er annerledes enn din. Men jeg har aldri sagt at jeg tror alle er slik.

[Gjest brutal mann]

Jeg vokste opp uten en far fordi min mor er et egoistisk nek. Så da ble det ingen mor og ingen far. Jeg forakter min mor for alt hun aldri har vert og alt hun nekter min far å være. Og før dere feministnek prøver å skylde noe som helst på min far, tenk gjennom hvor rettsløse menn var for fire decier siden.

[AnonymBruker]

Hei alle sammen, og takk for bidragene deres.

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye her, vi sitter med samme følelser etter å ikke ha hatt en far eller en sterk farsfigur i livet.

Det har vært kjempetungt i oppveksten, som voksen merker jeg hva den mangelen på en far egentlig har ført til, i ettertid ser jeg liksom så mye klarere, som mange her sier.

Ts..

Anonym poster: 5d9fd682d2366c86163f19223d72a1d6

[AnonymBruker]

Dette var godt å lese. Jeg føler meg litt mindre alene nå.

Jeg vokste opp uten en far. Han fant seg ei annen og kuttet kontakten med moren min da hun var gravid. Jeg fikk aldri noen stefar heller.

Da jeg var liten hatet jeg at folk spurte hvordan jeg hadde det og om jeg ikke savnet å ha en far. Jeg syntes spørsmålene var støtende og unødvendige, for jeg hadde det da så fint. Etter hvert som jeg ble voksen innså jeg mer og mer hva jeg manglet i oppveksten, og hvordan det har preget meg...

Det aller, aller verste er å vite at det finnes en far der ute som ikke vil ha noe med deg å gjøre. At du er uønsket. At han som voksenperson ikke tar ansvar og ikke er det minste interessert i hva slags person han har satt til verden. At han sikkert går rundt og ønsker at du ikke hadde blitt født, og hvis du hadde omkommet i en ulykke ville han sikkert bare blitt lettet over å slippe å ha en fremmed løsunge og glad for å slippe å betale mer barnebidrag. Det er en forferdelig følelse, og skrekkelige tanker å gå rundt med som tenåring. Det gjør noe med selvfølelsen...

Det har preget meg slik at jeg ofte har følt meg uønsket og utenfor i livet. Vanskelig for å tro at noen faktisk kan like meg. Holder folk på avstand. Redd for å bli sviktet eller utnyttet.

Tenker ofte at det hadde vært bedre for meg å vokse opp om faren min hadde dødd mens moren min var gravid, fremfor at han stakk av. Det er lettere å forklare at barn og lettere for et barn å slå seg til ro med "Pappa er i himmelen og passer på deg. Han er veldig glad i deg selv om han ikke er her. Pappa ville vært så stolt av deg!" enn "Faren din bor på en annen kant av landet sammen med den nye konen sin. Han vil ikke ha kontakt med oss, skjønner du."

Jeg har aldri likt gutter på min egen alder. Bare eldre menn. Jeg har også holdt ut i forhold hvor jeg ikke ble behandlet særlig respektfullt. "Dette må jeg bare finne meg i. Menn svikter, sånn er det bare"-holdningen min tok lang tid å få ut av hodet mitt...

Da jeg ble voksen fikk jeg kontakt med faren min for første gang. Det har vært både godt og vondt å bli kjent med faren min etter så mange år. Det har vært viktig for meg, men oppveksten min og hvordan jeg har blitt preget kan ikke endres. Vi kan ikke skru tiden tilbake.

Det har også vært ekstremt smertefullt å se hvor god far han er for mine yngre halvsøsken. Det viser meg så tydelig hva jeg har blitt fratatt, og jeg får aldri vite hvordan jeg ville blitt som person om han hadde vært der for meg i oppveksten.

Det har også vært vondt å høre ham bagatellisere sviket han begikk ved å ikke være der. Han kommer aldri til å forstå hvordan det var for meg å føle meg uønsket og ignorert. Han tror at å være en far handler om praktiske ting som å betale klær og hente i barnehagen, og siden han betalte barnebidrag (som myndighetene tvang ham til) føler han utrolig nok at han faktisk har bidratt noe! Å være en forelder handler om å være der, om å vise omsorg og kjærlighet. Om å blåse på skrubbsår, se tegnefilm på kino, skifte bleier, være sjåfør til fritidsaktiviteter, gå på foreldremøter og tusen andre småting man gjør fordi man elsker barna sine og gjør alt man kan for å gi dem en trygg og innholdsrik oppvekst. Alle pengene i verden kan ikke erstatte en forelder, men det kommer han aldri til å forstå...

Anonym poster: c074fad311968b7884fe4486df898e43

[Nowayback]

.

Endret 20. juli 2023 av DelvisPresley