Har rotet til alt..:(

[AnonymBruker]

Føler meg som en taper.Husker jeg hadde så mange håp og drømmer når jeg var yngre, mens nå har jeg egentlig ingen håp om at jeg skal få til noe.

Var dum da jeg var yngre, og det får jeg svi for nå.Begynte først på en utdanning, og ville ikke innrømme for meg selv at jeg slet.Brukte noen år på det, før jeg avbrøt og begynte på ny utdanning. Greide ikke det heller og begynte på en annen utdanning igjen. Der har jeg nå et årskurs i engelsk og noen andre fag.

Oppsøkte ikke hjelp før jeg var i gang med min siste utdanning og klarer ikke la være å være sint på meg seg selv. Skulle oppsøkt hjelp tidligere, så kunne jeg fått hjelp og kanskje blitt noe

Hvis jeg skal ha en sjanse til å bli noe som helst så må jeg ha mer utdanning. Det jeg har nå er verdiløst, og ja hvem ville ansatt noen med min CV når det er så mange andre der ute uten problemer og uten masse rot på cv'en?

Føles nesten som det ikke er noe vits i å anstrenge seg engang.Bare få meg en eller annen jobb og håpe på det beste. Jobber som vikar nå mens jeg drømmer urealistiske drømmer om at jeg kan få meg en utdannelse og jobb som jeg vil trives med.Skjønner ikke hvordan det skal gå uten penger eller noe.

Føler at jeg sitter fast og det er mye jeg har lyst til, men det meste er ikke gjennomførbart.Det er jo så mange krav i arbeidslivet at jeg blir helt motløs.Klarer ikke innfri noen av dem.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca

[Cupcake92]

Vet du hva? Sånn må du ikke tenke. Hver dag er en mulighet til å starte helt på nytt :-)

Hva har du lyst til å gjøre med livet ditt? Hva har du aller mest lyst til å bli?

Og det med at man må ha mye utdannelse for å bli noe er bare tull.

Broren min har bare vgs, og er nå sjef for mange butikker i en stor kjede. Han tjener mye penger, og har kommet seg dit ved viljestyrke.

[AnonymBruker]

Føler meg som en taper.Husker jeg hadde så mange håp og drømmer når jeg var yngre, mens nå har jeg egentlig ingen håp om at jeg skal få til noe.

Var dum da jeg var yngre, og det får jeg svi for nå.Begynte først på en utdanning, og ville ikke innrømme for meg selv at jeg slet.Brukte noen år på det, før jeg avbrøt og begynte på ny utdanning. Greide ikke det heller og begynte på en annen utdanning igjen. Der har jeg nå et årskurs i engelsk og noen andre fag.

Oppsøkte ikke hjelp før jeg var i gang med min siste utdanning og klarer ikke la være å være sint på meg seg selv. Skulle oppsøkt hjelp tidligere, så kunne jeg fått hjelp og kanskje blitt noe

Hvis jeg skal ha en sjanse til å bli noe som helst så må jeg ha mer utdanning. Det jeg har nå er verdiløst, og ja hvem ville ansatt noen med min CV når det er så mange andre der ute uten problemer og uten masse rot på cv'en?

Føles nesten som det ikke er noe vits i å anstrenge seg engang.Bare få meg en eller annen jobb og håpe på det beste. Jobber som vikar nå mens jeg drømmer urealistiske drømmer om at jeg kan få meg en utdannelse og jobb som jeg vil trives med.Skjønner ikke hvordan det skal gå uten penger eller noe.

Føler at jeg sitter fast og det er mye jeg har lyst til, men det meste er ikke gjennomførbart.Det er jo så mange krav i arbeidslivet at jeg blir helt motløs.Klarer ikke innfri noen av dem.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca

Hvor mange år er du, TS?

Og hvor mange år til kan du få studiestøtte fra lånekassen?

Har da flere venninner som har prøvd seg på flere studier, mange har gjort det med vilje (de ville prøve ut to studier som tiltrakk dem på forskjellige måter, for så å bestemme seg for en av dem).

Det er da ikke noe feil med det.

Husker også jeg traff på ei som hadde en bachelor i noe hun ikke trivdes i, et år med noe, og et år med noe annet. Det endte med at hun til slutt ble fysioterapaut, og hun har det veldig bra i dag

Finnes også masse eksempler på tidligere økonomiansatte som utdanner seg til sykepleier i midten av 30-årene og omvendt.

Livet er ikke et kappkjør om å gjøre alt perfekt, men å finne ut av ting. Hvorfor må alt skje så fort? Dette er langt fra verdens undergang!

Anonym poster: bb0eb97413e2503445b2720c9fa40333

[AnonymBruker]

Det er ikke noe lettvint svar, men: ta deg sammen. Lag en plan. Så fremt du er frisk, er ingenting umulig. Har du surret det til hos Lånekassen? Da må du i så fall ta noen enkle fag mens du jobber videre som vikar.

De fleste her i landet jobber faktisk for mulighetene sine. Det er ikke bare å knipse og få en drøm oppfylt, det er også svært ofte ganske tungt å komme seg dit man vil. Men det må vi alle. Nøyaktig hva er drømmen din, egentlig? Definér hvor du vil, lag en plan over hvordan du kan komme deg dit, gjennomfør. Det er svært få hindere her i livet som ikke kan stiges over, noen er bare litt mer kronglete enn andre. Slutt i hvert fall med å synes synd på deg selv. Hva mener du med 'uten penger eller noe', for eksempel? Gjør som alle andre, jobb ved siden av eller sett deg i posisjonen til å få studielåne. Jeg ser ingen grunn til at du ikke kan endre situasjonen din, du må bare gidde.

Anonym poster: 58d921129ce14f0d6ab2603d2fa982b5

[AnonymBruker]

jeg vil bare fortelle deg at jeg har vært gjennom akkurat det samme. jeg studerte 1,5 år og falt helt ut av utdanningen min, så jobbet jeg en stund men slet mye psykisk uten å helt innse for meg selv hvor mye det var og heller ikke søkte jeg hjelp.

Etter noen år med jobbing fant jeg ut at jeg måtte jo klare å bli ferdig med noe utdanning, fordi jeg følte meg som en gigantisk taper, (og fikk høre alt for mye av familie om hvor mye jeg hadde feilet) det var vanskelig å starte på igjen men jeg tok graden min ferdig og fullførte en annen grad. Ingen med fantastiske karakterer, men bare det å føle at jeg klarer å fullføre noe hjalp utrolig mye.

mitt råd er å prøve å la fortiden ligge, for det er så ekstremt vondt å tenke hver dag på hvor mye man har feilet i livet og stresse over fremtiden. Prøv å finn det en utdanning du synes er spennende, og ta en del om gangen. Dine gamle fag kan også telle positivt som erfaring.

Anonym poster: edde2eccd5727d27805990c70cc1de07

[AnonymBruker]

Enig med personen som skrev over meg.

Ja, det er en lei situasjon TS, men du har ikke uhelbredelig kreft, du er bare usikker på utdanningsvalg - i likhet med MANGE andre.

Gå gjerne til en studieveileder/psykolog og få hjelp til å klarne tankene og "finne deg selv".

Anonym poster: bb0eb97413e2503445b2720c9fa40333

[AnonymBruker]

Vet du hva? Sånn må du ikke tenke. Hver dag er en mulighet til å starte helt på nytt :-)

Hva har du lyst til å gjøre med livet ditt? Hva har du aller mest lyst til å bli?

Og det med at man må ha mye utdannelse for å bli noe er bare tull.

Broren min har bare vgs, og er nå sjef for mange butikker i en stor kjede. Han tjener mye penger, og har kommet seg dit ved viljestyrke.

Nei, trenger ikke masse utdannelse, men jeg bare tenker at det er noe som styrker mine sjanser til å få en jobb jeg kommer til å like.

Dessuten krever det jeg vil bli høyere utdanning.

Har vel satt meg fast i et tankemønster der alt er veldig negativt. Har lyst til å finne tilbake til den jenta som så positivt på fremtiden.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca

[Cupcake92]

Nei, trenger ikke masse utdannelse, men jeg bare tenker at det er noe som styrker mine sjanser til å få en jobb jeg kommer til å like.

Dessuten krever det jeg vil bli høyere utdanning.

Har vel satt meg fast i et tankemønster der alt er veldig negativt. Har lyst til å finne tilbake til den jenta som så positivt på fremtiden.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca

Fortsett å se positivt på ting. Det er aldri for sent å starte på nytt :-)

[AnonymBruker]

Hvor mange år er du, TS?

Og hvor mange år til kan du få studiestøtte fra lånekassen?

Har da flere venninner som har prøvd seg på flere studier, mange har gjort det med vilje (de ville prøve ut to studier som tiltrakk dem på forskjellige måter, for så å bestemme seg for en av dem).

Det er da ikke noe feil med det.

Husker også jeg traff på ei som hadde en bachelor i noe hun ikke trivdes i, et år med noe, og et år med noe annet. Det endte med at hun til slutt ble fysioterapaut, og hun har det veldig bra i dag

Finnes også masse eksempler på tidligere økonomiansatte som utdanner seg til sykepleier i midten av 30-årene og omvendt.

Livet er ikke et kappkjør om å gjøre alt perfekt, men å finne ut av ting. Hvorfor må alt skje så fort? Dette er langt fra verdens undergang!

Anonym poster: bb0eb97413e2503445b2720c9fa40333

Jeg er 30 år gammel og har ett år igjen hvor jeg kan få støtte.

Var faktisk veldig oppmuntrende å lese dette Møter sjeldent noen i samme situasjon og hører kun om de som visste hva de ville med en gang og som kun får toppkarakterer.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca

[Testosteron]

Føles nesten som det ikke er noe vits i å anstrenge seg engang.Bare få meg en eller annen jobb og håpe på det beste. Jobber som vikar nå mens jeg drømmer urealistiske drømmer om at jeg kan få meg en utdannelse og jobb som jeg vil trives med.Skjønner ikke hvordan det skal gå uten penger eller noe.

Jeg også slet med utdannelsen min, og til slutt tok jeg meg heller en jobb enn å fortsette å surre på universitetet, og det var ikke så dumt, for jeg fant ut hva jeg ville bli, og det krevde ikke lang utdannelse, og nå har jeg en jobb jeg trives veldig godt i.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe lettvint svar, men: ta deg sammen. Lag en plan. Så fremt du er frisk, er ingenting umulig. Har du surret det til hos Lånekassen? Da må du i så fall ta noen enkle fag mens du jobber videre som vikar.

De fleste her i landet jobber faktisk for mulighetene sine. Det er ikke bare å knipse og få en drøm oppfylt, det er også svært ofte ganske tungt å komme seg dit man vil. Men det må vi alle. Nøyaktig hva er drømmen din, egentlig? Definér hvor du vil, lag en plan over hvordan du kan komme deg dit, gjennomfør. Det er svært få hindere her i livet som ikke kan stiges over, noen er bare litt mer kronglete enn andre. Slutt i hvert fall med å synes synd på deg selv. Hva mener du med 'uten penger eller noe', for eksempel? Gjør som alle andre, jobb ved siden av eller sett deg i posisjonen til å få studielåne. Jeg ser ingen grunn til at du ikke kan endre situasjonen din, du må bare gidde.

Anonym poster: 58d921129ce14f0d6ab2603d2fa982b5

Jeg har ikke bare surret det til, men jeg har brukt opp nesten alle årene jeg kan få støtte. Så jeg må jobbe ved siden av studiene samtidig som jeg også må betale på studielånet en periode. Da blir jeg litt motløs.

Med uten penger så mener jeg jo det at jeg ikke har penger uten at jeg må jobbe.

Jeg må nok finne ut hva som er mulig å gjennomføre, for jeg tror ærlig talt ikke at alle studier er mulige å ta samtidig som man jobber.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca

[AnonymBruker]

jeg vil bare fortelle deg at jeg har vært gjennom akkurat det samme. jeg studerte 1,5 år og falt helt ut av utdanningen min, så jobbet jeg en stund men slet mye psykisk uten å helt innse for meg selv hvor mye det var og heller ikke søkte jeg hjelp.

Etter noen år med jobbing fant jeg ut at jeg måtte jo klare å bli ferdig med noe utdanning, fordi jeg følte meg som en gigantisk taper, (og fikk høre alt for mye av familie om hvor mye jeg hadde feilet) det var vanskelig å starte på igjen men jeg tok graden min ferdig og fullførte en annen grad. Ingen med fantastiske karakterer, men bare det å føle at jeg klarer å fullføre noe hjalp utrolig mye.

mitt råd er å prøve å la fortiden ligge, for det er så ekstremt vondt å tenke hver dag på hvor mye man har feilet i livet og stresse over fremtiden. Prøv å finn det en utdanning du synes er spennende, og ta en del om gangen. Dine gamle fag kan også telle positivt som erfaring.

Anonym poster: edde2eccd5727d27805990c70cc1de07

Høres veldig ut som meg.Jeg også har lyst til å fullføre noe. Ha det på papiret.

Ja, jeg er veldig flink til å henge meg opp i fortiden og alt jeg har gjort feil, men nei det hjelper jo ikke spesielt mye.

Skal tenke litt og se hva jeg må gjøre og i tillegg vil jeg bli litt friskere i hodet før jeg eventuelt begynner på utdanning.

Anonym poster: 75775f48cb0099c0a4367375eee588ca