Skal man forvente at den nye mannen får et nært og godt forhold til mine barn?

[AnonymBruker]

Litt rar overskift, men håper på mange gode råd og synspunkter. Jeg har to barn fra et tidligere ekteskap. Ekteskapet gikk i oppløsning bare noen dager etter fødsel. Ett år etterpå møter jeg en hyggelig mann, som jeg nå tre år etterpå er gift og har ett barn med.

Denne mannen har ikke det gode forholdet til barna mine som jeg håpet på. Ikke kan vi glede oss over mileperler i livet dems sammen, og aldri har han noe positivt å si hverken om barna på fire og seks år, eller om meg som mor. Kun det negative blir trukket frem.

Jeg har gjort ham oppmerksom på dette, men det ender bare i krangel, for så taushet og innesluttethet i over lengre tid. Vi har vært på familievernkontoret, men der var mannen min uenig i terrapauten, og jeg hundre prosent enig. Og det endte med at vi brøt med terapien, fordi mannen mente det ikke kom noe godt ut av det..

Ser forskjellen på foreldrene mine, søsknene mine, ja til og med gode venniner. Der vi kan ha samtale om barna mine, og de lyser opp og viser at de virkelig er glad i dem.

Barna mine er annenhver uke hos meg og eksmannen. Når de kommer hjem hos oss, trekker mannen min seg tilbake, og involverer seg ikke i det heletatt..

Skal det være slik?

Hva kan jeg egentlig forvente av mannen?

Har mest lyst til å legge separasjonspapirene på bordet, og dra på en ukes tids ferie til mora eller søstra mi noen mil herfra....

Jeg klarer rett og slett ikke at forholdet vårt er bra den uken barna er hos pappan sin, for så forvandle seg til et betent forhold den uka barna er hos oss.

Anonym poster: f98d0883438f4574f34c6cdfb842b2cf

[Gjest]

Nært og godt er vanskelig å forlange. Følelser kommer ikke på bestilling.

Derimot kan du forlange en viss respekt for deg selv som mor, og for dine barn, og den plassen de får i hans liv gjennom dette.

Det høres ut som om du gikk litt fort fram i forholdet med mannen. Et viktig poeng når man har unger fra før av er jo hvordan eventuell ny partner passer sammen med ungene. Og så har du straks fått barn med den nye også.

Du må finne ut hvorfor han ikke liker ungene dine. Hva han synes er problemet. Minner de om ex'en? Føler han at hans barn får for lite ressurser pga dine eldste? Er de uromomenter i hans liv?

Han burde jo hatt vett til å ikke gifte seg med en alenemor om han ikke likte ungene, så han har en stor del av skylden her.

Det det koker ned til for meg er manglende respekt fra hans side. Kan du leve med det?

Og husk at du ikke skal true med noe du ikke vil gjennomføre. Legger du seprasjonspapirene på bordet rissikerer du separasjon.

Men på den andre side hadde det kanskje vært like greit som å leve i et forhold som drenerer deg for energi?

[AnonymBruker]

Synes mannen har forandret seg mye etter at vi flyttet sammen, og nesten mer etter at vi fikk felles barn. Da jeg ble uventet gravid ganske tidlig i forholdet, forlanget jeg at han ikke kom til å favorisere barnet vårt. Hvertfall ikke åpenlyst. Men det gjør han jo også..

Jeg har fortalt ham at jeg ønsker meg ut av ekteskapet to ganger tidligere, og dersom jeg bringer det på banen IGJEN er det vel ingen vei tilbake.

Trådstarter.

Anonym poster: f98d0883438f4574f34c6cdfb842b2cf

[AnonymBruker]

Og det at jeg nevner separasjon er ikke ensidig pga. dårlig forhold til mine barn. Men også mye annet snusk som jeg har problemer med å leve med. Men ja, mine barn veier selvfølgelig aller tyngst.

Anonym poster: f98d0883438f4574f34c6cdfb842b2cf

[Gjest]

En veldig vanskelig situasjon.

Det er flere som har brent seg på at forholdet til stebarn forværres når man får egne biologiske.

Det er ikke så mye du kan gjøre med det om han ikke vil forandre på ting selv.

Pluss at etter at du begynte å bo med han og deretter fikk barn med han har han følt seg tryggere på deg og ser ikke behov for å prøve å få til noe for dine barn.

Har du en nøytral part (som ikke bruker opplysninger mot deg senere) som du kan diskutere dette igjennom med?

Nær slekt og venninner anbefales ikke, for om du forteller om problemene så blir det brukt mot deg om du ikke følger deres råd.

Hvis du føler at det er mye grums og mannen lite villig til å spille på lag, så har du to valg. La det skure slik som nå, eller bryte ut. Man kan ikke tvinge noen til terapi og forandringer.

Om dine barn ikke har det bra hos deg på grunn av din mann, så bør du enten bryte ut eller la de være mer hos sin far. Det er et helvete for unger å vokse opp med en steperson som hele tiden leter etter feil og noe å "ta" barnet på.

[Montefalco]

Jeg mener at når man involverer seg med ei som har små barn fra før, forplikter man seg til å være en farsfigur / rollemodell for barna. Ikke at man skal ta over farens rolle, men man skal ta del i oppveksten på lik linje men eventuelle egne barn når barnet er i deres felles hjem.

På samme måte mener jeg at den som ha med seg små barn i et nytt forhold forplikter seg til å la sin nye partner være med å sette regler for oppveksten til barna.

[AnonymBruker]

Jeg synes mannen din høres urimelig og barnslig ut. Han skal være en voksen i livet til alle disse tre barna, så oppfører han seg som en furten småunge annenhver uke? Tro meg, jeg vet det ikke alltid er like lett å være sammen med noen som har barn fra før, jeg var gift i seks år med en mann med barn fra et tidligere forhold. Vi hadde våre opp-og nedturer, og selv om jeg ikke fikk den dype, gode kontakten med barnet, måtte jeg forholde meg til det på en voksen måte. Jeg meldte meg ikke ut av familien annenhver uke. Vi fikk også felles barn, og selvsagt satte jeg mine egne barn høyest. Men jeg gjorde ingen forskjellsbehandling! Barn er veldig vare for slikt, og jeg syns ikke at det er greit at dine barn skal måtte kjenne på det. Hvordan tror du det føles for dem å komme hjem til mamma, når hun har en gretten gubbe som sitter å surmuler? De føler seg neppe veldig velkomne..

Jeg skal ikke si at du burde gjøre det ene eller det andre, men jeg gjetter meg bare til hvordan dette vil ende. Og om/når din nåværende mann blir single, og skal skaffe seg ny dame, ja da vil han nok forvente noe annet enn hva han selv gir deg.

Anonym poster: de26f7af2806303e5d6ffb9c01b9d235

[AnonymBruker]

Takk for svar igjen..

Jeg vet ikke hvilken nøytral person det skal være. Prater jo endel med venniner om dette, men som sagt.. De blir jo ikke nøytrale. Går det f.eks. an å gå til familievernkontoret alene?

Det mest frustrerende er mangelen på å ville forandre seg. Når han ikke vil det, føler jeg at det ikke er mer å gjøre.

Anonym poster: f98d0883438f4574f34c6cdfb842b2cf

[Gjest imli]

Det går fint an å gå på familievernkontoret åleine!

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å få han med seg til samtale igjen? Kansje han er mer tilbøyelig dersom det er en mannlig terapeut?

Anonym poster: f61638b56b4183ab11d3ce2d11da92fd

[Gjest]

Jeg synes mannen din høres urimelig og barnslig ut. Han skal være en voksen i livet til alle disse tre barna, så oppfører han seg som en furten småunge annenhver uke? Tro meg, jeg vet det ikke alltid er like lett å være sammen med noen som har barn fra før, jeg var gift i seks år med en mann med barn fra et tidligere forhold. Vi hadde våre opp-og nedturer, og selv om jeg ikke fikk den dype, gode kontakten med barnet, måtte jeg forholde meg til det på en voksen måte. Jeg meldte meg ikke ut av familien annenhver uke. Vi fikk også felles barn, og selvsagt satte jeg mine egne barn høyest. Men jeg gjorde ingen forskjellsbehandling! Barn er veldig vare for slikt, og jeg syns ikke at det er greit at dine barn skal måtte kjenne på det. Hvordan tror du det føles for dem å komme hjem til mamma, når hun har en gretten gubbe som sitter å surmuler? De føler seg neppe veldig velkomne..

Jeg skal ikke si at du burde gjøre det ene eller det andre, men jeg gjetter meg bare til hvordan dette vil ende. Og om/når din nåværende mann blir single, og skal skaffe seg ny dame, ja da vil han nok forvente noe annet enn hva han selv gir deg.

Anonym poster: de26f7af2806303e5d6ffb9c01b9d235

Et veldig godt poeng!