Min manisk depressive ekskjæreste

[Gjest håpløsromantisk]

Jeg ser det er mange gode hoder der ute, og jeg trenger litt hjelp.

For to år siden fikk jeg en kjæreste, min første, forholdet varte i to måneder. Det var en katastrofe. Vi kunne ikke kommunisere. Han er manisk depressiv, og da vi ble kjent prøvde han fortsatt å akseptere det og alt var litt vanskelig. Noen måneder før vi ble sammen hadde jeg begynt å gå til psykolog med diagnosen deprimert. Jeg skjønte ikke hva som foregikk med meg selv, og var veldig usikker og innadvent på mange og viktige punkter. Så forholdet gikk i dørken.

Etter det ble slutt gikk det greit en uke eller noe, men etterhvert ble vi skikkelig stygge med hverandre. Dette pågikk en stund, og etter vi ikke hadde utvekslet et ord på et halvt år(bortsett fra at vi har denne "flotte" tingen som heter sms da)så sendte jeg et brev der jeg fortalte at jeg hadde funnet mer ut om det å være manisk depressiv og jeg håpte han hadde det bra osv. Jeg tegnet noen fine tegninger og sendte ved mitt beste glansbilde

Når vi møttes igjen etter dette virket det som om alt var greit, og gangen etter det igjen(vi bor ikke på samme plass) var vi sammen en hel dag og på slutten av dagen sa han at han hadde veldig lyst å kysse meg. Det gjorde vi, mye, og han holdt rundt meg og alt det der.

Så møttes vi ikke på et halvt år, og i fjor sommer kom han på besøk og overnattet noen dager hos meg. Jeg var ofte i Oslo(hvor han nå bor) frem til julen som nettopp var og overnattet hos han da(Vi har ikke hatt ordentlig sex enda, noe jeg tror er en god ting). Begge er inforstått med at vi helst ikke burde være sammen akkurat nå, men han har på mange måter sagt at han ikke greier å gå gjennom det vi gikk gjennom en gang til.

Så nå sitter jeg her, mest sannsynlig forelsket over ørene i noen som kan han fysisk kontakt i timevis med meg, har sett hele spekteret av alle mine følelser uten å slutte å stille opp, ga meg en julegave til 300 kroner, og som stryker meg over ryggen hver gang jeg ser trist ut, men som tydeligvis ikke har lyst å prøve en gang til, beynne på nytt.

Og hvis jeg nå snakker med han om dette og han står helt fast på at alt kommer til å bli som det var den gangen for så lenge siden, og ikke vil være sammen med meg, hva i alle verden gjør jeg da?

Jeg takker for svar!

[Robban43]

:-( Ja desverre har du ett problem. Jeg skal være helt erlig. Har en bror to år yngre enn meg som er manisk depresiv. Har hatt diagnosen siden tidlig åttitall og desverre blir det ikke noen endring på hans personlighet. For å si det med en gang så er jeg veldig glad i min bror, men ser også de begrensninger slike som han har. Kjærlighet er ett ord som er forvrengt i deres hode. Det handler mer om avhengighet. Ønske om å tilhøre noen nettop fordi da trenger de ikke å yte noe selv. Kun motta. Det blir som å være i ett fengsel. Du er den som vokter og passer på at de enkleste behov tilfredsstilles.

Mitt ønske for deg er at du innser den situasjonen du er i. Jeg tegner ikke noe glansbilde for jeg vet at dette kan være ett helvete å leve i. DU må tenke på dine behov å innse at denne personen som oftest kommer til å KREVE ikke GI.

Hvis du alikevel velger å være sammen med han må du ha den største forståelse for dette med å yte. Du bør sette deg inn i hva dette krever av deg som menneske.

Uansett håper jeg det beste for deg.........

[Gjest Anonymous]

Dette var litt nytt for meg. Det virker ikke alltid som han har problemer med å yte noe. Jeg husker da vi var sammen pleide han å fortelle meg minst fem ganger hver dag at han var glad i meg. Men det overrasker meg heller ikke at det kan være et reelt tilfelle.

Er det noen andre som har erfaring med manisk depressive kjærester? Jeg vil mer enn gjerne høre!