Holde seg unna eks

[AnonymBruker]

Hei,

Ble dumpa av eksen for et par mnd. siden, etter 7 mnd. sammen.

Fikk hele regla om at det ikke var mer følelser der og at de hvertfall ikke var sterke nok osv. Hadde vel en 3-4 uker uten noe særlig kontakt, før vi begynte å møtes igjen. Først kun ute for en kaffe, etterhvert begynte hun å ville omgås meg daglig. Kom på besøk eller inviterte meg til seg hver dag. Vi holdt oss unna hverandre fysisk en god stund, til det brått ikke gikk mer. De siste gangene vi møttes endte alltid opp med fysisk kontakt, hun sa det aldri kunne skje igjen, at det ikke var riktig da hun vil vi skal være venner. Likevel klarer hun ikke holde seg unna, er alltid hun som tar initiativ til dette! Nå er hun kommet til det at vi ikke kan møtes lenger, og jeg sitter her helt forvirra og ganske irritert egentlig.

Er jo veldig glad i henne, og det føles på mange måter nesten som å gå igjennom bruddet på nytt. Det jeg ikke skjønner er at om hun virkelig ikke føler noe, hvorfor skal det være så vanskelig å kun være venn? Hvorfor klarer hun ikke holde seg unna meg på den måten, og bare holde det vennskapelig?

Noen som har erfaringer med dette? For min del er det ikke noe problem at hun ligger i armkroken min mens vi ser en film f.eks, er bare koselig og jeg legger ikke noe mer i det enn at vi er to mennesker som har det fint sammen. Hun er den som dumpet og sa hun ikke føler noe, likevel er det hun som har problemer med dette. Forvirrende... Må jo bare akseptere hennes valg om å ikke treffes mer, men har mine tvil om at hun klarer å holde seg unna denne gangen og!

Anonym poster: 200c413b4db1ab5798a9447e5d0cd9cb

[Obiola]

Det er kanskje best med ingen kontakt, da!

[AnonymBruker]

Er bare sårende og vanskelig å skjønne...Hvorfor så desperat etter å komme over meg, eller måtte ha meg på avstand, hvorfor kjempe imot når det egentlig er noe man vil. For om man ikke egentlig ville så kunne man vel lett unngått det? Føler at hun dras mellom fornuften og følelsene, at hun ikke skjønner seg selv.

Anonym poster: 200c413b4db1ab5798a9447e5d0cd9cb

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom akkurat det samme. At det blir slutt i forholdet er vondt, men greit. Jeg kom meg fort videre. Men å kontakte deg igjen for å genuint lure deg til å tro man vil være venner, for så å bruke deg kun for litt kos og sex, før det plutselig ikke er lurt og man bare forsvinner helt igjen, er ondskapsfullt! Og det var så forferdelig mye vondere og mere smertefullt enn å bli dumpet den første gangen. Krenket og brukt var følelsene jeg satt igjen med.

Hold deg unna! Slett henne, blokker henne over alt. Ikke svar når hun tar kontakt. Hun dumpet deg! Du lar deg bli tråkka på.

Anonym poster: 31d9b5e88ad506390341a8281e8c2f5d

[Gjest Gjest]

Jeg er hun som ikke eier fornuft. Ikke i forholdet til TS, men i mitt eget forhold, der han gjorde det slutt. Det var noen grunner til at vi ikke holdt oss unna hverandre i begynnelsen, noe som fikk meg til å føle meg lurt, manipulert etc. Så snakka vi om det, og nå er det meg som ikke klarer å holde meg unna, haha... han skal liksom være fornuftig, og det er vanskelig å stritte i mot.

Vel, min begrunnelse var i begynnelsen at "om dette er måten å være i lag på, og alt jeg kan få, tar jeg rubbel og bit". Nå derimot, er det bare fordi jeg har innsett at det er rom i vennskapet for intimkontakt, at jeg er glad i ham, men ikke har noe mer å gi enn nærhet. Til helvete med fornuft, han er kapabel til å si nei hvis han ikke vil noe mer enn å tilbringe tid sammen, og når jeg vet jeg ikke blir manipulert eller brukt, så er det greit. Derimot så er det lett å få dårlig samvittighet for noe sånt, og om man ikke har tunga beint i munnen, eller får kommunisert nok så er det lett å gjøre noe for så å stikke av etterpå og etterlate motparten i en forvirret/irritert tilstand.

Lykke til, du må prøve å få henne i tale, eller bare si at nok er nok og være bestemt

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg sitter også igjen med tanker om at det hun nå har gjort er ganske slemt og ondskapsfullt. Jeg har jo holdt meg vennskapelig, det er hun som gang på gang har tatt initiativ til kos. Jeg har på mange måter latt henne styre. Det føles ganske vondt ja, fordi jeg slapp henne inn i livet mitt igjen, etter at hun dumpet meg.

I stedenfor å starte på prosessen med å komme over henne, og hun lot som om det var helt flott for henne at vi hadde et vennskap. Og brått så er det ikke greit likevel fordi hun ikke kan kontrollere seg selv. Den ene dagen er man venner og den neste så kan man ikke sees lenger, fordi hun ikke forstår seg selv når jeg er i livet hennes.

Hun sier også at hun blir trist av å ha kontakt med meg... Det føles ikke så bra for meg å høre, jeg tenker jo med en gang hva er det jeg gjør galt? Har vi det ikke fint sammen, for jeg føler virkelig at det har vi hatt i denne perioden. Kanskje litt for fint. Hvorfor er jeg dårlig for henne, når jeg ser hun er lykkelig med meg.

Huff, skulle ønske jeg klarte å kutte ut helt. Men her sitter jeg da, og bare håper og venter på at hun nok en gang skal ombestemme seg. For jeg hadde ikke blitt overrasket om hun brått var klar for vennskap igjen, så har man det gående nok en gang, før det ikke er greit igjen.

Har prøvd å få henne til å snakke og forklare, men hun er så forvirra, tror ikke hun selv vet helt hva som er greia!

TS

Anonym poster: 200c413b4db1ab5798a9447e5d0cd9cb