Livredd katt som gikk i svart - en liten historie

[Tabris]

Jeg vil fortelle om en skremmende historie som jeg erfarte selv her med min katt. Historien endte godt og alt er vel nå, men jeg vil dele den av to grunner:

1) Kanskje få tilbakemeldinger fra noen som har opplevd noe lignende, og kan gi meg noen forklaringer eller tanker på hvorfor katten reagerte så ekstremt som den gjorde.

2) Fortelle historien videre til ettertanke hvis noen andre skulle havne i en tilsvarende situasjon.

Samboer og jeg flyttet til en ny leilighet i fjor sommer. En søndag med fint vær så ønsket jeg å sitte ute. Jeg ville også venne kattene til å være ute, så jeg hadde dem ute i bånd/sele på terrassen med meg slik at de kunne få utforske i trygge omgivelser mens jeg var der. Samboer lå og sov (jobber nattskift).

Vi har to katter. En godt voksen hunnkatt og en hannkatt som da var ca. syv måneder gammel. Plutselig kom det en løs hund løpene og ville leke med ungkatten. Løse hunder er jo ikke lov her, vi bor i borettslag, men hadde nok kommet seg ut døren litt for fort. Vår katt hadde aldri sett en hund før. Han var i sele og hadde dermed ikke fluktmuligheter da denne store (for ham) hunden kom rett bort til ham for å snuse og leke. Hunden var ikke på noen måte aggressiv, men det hele var jo svært skremmende for katten.

Jeg fikk jaget hunden bort, men da hadde kattene allerede i full panikk løpt inn. Hvordan de kom seg løs fra båndet vet jeg ikke, men i panikk klarer man det meste. De løp begge inn på kjøkkenet, og der brøt det ut full slosskamp. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det virket på meg som om ungkatten hadde svartnet helt og angrep alt som var rundt ham.

Det var ikke en irritert diskusjon - det var fresing og hyling, full slåsskamp og pelsdotter som føk. Jeg fikk også litt panikk opp i det hele, og tenkte ikke helt klart. Min tanke var å redde voksenpusen som helt uforskyldt fikk juling, så jeg løp bort mot dem.

Da ungkatten så meg, så hoppet han på meg i angrep! Jeg vet dette høres helt vilt ut, og jeg har aldri vært borti noe lignende selv. Jeg har fått en irritert klapp av en pote, eller blitt hoppet på av en leken katt. Men her ble jeg angrepet i fullt alvor av en katt i total, blind panikk som ikke holdt noe tilbake.

Først hoppet han meg rett i ansiktet. Jeg fikk ham bort, og da angrep han hånden min. Spesielt tommelen - han hang fast på den, og jeg måtte ta ham i nakken og rive ham løs i rent selvforsvar. Jeg silblødde og løp rett på badet.

Samboer hadde våknet av alt bråket, og ser meg stå og skjelve på badet med en skamfært tommel. Vi kjørte på legevakten, og jeg fikk antibiotika og stivkrampesprøyte. Sårene tok over en måned og leges, og det endte med at hele neglen falt av og jeg måtte gro en ny.

Da vi kom tilbake fra legevakten lå ungkatten gjemt bak en eske med svarte øyne. Klok av skade lot vi ham bare være helt i fred til han selv hadde fått roet seg. Det gjorde han etter noen timer, og da var han tilbake til normalen.

Dette er nå et halvt år siden, og han har aldri vist en slik oppførsel igjen. Han er akkurat like selskapssyk og kosete som han var før dette skjedde. For ham gikk dette over etter noen timer når han fikk roet seg, men jeg har selv aldri glemt det. Og jeg har fått ny respekt for hvor mye skade en katt kan gjøre - og at man bør holde lang avstand fra en katt som har tippet over i en slik modus.

Er det noen her som har vært borti noe lignende, eller vet hvorfor katter kan svartne så fullstendig på den måten?

[AnonymBruker]

Sjokk, redsel, adrenalin, han ble rett og slett fuckings livredd, for å si det sånn. Tenk deg panikken og adrenalinet da den klarte å vri seg ut av båndet sitt. Den ble rett og slett pyskisk gal av frykt der og da.

Anonym poster: 252ff97d0db3878fec58e5f86735953d

[AnonymBruker]

Hadde du kattene dine i sele Tabris? Du har jo startet utallige tråder her inne om hvor forferdelig dyreplageri det er å ha katter i bånd, selv for en periode! Det er jo det værste man kan gjøre mot en stakkars katt, og totalt unødvendig (dine egne ord). Hver gang noen har nevnt at de har hatt katten ute i sele, har du kommet inn og angrepet vedkommende og skjelt h*n ut etter, og slik har du holdt det gående i mange år. Tør jeg spørre hva som har fått deg til å snu? Bare nyskjerrig...

Anonym poster: 39d5a97efe44ff7922e865f452dd4d19

[Tabris]

Sjokk, redsel, adrenalin, han ble rett og slett fuckings livredd, for å si det sånn. Tenk deg panikken og adrenalinet da den klarte å vri seg ut av båndet sitt. Den ble rett og slett pyskisk gal av frykt der og da.

Anonym poster: 252ff97d0db3878fec58e5f86735953d

Jeg tror nok også det var noe slik. Blind panikk slik at angrep ble det eneste forsvar.

Til andre AB: Det er irrelevant for trådens tema, og dermed ikke noe jeg vil diskutere her. Du får sende meg en PM hvis du lurer på noe.

Endret 13. januar 2013 av Tabris

[AnonymBruker]

Hvordan går det med katten nå, Tabris, merket noe forandring på den? Og hvordan går det med deg etter alt som skjedde, tommelen OK nå? Høres rett og slett grusomt ut hele opplegget

Anonym poster: 252ff97d0db3878fec58e5f86735953d

[Fanderay]

Har opplevd noe lignende, dog ikke så ille. Hadde to katter, lillepus og storepus. Var hjemme hos foreldrene mine på ferie. Og der hadde naboene katt. En katt som fikk kattunger, og som la sin elsk på huset vårt og ville inn. En dag hadde jeg ikke lukket ytterdøren skikkelig igjen, nabo-katten kom gud-vet hvorfra pilte inn og løp rett i strupen på storepus. Min nydelige bortskjemte katt, som ble slengt til værs, havnet på ryggen og fikk et klor i buken før noen rakk å reagere.

Fikk skremt ut nabo-katta, lillepus kom for å se hva som var skjedd. Storepus knurret som en hund (aldri hørt sånn lyd fra en katt noen gang), freste og skjøt rygg mot lillepus. Knurret først når jeg prøvde å løfte henne og vandret hvileløst rundt i evigheter, tålte ikke synet av lillepus. Nå var storepus voksen, og mer trygg og knyttet til meg enn din katt sikkert var i og med han var så ung. Fikk dermed lov å ta på henne, løfte og undersøke såret (godsnakket og var forsiktig siden hun knurret sånn). Og ting utartet seg ikke sånn at hun og lillepus røk i tottene på hverandre. Men det var fryktelig, var redd for at hun hadde klikket totalt og aldri ville bli seg selv igjen. Hadde ikke fungert å ha lillepus og storepus hvis det fortsatte sånn. Men det roet seg i løpet av natten, satt oppe og passet på de.

Men det er nok sjokket og adrenalinet som gjør det, kroppen går i fight or flight-modus, og da er det instinktet som tar over. Heldigvis hadde storepus litt rom rundt seg da nabo-katten stakk, ellers kan det godt hende at hun hadde gått løs på alt og alle. Men følte litt på det at hele verdensbildet hennes raknet, som nevnt hun var bortskjemt. Og selv år etterpå knurret hun hvis hun så nabo-katten. Den husket hun godt.

[Tabris]

AB: Takk. Det går helt fint med ham nå. Vi har til og med fått oss valp selv, og de to er superkompiser og leker sammen hver dag.

Fanderay: Det er skummelt når de går inn i slik modus. Også er det vondt også, å se dem så redde.