1 år og jeg kommer fremdeles ikke over ham

[AnonymBruker]

Det har gått over ett år nå, og igjen sitter jeg her og gråter meg i hjel fordi jeg savner ham, fordi jeg er knust over at det ble slutt. Det var en felles beslutning, da avstanden ble for stor og ingen av oss så enden på den.

Han har funnet seg ny. Men jeg sitter igjen her, og er knust fremdeles.

Jeg trodde det gikk fint, så knakk jeg sammen igjen nå. Og jeg vet ikke hvorfor, skal jeg være ærlig føles det ut som om det var i går vi slo opp.

Det her kan ikke være normalt!? Jeg må jo komme meg videre, jeg har ingenting her som er om han eller minner meg om ham. Men fremdeles klarer jeg ikke å komme over det...

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

[Gjest Vix1]

Det er normalt. Jeg begynte å komme over min ex i slutten av november, det var da 1 år og 6 mnd siden bruddet. Det kjennes lettere og lettere for hver dag nå, men noen dager er verre enn andre. Her forleden lurte jeg på om jeg skulle sende en melding og høre hvordan det gikk med han (vi er liksom "venner" enda), men jeg kjente fort at jeg ikke var klar for det.

Jeg trodde aldri jeg skulle komme over han, og vi dro ut kontakten alt for lenge. Om du fremdeles har han i livet ditt eller på face er mitt liv å slette han og kutte all form for kontakt med han. Jeg gjorde det, og de første ukene tenkte jeg på han konstant. Men så sendte han melding på julaften og jeg innså plutselig at jeg ikke hadde snakket med han på nesten 1 mnd og ikke tenkt over det. Nå tenker jeg nesten ikke på han. Kutt han ut og kom deg videre, finnes det en så finnes det flere. Han er ikke vits å tenke på lenger. Dette klarer du!

[Gjest brutal mann]

Slapp av. Jeg våknet midt på natten av at jeg hyperventilerte over 18 måneder senere. 12 måneder er jo null tid. Det kan fint gå en 7 - 8 år før du klarer å forholde deg normalt til tanken på at det ikke ble dere to.

[AnonymBruker]

Jeg var fullstendig knust da det ble slutt. Men å skilles som venner er å seigpining. Det er som å stadig pirke på ett sår. Da gror det heller ikke. Kutt all form for kontakt og ignorer hvis han tar kontakt. Slett han på facebook. Ett år er fortsatt ferskt, men prøv å mentalt rydde han ut av livet ditt. Hvis du tenker på han og kanskje bli fristet av å sjekke han på facebook? La vær!

Jeg sjekket ikke facebookprofilen til eksen før jeg selv fikk en kjæreste. Og gud så deilig det var å finne ut at følelsene for eksen er borte;)

Anonym poster: ab7ce1081227ca25a612b541ee04883b

[Nowayback]

-

Endret 20. juli 2023 av DelvisPresley

[Gjest puffy]

Det har gått over ett år nå, og igjen sitter jeg her og gråter meg i hjel fordi jeg savner ham, fordi jeg er knust over at det ble slutt. Det var en felles beslutning, da avstanden ble for stor og ingen av oss så enden på den.

Han har funnet seg ny. Men jeg sitter igjen her, og er knust fremdeles.

Jeg trodde det gikk fint, så knakk jeg sammen igjen nå. Og jeg vet ikke hvorfor, skal jeg være ærlig føles det ut som om det var i går vi slo opp.

Det her kan ikke være normalt!? Jeg må jo komme meg videre, jeg har ingenting her som er om han eller minner meg om ham. Men fremdeles klarer jeg ikke å komme over det...

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

Det er helt normalt og det kan ta til og med lengre tid enn 12 mnd. Jeg vet ikke om du gjør det, men den beste medisinen er å komme seg ut, gjøre nye ting, reise, være med venner og familie, dra på dates, trene, fornye deg selv. Ting tar tid dessverre, men dette greier du!

Lykke til

[AnonymBruker]

Takk for støtten dere Mitt første seriøse forhold, så kanskje det er derfor jeg tar det så hardt?

Vi har ingen kontakt, så jeg har ham så og si utenfor livet mitt.

Likevel Det kan ta mer enn 1 år?? Jeg prøver virkelig å glemme fyren men det går ikke

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

[Steinar40]

Takk for støtten dere Mitt første seriøse forhold, så kanskje det er derfor jeg tar det så hardt?

Vi har ingen kontakt, så jeg har ham så og si utenfor livet mitt.

Likevel Det kan ta mer enn 1 år?? Jeg prøver virkelig å glemme fyren men det går ikke

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

Åra går fort når man har kjærlighetssorg. Dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg brukte også et år på og komme over en mann her. Hadde det helt jævli, ringte 1000 spåkoner og var helt ute og kjøre. Syns fortsatt han er drit kjelk og kjenner at jeg fortsatt har litt vondt inni meg. Men har møtt verdens herligste mann som er den totale motsetning og jeg vil aldri ødelegge dette:) så du kommer over han du også!!!;D

Anonym poster: 4659ab95a621a821a3978c49ac613b43

[AnonymBruker]

Jo, kjære deg, dette er veldig normalt!

Folk bruker alt fra 2 til 3 år, og noen enda lenger på å komme over folk.

Det kommer an på mye, hvor intense følelsene var, hvor flink man selv er til å gjøre seg opptatt med andre ting, og ikke la tankene ta overhånd (tanker er glad i å repetere seg selv, og å kun huske gode minner).

Det blir også en tilleggssorg når den andre er førstemann til å finne seg en ny, og alle tankene som kommer omkring det (at han har sex med en ny osv).

Enkelte hevder at det tar like lang tid å komme over noen, som så lang tid man var sammen. Altså var man sammen i 2 år, så må man belage seg på 2 år for å komme over fyren osv. Men dette stemmer selvfølgelig ikke for alle.

Det jeg vil råde deg til, er å oppsøke en psykolog, for å få hjelp til å avslutte sorgen, og få bukt med alle tankene som gjør at du fortsatt "sitter fast" etter bruddet. Tror du kan ha stor nytte av dette, og kanskje få flere perspektiv på hvordan du kan betrakte situasjonen. Kanskje du etterhvert vil kjenne at sorgen slipper taket. Tror dette var forsket på, og at man kunne minske sorgen med flere år, dersom man fikk profesjonell hjelp, i stedet for å takle hele sorgen og alle tankene alene. Dersom du går til psykolog er altså sjansen større for at du raskere kommer over bruddet enn om du skal komme over den alene. Hjernen er dessverre treg en del ganger med å "komme over" ting, ofte må man ha en dytt og litt hjelp til å utfordre tankene og følelsene. Hvorfor sitte å gråte over en som allerede har gått videre, når det kanskje er en bedre match der ute for deg også, der det ikke er noen avstand som skiller dere. Det er jo det som er et optimalt forhold.

Anonym poster: 82364007665c8c1f23a9ae6339823ea0

[Cata]

Ting tar tid. Jeg brukte to år før jeg kom sånn noenlunde over min eks og nærmere tre år før jeg kjente at "nå er jeg endelig kvitt'n" . Tror nok også det kan ha litt å si at det var ditt første seriøse forhold . Det er "bare" å holde ut til det går over.

[AnonymBruker]

AB#10: Takk for et veldig flott svar, jeg har også fått høre den at det tar ca halvparten eller like lang tid som man var sammen å komme over en. Psykolog har jeg aldri vurdert en gang, men det kan kanskje ikke være så dumt. (Jeg må innrømme jeg tenker psykolog er for mennesker med dypere problemer?). Jeg skal tenke på det, det forstyrrer jo mine planer nå å fremdeles sørge

Cata: Ja ting tar tid, jeg har hatt det helt fint, jeg visste lenge at han hadde funnet en ny, men det kom ingen reaksjon på det først nå. Jeg prøver så hardt å bite tennene sammen og gå videre men det stopper opp på en måte.

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

[Cata]

Cata: Ja ting tar tid, jeg har hatt det helt fint, jeg visste lenge at han hadde funnet en ny, men det kom ingen reaksjon på det først nå. Jeg prøver så hardt å bite tennene sammen og gå videre men det stopper opp på en måte.

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

Smarteste tipset jeg har er vel i grunnen å tviholde på hverdagsrutinene med jobb/skole, trening, venner osv. Det blir litt sånn "Just do it" . Plutselig en dag oppdager man at: "Søren, jeg har ikke tenkt på <gjøkensnavn> i hele dag..?!" Og så går det etterhvert lenger og lenger tid mellom hver gang man tenker på ham.

[AnonymBruker]

Smarteste tipset jeg har er vel i grunnen å tviholde på hverdagsrutinene med jobb/skole, trening, venner osv. Det blir litt sånn "Just do it" . Plutselig en dag oppdager man at: "Søren, jeg har ikke tenkt på <gjøkensnavn> i hele dag..?!" Og så går det etterhvert lenger og lenger tid mellom hver gang man tenker på ham.

Ja det er sant, jeg var på vei dit, men jeg vet ikke hva som plutselig utløste denne knekken. Jeg får bite tennene sammen og komme over det på et vis. Nå vet jeg det i alle fall ikke er så unormalt å sørge så lenge. I min vennekrets har de aller flest funnet seg en ny partner relativt kort tid etter en eks, så derfor tenkte jeg at det ikke kunne være normalt å sørge så lenge

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

[Steinar40]

Ja det er sant, jeg var på vei dit, men jeg vet ikke hva som plutselig utløste denne knekken. Jeg får bite tennene sammen og komme over det på et vis. Nå vet jeg det i alle fall ikke er så unormalt å sørge så lenge. I min vennekrets har de aller flest funnet seg en ny partner relativt kort tid etter en eks, så derfor tenkte jeg at det ikke kunne være normalt å sørge så lenge

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

Årstiden er nok til å gi de fleste en knekk.

[Ferny]

AB#10: Takk for et veldig flott svar, jeg har også fått høre den at det tar ca halvparten eller like lang tid som man var sammen å komme over en. Psykolog har jeg aldri vurdert en gang, men det kan kanskje ikke være så dumt. (Jeg må innrømme jeg tenker psykolog er for mennesker med dypere problemer?). Jeg skal tenke på det, det forstyrrer jo mine planer nå å fremdeles sørge

Cata: Ja ting tar tid, jeg har hatt det helt fint, jeg visste lenge at han hadde funnet en ny, men det kom ingen reaksjon på det først nå. Jeg prøver så hardt å bite tennene sammen og gå videre men det stopper opp på en måte.

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

Kjærlighetssorg kan stikke dypt, og du trenger ikke tenke at det er "for lite alvorlig", og at man er svak om man ikke takler den på egenhånd. Kjente en som tok livet av seg da han ble forlatt.

Forelskelse er i hvert fall noen av de sterkeste følelsene jeg noen gang har opplevd. På godt og vondt.

[AnonymBruker]

Årstiden er nok til å gi de fleste en knekk.

Ja det kan godt være, mørkt og kaldt som det er nå. Snøen til tross.

Kjærlighetssorg kan stikke dypt, og du trenger ikke tenke at det er "for lite alvorlig", og at man er svak om man ikke takler den på egenhånd. Kjente en som tok livet av seg da han ble forlatt.

Forelskelse er i hvert fall noen av de sterkeste følelsene jeg noen gang har opplevd. På godt og vondt.

Nei, men jeg vet ikke. Føles litt pinlig å kontakte psykolog for "bare" en kjærlighetssorg

Anonym poster: 9879575484f6285555fd2ad935ff04f7

[AnonymBruker]

Kanskje du biter tennene for mye sammen noen ganger, og at det gjør at noen tanker blir liggende ubearbeidet baki hodet et sted. Ikke vet jeg. Jeg tror det kan være lurt å slippe til tanker og sorg i doser underveis også, samtidig som du selvsagt må gjøre alle sånne fornuftige, konstruktive ting for å komme deg videre. Også er det jo ikke noen stor krise å gråte noen timer selv om det var lenge siden det ble slutt - i morgen har du antagelig en mye bedre dag, hvor du ikke tenker noe særlig på ham.

Anonym poster: bff92f5512e782470c56ee86aa532cec

[Gjest gressløk]

Det er vel ikke noen trøst akkurat, men det tok to år før jeg kom meg ordentlig etter et brudd som skjedde for lenge siden.

Det beste rådet jeg har er å prøve å ta vare på deg selv, ta den tiden du trenger til å bearbeide det. Det er greit å gråte. Ting tar tid, og det kan være veldig vondt å bli forlatt av den man trodde man skulle leve livet sammen med, selv om det neppe er slik at du ikke kan finne noen like bra eller bedre enn ham nå. Det er ikke verdens undergang, selv om det virker sånn. Det er ikke sikkert savnet blir helt borte noen gang, men de vil bli lettere og lettere å takle etterhvert som tiden går og ting kommer mer på avstand. Du lever det av deg, godt og godt, så ikke glem å leve. Finn på ting, og ikke la sorgen gjøre deg passiv. Den er der uansett, og du trenger ikke bruke tid på den.

Sett opp lister over negative og positive sider ved eksen, og fokuser på det negative. Ta vare på de gode minnene dere hadde, men ta de for det er, og ikke dvel ved dem.

Sender deg en klem.

[PecanPie]

For mange som sørger, uAvhengig av hvilken grunn, er det første året verst. Det er da alle de "første" kommer. Den førSte bursdagen, den første jula, den første av alle merkedager. Kanskje hadde du og eksen din helt spesielle ting som dere pleide å gjøre sammen, pg som du for første gang ikke har kunnet gjøre eller måtte gjøre alene. At dette er vondt, er helt normalt!

Selv brukte jeg halvannet år på å bli "kvitt" min første eks. Han var min første kjæreste, og der varte i mange år. Jeg ante ikke at det skulle være så forferdelig vondt! Det første halvåret var hel forj..., jeg var tvunget til å se ham hver dag, karakterene ble dårligere og dårligere og jeg hadde der ikke bra. Så flyttet jeg. Da kunne jeg starte sorgprosessen "på ordentlig". Et år etter innså jeg at jeg hadde ingen følelser igjen. Ingen sorg. Ingen kjærlighet. Ingen bitterhet.

Ta vare på deg selv, ta! Det går over!