Misunnelig, eller hva?

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av tyveårene og er alene med to barn, pappaen deres har de samvær med sånn av og til.. Når han gidder med andre ord.

Jeg jobber og studerer, og gjør så godt jeg kan for ungene, de har det bra, men jeg merker at jeg selv ikke har det.

Jeg har venner, mange gode, men jeg merker at jeg distanserer meg til dem, mye fordi de ikke er i situasjonen jeg er i. De er alle i stabile forhold, med god økonomi og store hus. Vi bor i en leid kjellerleilighet, og økonomien går akkurat rundt, jeg vil med andre ord aldri få råd til å kjøpe meg noe eget siden jeg aldri vil få råd til å spare egenkapital..

Vennene mine inkluderer oss mye, men det er sjelden de finner tid til å f.eks komme på besøk til meg, jeg har sjelden mulighet til å dra ut noe sted når barna sover, mens de som er to i mine øyne har større muligheter til å ta turen en vanlig kveld bare for å treffes uten å ha mann og barn rundt oss hele tiden. Jeg inviterer dem, og de sier de skal prøve å få det til, men det ender veldig ofte med en "motinvitasjon" av typen "Kan ikke dere komme på middag hos oss i stedet?", Og det er ikke noe galt i det i seg selv, jeg bare savner sånn å treffe venninner uten å ha hele familien til oss begge rundt hele tiden. Om jeg har mulighet og drar på besøk til ei venninne på kvelden ender vi også ofte opp med at mannen sitter i stua sammen med oss, og det er vel to ting jeg "sliter" med.. Jeg savner å bare være sammen med venninner, og at det ikke skal være at jeg besøker "Per og Kari", men bare Kari..

Og så er det den andre tingen, som det er vondt å i det hele tatt tenke.. Jeg føler meg misunnelig, selv om jeg ikke har den "slemme" misunnelsen, jeg bare merker at jeg synes det er vanskelig å tilbringe tid med bare perfekte familier hver eneste gang jeg skal være sosial...

Jeg gruer meg av og til til å tilbringe tid med dem, selv om de er mine aller beste venner, fordi livene deres er så anderledes enn mitt og så mye mer perfekt, iallefall "på papiret".

Ofte ender jeg opp med å ha det ganske kjipt på kveldene etter at vi har vært sammen med disse familiene, fordi jeg ser alt jeg aldri får mulighet til å gi barna mine, og det er ikke en god følelse, føler meg utilstrekkelig og samtidig som en dårlig venninne som tenker som jeg gjør..

Er jeg helt forferdelig som trekker meg unna venninner på grunn av dette?^Jeg føler det er så feil å si at "Jeg klarer ikke å tilbringe tid med deg fordi livet ditt er så perfekt", men det er sånn jeg føler det..

Beklager at det ble rotete, jeg måtte bare skrive av meg litt...

Anonym poster: 4f9a86a460264d9b42f365ed359ea69e

[nickless]

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg opplevdes nok også som denne perfekte venninen , to barn , gift og hus. Da min daværende( 7 år siden) beste vennine ble singel , og alene med ett barn , mistet vi etter hvert kontakten. Jeg besøkte henne , og hun meg , men det ble nok for store forskjeller på livene vi levde. I dag har vi ingen kontakt. Jeg savner henne ofte fremdeles , så vil bare få råde deg til å holde på de gode venninene du har.En dag får kanskje du også ny kjæreste og ett felles hjem med han ,og forskjellene blir mindre. La ikke sivil status og boareal få ødelegge ett vennskap klem til deg

[Gjest loren]

Jeg kan kjenne meg igjen i deler av det du skriver, mange av mine nære venner er samboere/gift.

mine to beste råd er;

1) ikke gi slipp på venninnene dine pga dette, si rett ut at "Jeg trenger tid med DEG, ikke hele familien din", det har jeg gjort, men jeg måtte være tydelig. bestevenninna mi sa at hun ikke tenkte over ting på samme måte som meg, naturlig nok, og god kommunikasjon er så viktig i slike situasjoner.

2) Skaff deg venner som også er alene, dere vil bli gull verdt for hverandre både i ft å finne på ting sammen med ungene, avlaste hverandre hvis du har lite familie i nærheten og ikke minst kan du få deg gode venninner der også, som det kanskje er lettere å snakke med om disse tingene fordi de er der du er.

Lykke til

[Gjest Amazing Cunt Wig]

Ikke heng deg så mye opp i hvordan ting framstår.